Gikk nok ikke denne gangen heller...

Tuppen hadde en liten blødning på mandag, som vi tenkte var en festeblødning. Testet svakt positivt på onsdag, og i morges var testen blenda.

Og nå har Tuppen begynt å spotte... så her er håpet ute, nå skal vi ringe Haugesund og få nytt opplegg. Det blir det siste forsøket vårt, og føler vel med det at det virkelig er kniven på strupen.

En sorgens dag her i dag.

Tuppen og Lillemor

Tyvlånt nett og ENDELIG oppdatering fra oss!

Endelig kommer det en oppdatering fra oss, vi mangler atter en gang internett hjemme, og det er forferdelig frustrerende! Innlegget er utrolig langt, så bare sett deg godt til rette, for dette tar tid å lese. Innlegget ble skrevet i natt/morges, og er en oppsummering fra fredag til søndag. Bilder fra turen kommer så snart vi har fått nett hjemme!

Dagen hvor alt gikk galt…

Fikk faktisk sovet noen få timer etter min siste kommentar på bloggen, og vi gikk ned for å spise frokost rundt halv ni fredags morgen. God frokost som alltid, solen skinte og det lå en spenning over oss som var til å ta på. Humøret var på topp, og vi satt og fniste under hele frokosten.
Følte at vi ikke hadde fått nok søvn, så vi tok oss en liten cowboy-strekk før tiden var inne for å sjekke ut. Sovnet nesten før vi traff puta begge to, og sov godt helt til telefonen min ringte rundt halv tolv. Rakk den ikke, men det var fra skjult nummer så jeg hadde likevel ikke kommet til og svart. Da så jeg at jeg hadde et ubesvart nummer fra HFS, de hadde ringt når vi var nede og spiste.

Jeg var snar med å ringe tilbake! Presenterte meg, og ble satt over til vedkommende som hadde prøvd å ringe. ”Der er du, endelig! Vi har prøvd å få tak i deg siden i går.”

Plutselig sank hjertet mitt… Jeg hadde flere ubesvarte anrop fra skjult nummer dagen før, men av prinsipp svarer jeg ikke på slike anrop da det bestandig viser seg å være selgere. Nå angret jeg selvfølgelig på at jeg ikke hadde svart! Men hvordan i all verden skulle jeg kunne vite at det var fra HFS?! De har da aldri ringt meg med skjult nummer tidligere! Stemmen i andre enden fortsatte med en viss alvor og sorg i stemmen: ”jeg beklager så mye, men det var dessverre ingen befruktede egg.”

Haka mitt datt nedpå knærne og hjertet sank som en stein i brystet mitt.
Ingen befruktede egg?
Hun fortsatte: ”men siden dere har reist så langt, så ønsker vi at dere likevel kommer til timen klokka 13.00, så får dere pratet med legen”

Jeg var sikkert likblek i ansiktet da Lillemor kikket på meg og lurte på hva de ville. Gråtkvalt svarte jeg: ”ingen av eggene mine ble befruktet” så brast jeg ut i krampegråt. Lillemor tok tak i meg, klemte meg hardt og hun gråt sammen med meg. Innimellom gråtingen fikk hun stotret frem ei setning i sinne: ”hvorfor i helvete ringte de ikke i går”

Fikk omsider summet oss, men sjokket satt fortsatt i.
Vandret rundt som et par zombier inne på hotellrommet, og Lillemor fortsatte å gjenta setningen om hvorfor de ikke hadde ringt oss før. Jeg fikk vel svart at noen med skjult nummer hadde ringt dagen i forveien, hvorpå Lillemor svarte at de hadde da aldri ringt med skjult nummer tidligere! Hun var forbannet over det, mens jeg bare satt der som et spørsmålstegn. Ingen befruktede egg ble repetert oppe i hodet mitt. Måtte sette oss ned, men jeg husker ikke hva vi snakket om, alt er så tåkete. Men jeg husker derimot at jeg ble så sint og bebreidet meg selv for mine elendige egg at jeg kastet gravid vitaminene vegg i mellom! Så sa jeg: ”til helvete med alle jævla vitaminer, gi meg snus for faen!”

