Møkkadag!

Var som dere allerede vet til ultralyd i dag, og det gikk ikke som forventet. I livmoren var det ingenting, det vart helt tomt! Var passe forvirra ettersom vi testet positivt på clearblue digital med uke indikator på mandag denne uken.

Ringte Haugesund, igjen, for å fortelle om hva som har skjedd. Siden jeg ringte dem den 8.september, sendte de avgårde nytt opplegg i posten og det mottok vi etter noen dager. Dro frem papirene etter vi kom hjem, så nå er det bare å få tatt de blodprøvene de ønsker. Deriblant leiden mutasjon prøver. Vi har oversteget grensen for egenandel på medisiner, så neste forsøk vil ikke koste oss skjorta, det er vel det eneste positive i alt dette.

Har aldri opplevd et forsøk som har tatt så på psykisk som dette. En evig runddans av følelser med opp og ned i mange uker. Har foreløpig ikke fått noe reaksjon etter dagens slag i ansiktet, men den kommer nok når man minst venter det.

I kveld skal jeg åpne i allefall ei flaske vin og drikke til det er tomt. Nettopp fordi jeg kan!

Tuppen

Jeg har ringt Haugesund

Dro til legen i morges, henvendte meg i luka og sa at jeg hadde prøvd å ringe legen direkte uten å komme gjennom. Forklarte at jeg måtte inn til legen, ettersom jeg har hatt en spontanabort. Det skulle la seg ordne sa dama i luka. Satte meg i kø utenfor laboratoriet, ny hcg prøve skulle tas for å sjekke om den har stagnert eller om den er økende.

Fikk komme inn til legen direkte etter at jeg hadde tatt blodprøven. Legen beklaget så mye og var oppriktig lei seg for at ting ikke hadde gått vår vei. Ettersom jeg ikke har smerter i magen utover de normale menssmertenen eller feber, så blir det ikke rekvirert noe ultralyd. I første omgang blir det tatt hcg med jevne mellomrom for å se hvordan utviklingen er. Legen lovte å ringe i morgen når resultatet forelå, og han regnet med at det kom før 12. Inntil da er det bare å vente på svaret.

Jeg har null forhåpninger om at dette har gått bra, for jeg har blødd meget kraftig og konstant siden torsdag. Hadde trodd at det ville gitt seg litt nå, men det har heller eskalert. Det er faktisk blitt så ille at jeg må gå med nattbind på dagtid! Mage og ryggsmertene er på langt nær like smertefulle som de har vært, og det er en befrielse.

Etter jeg kom fra legekontoret ringte jeg Haugesund for å fortelle at dette ikke gikk veien likevel. Du lurer sikkert på hvorfor jeg ringte, når det kan være en sjanse for at det er en fighter igjen i magehulehybelen. Jeg er så sikker på at vi har mistet begge at jeg ikke orker å vente til i morgen, for jeg er overbevist om at hcg nivået er synkende.

Forståelsesfull og hyggelig som de alltid er på avdelingen, beklaget sykepleieren, og sa at det var ikke slik det skulle gå. Hun fikk all informasjon vedrørende alt som har skjedd den siste uke, og alt ble notert ned i journalen. Hun skulle allerede i dag få legen til å se på notatet fra dagens samtale, så da dumper det ned et nytt behandlingsopplegg i postkassa rimelig snart.

Det blir ikke noe oppstart på forsøk denne måneden, da Hfs vil at man går en syklus uten hormoner før man starter opp igjen. Har ikke noe problem med å skjønne det siden jeg har gått på hormoner siden juli. Når man lengter så inderlig og har et ønske så sterkt, da føles en syklus uten hormoner så endeløst lang.

Er blitt god venn med sprayen som smaker så grusomt og som gir meg så intens svie i nesen at jeg brekker meg. Det er bare en bagatell at den gir meg hetetokter og at jeg svetter som om jeg har hatt ei heftig treningsøkt så fort jeg beveger meg. Den er liksom blitt en del av hverdagen siden den mer eller mindre har fulgt meg siden april. Det som er igjen av sprayen fra dette forsøket står allerede klar på nattbordet og venter på å bli brukt opp. Sprøytene er det minste problemet, merker ikke når jeg verken stikker eller sprøyter inn, så de er bare en lek. Gonal lukter litt funky, men samtidig litt godt, for lukten minner meg om vannmaling jeg brukte som liten.

