Micro i magen som forsvant....

...våknet midt i natta (natt til 17.) av skikkelige magesmerter, og kjente at jeg var klissen mellom beina. Fikk stabret meg til badet, og inn i lyset. Det var på ingen måte noe koselig syn. Jeg var full av blod mellom beina!
Vet ikke om jeg klarte å tenke noe i det øyeblikket, bare at jeg ropte og skrek etter Lillemor. Hun kom springende inn på badet, og jeg trengte ikke å gi henne noe forklaring, for synet som møtte henne når hun kom inn på badet var ganske så forklarende i seg selv. Jeg satt bare på do, og var helt stille, akkurat som om jeg var i sjokk på en måte. Tårene til Lillemor rant nedover kinnene hennes, og jeg syntes så vanvittig synd i henne.

Fikk dusjet etter at jeg hadde fått samlet meg litt, mens jeg var i dusjen fikk Lillemor i oppgave å sjekke tilstanden i senga. Hadde berget mesteparten av madrassen, men dyna var det verre med. Er glad for at jeg bare ligger på siden når jeg sover, ellers hadde madrassen blitt ødelagt...Uansett mens jeg dusjet, tok Lillemor på seg oppgaven med å skifte på senga. Snille kjæresten min.

Var veldig godt å dusje, men i dusjen kom også tårene. Jeg sto å hulket som en liten unge. Pokker heller, vi mistet Micro!! Brukte veldig lang tid i dusjen. Kledde på meg og måtte grave i skapene etter nattbind ettersom jeg blødde noe vanvittig. Vi ble sittende i stua ei stund, og holdt rundt hverandre uten å si noen ting som helst. Tok en sovetablett for å klare å sove.

Kontaktet legen idag, og fikk komme inn i morges. Han kunne ikke gjøre annet enn å sende meg videre til gynekologen til innvendig ultralyd. Fikk konstatert at vi hadde mistet (akkurat som om vi ikke visste det etter de enorme mengdene med blod som kom??!!) og at aborten hadde vært komplett, så jeg trenger ikke noen utskraping.

Dagen i dag har vært rar, føler meg helt tom innvendig. Men jeg og Lillemor har snakket skikkelig om hva som har skjedd, og det føles veldig godt. Vi er begge enige i at det å miste Micro er veldig trist, ubeskrivelig trist faktisk, men vi har prøvd å være litt realistiske i tankegangen også. Vi kan ikke grave oss ned i triste tanker, det er det ingen som er tjent med. Vi har begge skjønt at det trolig var noe feil med embryoet, og at det var til det beste at det skjedde så tidlig.
Nå får vi bare hive oss rundt igjen. Vi venter enda på Lillemors eggløsning. Og jeg må starte på nytt igjen. Vet ikke hvor lenge etter en SA at man kan starte prøvingen igjen....

Vi kommer til å fortsette å blogge, selv om vi har mistet spiren Micro. For vi kommer ikke til å gi oss!!

Små-triste skriblerier fra: Tuppen