Jeg gikk på badet for å stelle meg, og ansiktet som møtte meg i speilet var ikke til å kjenne igjen. Blek og grå i huden, tomme øyne og et ansikt som bar preg av at mange tårer var blitt felt. Jeg følte ikke for å sminke meg, hvorfor skulle jeg se bra ut når jeg likevel følte meg død innvendig? Dessuten kom jeg sikkert til å gråte enda mer når vi kom på sykehuset!

Oppi alt det her måtte vi pakke. Alt gikk i slow-motion, og det kjentes ut som tiden nesten sto stille. Fikk likevel pakket ned alt, og vi var klare i god tid før utsjekk. Men ingen av oss følte for å sjekke ut, vi hadde ikke noe hastverk, ikke noe å glede oss til lenger.
Klokka passerte 12.15 før vi gikk ut av rommet, betalte og fikk låst inn kofferten.

Aldri før har vi gått med så tunge skritt på veien opp mot sykehuset, og aldri før har vi brukt så lang tid. Vi pratet ikke så mye, men det som ble sagt ble gjentatt ganske mange ganger. Vi var begge skjønt enige om at det var helt greit at vi ikke hadde fått den triste beskjeden dagen før, for da hadde bare blitt enda hardere å takle. Å få en slik beskjed, og så måtte vente et helt døgn før alle svarene ble besvart, det så vi for oss ville være enda verre.
Torsdagen var en veldig fin dag for oss, vi dro ut på restaurant og jeg fikk endelig den biffen jeg så lenge har drømt om. Måltidet var himmelsk, og vi storkoste oss. Vi pratet om hva vi skulle gjennom dagen etter, og at når vi reiste hjem fredag ville jeg ha en spire i magen som forhåpentligvis ville forbli i magen til august 2012.

Vi var sikker på at dette kom til å gå bra, for vi hadde 8 egg, vi oppdaget at vi hadde satt oss på bord 8 og graviditetstesten skulle tas den 8.desember. Alle disse åttetallene måtte da bety noe? Lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd på HFS.

Er veldig glad at vi fikk beskjeden først på fredag.

Vi kom omsider frem til HFS og satte oss på venterommet, stemningen var langt fra det den var når vi satt der på onsdag. På slaget 13.00 ble vi hentet inn, vi måtte gå den samme korridoren vi hadde gjort på onsdag, og i enden av den så jeg den hyggelige litt eldre sykepleieren som hadde pratet så hjertelig med oss mens jeg lå i senga for å hente meg inn etter uttaket. Tårene presset på bare ved synet av denne flotte dama, før vi måtte gå inn på et annet rom.

Et rom hvor det sto operasjon på døra. Innefor døra var det en gu-benk, masse skap med medisinsk utstyr, ultralydapparat med tilhørende skjerm, på siden av skjermen lå et kateter pakket sterilt. Et kateter som jeg egentlig skulle fått ført inn i meg, for å tilbakeføre et flott egg inn i sin lune livmorhule. Jeg følte meg ganske utilpass der jeg satt på en krakk! Og det var absolutt ikke rette rommet å ta oss inn på for en samtale med legen! Følelsene kriget i kroppen, hjertet kjentes ut som en enorm og vond klump, og jeg slet hardt med å holde tårene tilbake.

Legen kom, han virket veldig beskjeden og nesten litt usikker i faget sitt. Han gjentok det sykepleieren hadde sagt på telefonen: ”nå er det sånn at det ble dessverre ingen befruktede egg, hva som har skjedd vet laboratorieteknikerne bedre enn meg. Vil dere vite hva som gikk galt og hvorfor ingen egg ble befruktet?”

For et dustete spørsmål! Selvfølgelig ville vi vite hva og hvorfor! Han bladde i mappa mi, og gikk ut på gangen og fikk tak i en av teknikerne. Med en enorm empati i øynene entret denne søte dama rommet.