Når det blir oppstart igjen, det vet vi ikke, men sykepleieren håpet at det skulle bli før jul. De har det fullt for tiden, så hun kunne ikke garantere noe som helst. Akkurat der har jeg ingen forhåpninger, jeg vet bare at jeg er klar for å starte opp igjen, uansett når det måtte være.

I neste forsøk kommer vi til å være åpne om hva vi skal gjennom. Jeg klarer ikke mer hemmelighetskremmerier. Merket også at det var veldig godt å fortelle det til mamma nå før vi hadde spontanaborten. Hun vet så utrolig godt hva vi er gjennom da hun også har hatt prøverørsbehandling gjentatte ganger. Dessverre ga ikke hennes forsøk noe levende født barn.

Om dårlig eggkvalitet er arvelig det vet jeg ikke, men det var derfor mamma måtte gjennom det, i håp om å gi meg søsken. Og det er derfor jeg ikke har blitt gravid på naturlig vis i tidligere forhold, eggene mine er rett og slett for dårlige. Nå kan vi naturlig nok ikke lage barn en annen plass enn hos legen, men forutsetningene våre er enda dårligere ettersom kvaliteten er så elendig. Ikke nok med det, men kvantiteten er også synkende.

Det har i løpet av den siste uka virkelig sunket inn hos meg at det ikke er sikkert at Plutten noen gang blir storebror. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å være komfortabel med den tanken, men det er fint lite vi får gjort med det. Jeg er veldig usikker på hvilke resultater fremtidige egguttak vil gi. Lillemor sin syklus er slik den alltid har vært, veldig ustabil. Dermed er ikke hun noen kandidat for prøverør, så lenge den er slik den er. Det er også veldig sårt å kjenne på, for jeg skulle mer enn gjort alt for at også hun fikk oppleve hvor fantastisk og magisk det er å være gravid. Jeg var selvfølgelig flink til å inkludere Lillemor i graviditeten, det blir veldig naturlig når man er to kvinner, men hun fikk ikke kjenne det på sin egen kropp. Alt fra å være gravid med alle symptomene, kjenne liv i magen, gå gjennom en fødsel, barselstårene og ammingen. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne svinge tryllestaven og på magisk vis så var syklusen  normal, og hun kunne fått prøverørsbehandling.

Hjertesukk fra Tuppen

Et embryo så lite...

...lå på papiret etter et toalett besøk. Vi har hatt en spontan abort, og vi har i allefall mistet det ene. Om det andre er der får vi ikke vite før over helga. Skal ta ny blodprøve og få hastetime til legen for å bli henvist til innvendig ultralyd. Klarer ikke gå rundt i uvissheten om vi har mistet en eller to.

Lørdagen har vært fin, til tross for smerter så har vi kost oss sammen med god mat og hyggelige samtaler ved matbordet.

Denne lørdagen er ikke så fin lenger. Jeg er trist, forferdelig trist! Selv om jeg visste at vi trolig ville abortere, så var det grusomt å sitte med det bittelille embryoet i hånda. Alt ble en realitet og ikke bare et kanskje.

Eneste trøsten jeg har, er at når en abort forekommer så er det noe feil med embryoet.

Tuppen

Mye på hjertet..

...så vi svarer på kommentarene fra forrige innlegg her: Tusen takk for støtten og fine ord. Er godt å få støtte utenfra også, selv om vi tar godt vare på hverandre. :o) Er så rart med det, men for hver uke som går, og spiren sitter, så blir man sikre på at denne gangen blir den der i 9 måneder og fallet blir hardere og hardere for hver uke som går dersom man har en SA. Sånn sett så er vi glade for at dette skjedde nå, og ikke enda senere i svangerskapet.