Hun begynte å forklare: ”av de 8 eggene som vi fikk ut var 3 av dem umodne, og derfor ble det bare 5 som skulle videre i prosessen. 1 egg overlevde ikke, og de resterende 4ble befruktet. Delingen gikk veldig seint, og 3 av dem var av dårlig kvalitet. Det siste egget så ut som det utviklet seg fint til tross for at det gikk litt sakte. Men det viste seg at det hadde fått flere kjerner, noe som tyder på kromosomfeil.”

Som alltid, er jeg veldig flink til å tro at alt her i verden er min feil, og denne situasjonen var selvfølgelig ikke noe unntak. Legen mente at det trolig var fordi det ikke var match mellom eggene og donorspermen, men de kunne ikke vite eksakt ettersom dette var IVF. Hadde de foretatt ICSI så kunne de sett om det var noe feil med eggene mine. Vi pratet litt frem og tilbake, og fikk beskjed om at de skulle prate med overlegen ved avdelingen og vi ville få brev om veien videre. Siden det ikke ble noe innsett, teller heller ikke dette som et forsøk, så vi har enda 3 forsøk igjen. Det er vel det eneste positive med hele opplevelsen.

Da vi var der på onsdag spurte jeg i luka om vi skulle betale noe, og fikk beskjed om at dette skulle gjøres på fredag. Gikk derfor mot luka for å spørre om vi måtte betale noe ettersom det ikke ble noe innsett. På vei bort mot luka bråstopper jeg og tårene bare renner ukontrollert, og jeg bryter atter engang ut i krampegråt! Det sto ei dame der med ei barnevogn, med en liten baby gurglende oppi. Det ble for mye.

Den av sykepleierne som vi har fått best kontakt med, dukket opp fra intet og grep tak i meg, og ga med en skulder å gråte på og kom med trøstende ord. I sidesynet så jeg at det var masse folk på venterommet, men jeg klarte ikke å holde gråten tilbake, det var for vondt. Fikk omsider temmet tårene og vi ble stående å prate. Sa at jeg aldri hadde hørt om noen som ikke hadde noen befruktede egg, og hun kunne fortelle at det var mange som opplevde det samme som oss. Vi var ikke alene!

Hun fortsatte: ”det som skjer videre er at du skal vente til mensen kommer i desember, men vi kan ikke foreta noen behandling da, for kroppen må kvitte seg med alle hormonene du har tilført den. Men du skal likevel ringe inn mensen slik at vi har kontroll på når vi kan starte opp i januar, samt at vi ikke risikerer at vi ikke har tid å behandle dere. For da lager vi en plan på hva som skal skje videre. Dette skal vi få til dere, dere skal få den babyen dere har lengtet sånn etter! Overlegen skal også se på saken og lager deretter et opplegg for dere. Jeg talte forresten 11 follikler under uttaket, så legen som har foretatt ultralyden på deg har talt med de folliklene som var for små til å kunne tappes. Om det blir øking av dosen for å få flere modne egg vet vi først når overlegen har hatt en gjennomgang av forløpet. En ting er i alle fall sikkert, neste gang skal vi bruke en annen donor!! For vi håper at dere skal dere slippe å oppleve dette enda en gang. Nå får dere unne dere noe ekstra godt, ta vare på hverandre og så ses vi igjen om ikke så alt for lenge.”

Det var veldig godt å få denne samtalen med denne engelen av en sykepleier, for nå følte vi at vi hadde fått svar på alt vi lurte på pluss litt til.

Det var enda 5 timer til vi skulle reise, så vi stresset ikke akkurat fra sykehuset. Brukte god tid, kikket på bygningen rundt oss og satte kursen mot et kjøpesenter. Hadde egentlig ikke noe mål, men noe måtte vi foreta oss i de timene vi hadde igjen i Haugesund. Gikk på Søstrene Grene for å se om de hadde fått inn noe nytt siden onsdag, og det hadde de selvfølgelig. Men shoppe-gleden var forsvunnet som dugg for solen. Vel inne i butikken måtte vi bane oss vei, uansett hvor vi snudde oss var det barnevogner! Ble en veldig kjapp tur inne på butikken, og endte opp med å kjøpe noe småtteri. Viste ikke hva vi skulle ta oss til, og gikk bare og surret. Det å skulle traske mer i butikker fristet ikke, så vi fant oss en kafé.

Mens vi satt der kom det ei dame med en liten unge på ca.6 måneder, og hun satte seg på nabobordet. Ungen skrek og var sulten, og igjen slet jeg med å holde tårene tilbake. Ble nesten sittende å stirre på at ungen fikk mat, jeg var så misunnelig! Da de skulle dra igjen, så jeg hvordan vogn barnet hadde, en Bugaboo Cameleon! Er det mulig? Det er samme vogna som står på gjesterommet hjemme og venter på å bli tatt i bruk. Jeg frøs til, og igjen kom setninga fykende inn i hodet mitt og jeg mumlet: ”det ble ingen befruktede egg.” Jeg ble helt matt i ansiktet og Lillemor grep hendene mine og sa: ”det blir vår tur snart kjære, og du, eggene var jo befruktet, men de hadde kromosomfeil. Det var rett og slett ikke rette donoren for oss.”

Fikk omsider handlet til oss, matlysten var borte, så jeg tenkte at kule-is alltid smaker godt. Hele den tiden mens vi satt på kafeen var det ubeskrivelig mange damer som vandret rundt med barnevogner. Har aldri sett så mange barnevogner på en og samme plass før!

Til slutt ble det slitsomt å sitte der, så vi ruslet videre. Sjekket når flybussen gikk, og sprang for å hente kofferten. Vi kunne liksågodt sitte på flyplassen i nesten 4 timer fremfor å traske hvileløst omkring på et kjøpesenter. Enda godt at vi bestemte oss for å reise ut så tidlig, for når vi kom til flyplassen viste det seg at flighten vår var kansellert! Dette er virkelig dagen hvor alt som kan gå galt, går galt. Henvendte oss til dama i SAS skranken og hun brukte 40 minutter på å prøve å få oss hjem, men det viste seg at hun kun fikk en av oss hjem og dette var uaktuelt! Vi fikk tilbud om å tilbringe resten av helga i Haugesund, noe jeg ikke ønsket. Jeg var ferdig med Haugesund for denne gang, og ville bare hjem. Så viste det seg at det gikk et Norwegian fly til Oslo, men siden vi ikke hadde betalt billettene selv, ble dette også en utfordring. Dama ringte derfor pasientreiser, men klokken 16.30 på en fredag, så har selvfølgelig den gjengen tatt helg. Hun fant derfor nummeret til reisebyrået som reisa var bestilt gjennom, og etter mye om og men fikk vi billetter til Norwegian flyet.

SAS-dama sa at vi skulle kontakte SAS når vi kom til Gardermoen slik at vi fikk billettene til resten av reisa, hun skulle gjøre alt klart slik at vi bare kunne hente dem ut.

Klokka hadde nå rukket å bli 16.40 og flyet gikk 17.00, og vi fikk det plutselig veldig travelt. Bagasjen fikk vi ikke sjekket inn, noe som førte til at vi måtte ta kofferten gjennom sikkerhetskontrollen. Enda mer stress, opp med kofferten og luke ut alt av flytende som var over 100 ml. Sjampo, balsam, drikke og parfyme gikk rett i søpla! (Var veldig glad vi ikke kjøpte parfymen til 600 kroner som vi begge ønsket oss….)

Hastet gjennom sikkerhetskontrollen og fikk stilt oss i boardingkø. Da vi kom oss ut til flyet fikk vi huket tak i en av bakkemannskapet slik at kofferten kom med flyet.

Vel framme på Gardermoen gikk vi til SAS skranken og fortalte historien vår, og at vi skulle hente ut billettene til resten av reisa. Dama der ristet oppgitt på hodet, det var ingenting som var klargjort! SAS dama i Haugesund hadde bare kommet med tomme ord, og hadde trolig ”glemt” oss etter at vi reiste. Etter masse arbeid og 50 minutter senere, klarte endelig den snille dama på Gardermoen å få oss videre! Stressfaktoren sank, og vi pustet lettet ut. Vi kommer oss hjem i kveld!