Vi er klare som egg til å fortsette jakten, vi gir oss ikke. Og ikke minst at Tuppen faktisk kan bli gravid uten IVF, det gir oss ekstra giv. Tuppen kommer til å begynne jakten på eggløsningen igjen denne prøveperioden, i og med at andre har fått klaff kort tid etter en SA.

Er fortsatt tungt, men vi ser opp og fram. Vet at babyen vår kommer til oss når den er klar. Som vi skrev i et innlegg på snart gravid-forumet: Vi mistenker at storken vår er i varmere strøk nå, og gidder ikke å fly hit i denne kulda! ;o)

Nå pleier vi kjærligheta og bare slapper av, og tar dette som en erfaring rikere. Sjokket har lagt seg og humoren og humøret er på tur tilbake (var en rimelig tung og stressende dag i går). Det er faktisk veldig godt at man er to jenter, for man har mer innsyn i hva som skjer med partneren og mer forståelse. Skuffelsene blir nok litt mindre, i og med at den blir mer fordelt. Og vi har hverandre å støtte oss på.

Skrevet av: Lillemor

Micro i magen som forsvant....

...våknet midt i natta (natt til 17.) av skikkelige magesmerter, og kjente at jeg var klissen mellom beina. Fikk stabret meg til badet, og inn i lyset. Det var på ingen måte noe koselig syn. Jeg var full av blod mellom beina!
Vet ikke om jeg klarte å tenke noe i det øyeblikket, bare at jeg ropte og skrek etter Lillemor. Hun kom springende inn på badet, og jeg trengte ikke å gi henne noe forklaring, for synet som møtte henne når hun kom inn på badet var ganske så forklarende i seg selv. Jeg satt bare på do, og var helt stille, akkurat som om jeg var i sjokk på en måte. Tårene til Lillemor rant nedover kinnene hennes, og jeg syntes så vanvittig synd i henne.

Fikk dusjet etter at jeg hadde fått samlet meg litt, mens jeg var i dusjen fikk Lillemor i oppgave å sjekke tilstanden i senga. Hadde berget mesteparten av madrassen, men dyna var det verre med. Er glad for at jeg bare ligger på siden når jeg sover, ellers hadde madrassen blitt ødelagt...Uansett mens jeg dusjet, tok Lillemor på seg oppgaven med å skifte på senga. Snille kjæresten min.

Var veldig godt å dusje, men i dusjen kom også tårene. Jeg sto å hulket som en liten unge. Pokker heller, vi mistet Micro!! Brukte veldig lang tid i dusjen. Kledde på meg og måtte grave i skapene etter nattbind ettersom jeg blødde noe vanvittig. Vi ble sittende i stua ei stund, og holdt rundt hverandre uten å si noen ting som helst. Tok en sovetablett for å klare å sove.

Kontaktet legen idag, og fikk komme inn i morges. Han kunne ikke gjøre annet enn å sende meg videre til gynekologen til innvendig ultralyd. Fikk konstatert at vi hadde mistet (akkurat som om vi ikke visste det etter de enorme mengdene med blod som kom??!!) og at aborten hadde vært komplett, så jeg trenger ikke noen utskraping.

Dagen i dag har vært rar, føler meg helt tom innvendig. Men jeg og Lillemor har snakket skikkelig om hva som har skjedd, og det føles veldig godt. Vi er begge enige i at det å miste Micro er veldig trist, ubeskrivelig trist faktisk, men vi har prøvd å være litt realistiske i tankegangen også. Vi kan ikke grave oss ned i triste tanker, det er det ingen som er tjent med. Vi har begge skjønt at det trolig var noe feil med embryoet, og at det var til det beste at det skjedde så tidlig.
Nå får vi bare hive oss rundt igjen. Vi venter enda på Lillemors eggløsning. Og jeg må starte på nytt igjen. Vet ikke hvor lenge etter en SA at man kan starte prøvingen igjen....

Vi kommer til å fortsette å blogge, selv om vi har mistet spiren Micro. For vi kommer ikke til å gi oss!!

Små-triste skriblerier fra: Tuppen