Vi kom oss til Trondheim, men der fikk vi beskjed om at flyet var forsinket som følge av stormen Berit. Jaja, litt venting fra eller til spiller ingen rolle så lenge vi kommer oss hjem. Flyet vårt kom, vi gruet oss litt, for vi skulle med ”melkeruta”. Flyet skulle ned en annen plass før det skulle ta oss hjem. Vel om bord fikk vi denne beskjeden: ”på grunn av dårlige vindforhold er det ikke mulig for oss å lande på deres destinasjon. Dere får muligheten til å bli med til Bodø, så dekker vi overnatting der, så får dere fly hjem i morgen.”

Dette fikk veldig mange av passasjerene til å gå av flyet. Men vi ble sittende, hele dagen var preget av ting som hadde gått oss i mot, så nå satt vi bare og lo! Vi kommer oss tydeligvis ikke hjem i kveld likevel tenkte jeg, og det jeg satt og bekymret meg over, var at jeg hadde lovet dere en oppdatering rundt midnatt på bloggen vår!

Med en to timers forsinkelse var vi endelig klare for avgang. En helt for jævlig flytur preget av mye turbulens! Har aldri tidligere vært redd i fly, og kan vel si at jeg nå var skikkelig skjelven, men jeg trøstet meg med at ned kom vi uansett…

Vi landet i Sandnessjøen og fikk følgende tilbud av piloten: overnatte i Sandnessjøen og buss hjem dagen etter, buss hjem med en gang vi kom av flyet eller bli med til Bodø for overnatting der og fly hjem dagen etter. Men han sa at været ikke hadde så veldig gode forutsetninger dagen etter heller, så da ble valget vårt ganske enkelt. Vi satte oss på bussen!

Det ble virkelig en lang dag, og vi brukte mye lengre tid å komme oss hjem enn vi hadde trodd, men vi kom oss i alle fall trygt hjem til slutt og var lykkelige for det. Men dagen hvor alt gikk galt skulle likevel ikke være over…

Når vi hadde fått i oss mat og var klare for å oppdatere bloggen, viste det seg at vi ikke hadde nett! Det virket som om modemet hadde konka helt ut. Ikke klarte vi å komme oss på nett med mobilene heller, så oppdatering på bloggen kunne vi bare se langt etter! Frustrerte kom vi oss i seng, og fikk oss en god natts søvn.

Testet utallige ganger i løpet av dagen i dag, lørdag om nettet fungerte, men fånyttes! Prøvde også support telefonen, men de har bare åpent på hverdager. Er det mulig?! Tror de at folk bare får trøbbel med nettet på hverdagene?! Vi har også prøvd å komme oss på nett med mobilene, slik at vi i det minste fikk gitt livstegn fra oss på bloggen, så fikk den store oppdateringa komme når vi fikk nett, men det var like håpløst.

Dagen i dag lørdag, har vært en rar dag! Med et skikkelig møkkavær ute ble det et ork å dra ut, men vi måtte! Det er lørdag og vi hadde ikke så mye som en pakke melk i huset, og litt kos skulle vi unne oss. Sa til Lillemor når vi var på butikken at jeg følte at jeg hadde alt for mye innestengte følelser i kroppen, og at jeg ikke har fått muligheten til å være skikkelig lei meg. Hun skjønte godt hva jeg mente fordi hun følte det samme.

Ungen laget gryterett, tente stearinlys og vi kikket på lørdagsunderholdninga på tv. Normalt sett storkoser jeg meg, men i dag klarte jeg ikke å nyte noe som helst. Jeg gikk på autopilot.

Har hatt en del smerter i magen etter uttaket på onsdag og la meg på sofaen for å slappe av, jeg sovnet og sov vel i en liten time. Det første som slo meg når jeg våknet var ”ingen befruktede egg.”

Ville bare gråte, men ettersom ungene enda var sammen med oss, kunne jeg ikke det, siden de ikke vet noe som helst om hva vi forsøker å få til. Klumpen i brystet bare vokste seg større og vondere og plutselig så brast den! Jeg og Lillemor holdt hardt rundt hverandre og ble sittende å hulke sammen. Det var godt og endelig få følelsene ut!

Klokka er nå blitt 07.30 søndagsmorgen, og jeg klarte ikke å legge meg. Hadde alt for mange tanker som surret i hodet til at jeg ville klart å sove. Nå har jeg skrevet ned det som falt meg inn, og hjertet kjennes lettere. Tviler på at vi får nett i løpet av dagen i dag, søndag, så jeg tror faktisk at jeg skal dra til ei venninne såpass at jeg får postet innlegget på bloggen.

Jeg vet at mange av dere venter på å høre om vår opplevelse, og jeg tviler på at noen av dere trodde at det skulle ende slik det gjorde. Det kommer kanskje som et like stort sjokk på dere som det gjorde på oss. Dere skal vite at vi setter utrolig stor pris på alle lykkeønskningene og gode ord dere har kommet med. Vi setter bestandig pris på kommentarer, men siden vi ikke deler historien med verken venner eller familie, så betyr alle de flotte ordene fra dere ekstra mye. Det varmer i hjertene våre!

Tusen takk for at dere har hatt så stor tro på oss og støttet oss gjennom hele prosessen.

Tusen takk for at dere har delt deres erfaringer, kommet med råd og svart oss på spørsmål.

Tusen takk for at dere er de menneskene dere er, og at vi får ta del i livene deres gjennom deres blogger.

Tusen takk for at dere velger å ta del i livet vårt og lese vår historie om den til tider veldig tøffe veien mot målet, om å få det etterlengtede kjærlighetsbarnet vårt.

Til tross for at vi ikke har møtt noen av dere, så betyr dere utrolig mye for oss!

Nå er det bare å bearbeide følelsene og skuffelsen, og stålsette seg og forhåpentligvis telle ned til januar 2012 og en ny runde med hormoner og uttak. Vi håper selvfølgelig at neste gang ender bedre.


Triste klemmer fra Tuppen

Ikke som forventet....

Møtte opp klokken 10.00, og ble hentet inn 10.20 Da skulle vi i samtale meg legen som jobber på klinikken samt en legestudent. Han forklarte hvordan de gjør selve uttaket.Og spurte litt hva vi jobbet med, hvordan vårt sosiale liv er og om vi begge var friske. Gikk gjennom blodprøvene jeg allerede har tatt og forklarte litt om de ulike prøvesvarene. Jeg lå innenfor normalen, men en prøve ønsker de å sjekke igjen om 1 måneds tid. Da han var ferdig gikk vi inn i et annet rom for å ta innvendig ul.

På høyre eggstokk fant han 12 fine follikler, samt en som var litt større og som han trodde kom til å sleppe ved eggløsning. Da han skulle bytte til venstre side var vel ikke resultatet slik vi hadde håpet på...For det første så fant han en relativt stor muskelknute inni livmora. Denne måtte følges med på da den kunne skape problemer ved graviditet. Så var det venstre eggstokk da. Korrekt sittert legen: "oj, hva har vi her da?" Han kunne vise meg to svarte poser på skjermen, og da snakker jeg store. Joda, det viser seg at jeg har to follikelcyster, og gynekologen som for 5 år siden friskmeldte meg fra pco har trolig bommet på friskemeldelsen...!!! Ergo: det blir ikke noe forsøk på oss i oktober! Jeg tok beskjeden veldig tungt, å begynte å tute inne på kontoret til sykepleieren....Det som skjer nå er at mest sannsynlig sprekker disse giga cystene av seg selv. I verste fall om det ikke skjer, så må jeg gjennom kikhullsoperasjon for å ta hull på cystene.

Tilgi meg for eventuelle skriveleifer, jeg blogger fra mobilen.

Skriver mer i kveld når vi er kommet hjem.

Klemmer fra Tuppen

Følelser som knuser meg!

Av og til så lurer jeg på om jeg i det store og hele er til stede i denne verden! Ganske irritert over meg selv akkurat nå, men jeg vet at jeg får fikset det. Men bare det faktum at jeg er så surrete at jeg glemte å skrive ned vesentlig informasjon i brevet sendte til Medicus igår!
Det er jo ikke værre enn at jeg ringer Medicus i morgen og forteller dem hvor mange strå med donorsperm vi skal ha, og hvor lenge de skal lagres på cryos. Men jeg irriterer meg grønn over at jeg til tider er så surrete! Hva pokker skal det bli av meg når jeg blir gammel?!

Jeg må ringe klinikken i morgen for å høre om det er noen regler for om Lillemor kan bli gravid samtidig som jeg går gravid. Vi tenker som så at vi skal uansett ha minst to barn, og jeg skal bære frem et av dem, så får Lillemor ta seg av resten. ;) Men vi ser vel for oss at når jeg er ca.5 måneder på vei så starter vi forsøkene med henne. Er mange faktorer som spiller inn, om det klaffer og når det klaffer, men vi håper på to tette i alle fall. Dessuten ønsker vi at barna våre skal ha samme opphav. Høres kanskje ut som galskap å starte forsøkene med Lillemor mens jeg enda går gravid, men som sagt så vet vi jo ikke om det klaffer med en gang. 

Ettersom vi har tenkt å flytte, men ikke har fått tilslaget på huset vi har siklet på. Så får vi bare vente å se, om selger likevel godtar budet vårt. Inntil da forholder vi oss til at vi skal bruke klinikken i Trondheim. Og skulle jeg bli gravid med IVF på Medicus, så er vi faktisk så heldige at vi kan bruke klinikk i Danmark til forsøkene på Lillemor! Oppdaget nå nettopp at Stork har samme spermbanken som Medicus, JIPPI!! :D Da var det "problemet" løst. Trodde at det var slik at vi måtte fortsette å bruke Medicus, og det hadde blitt ekstremt tungvindt ettersom Danmark ligger litt nærmere Agder-fylkene enn Trondheim. Forskjellig man tenker å grubler på i denne prosessen....

Når det kommer til min kjære farmor, ble hun utskrevet av sykehuset i dag, ikke at jeg skjønner hvorfor. For etter min mening er hun strengt tatt ikke frisk nok til å klare seg hjemme alene. Hun er svak, og allmentilstanden hennes er ikke akkurat noe å skryte av. Er bekymret for at hun skal ramle ned den bratte trappa, ettersom hun sover i andre etasjen. Pratet nettopp med henne på telefonen og hun høres fryktelig pjusk ut. Pappa og tantebarnet til farmor er de som har tatt på seg oppgaven med å sørge for at hun har det bra. Og det er kjempeflott, for da vet jeg i allefall at hun blir tatt vare på.

Da jeg spurte farmor om jeg skulle komme å hjelpe til med noe, poengterte hun at ovennevnte personer skulle hjelpe henne, så hun ville rett og slett ikke ha min hjelp....
Det såret meg. For jeg vet at hun ikke har så alt for lenge igjen å leve, nettopp fordi hun er så gammel. Og jeg skulle helst sett at jeg fikk tilbringe mer tid med henne, men hun ønsker ikke det....
Jeg er ikke bare såret, jeg er faktisk skikkelig lei meg! Forholdet mitt til fars-sida har vært noe anstreng helt siden jeg var liten, og jeg skjønner meg fortsatt ikke på det. Hvorfor kunne ikke jeg bare vokst opp med et helt normalt forhold til min far, selv om jeg ikke bodde hos han? Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg kommet over skuffelsen over hans oppførsel. Men jeg kjenner nå, etter at farmor ble syk, at den stygge vonde følelsen og tristheten over å ikke ha et bra forhold til min egen far og fars-sida virkelig gjør vondt!
Jeg har ikke fått noe bedre kontakt med pappa, han skyver meg fortsatt bort, men jeg var bra nok når han behøvde støtte på sykehuset fordi farmor var så syk. Så håpet mitt om at pappa endelig hadde fortstått at han har en datter og to flotte barnebarn, er rimelig knust. Vi betyr fortsatt ingenting for verken han, mine tanter og søskenbarn. Og nå føler jeg at jeg likevel ikke betyr så mye for farmor heller...Hvorfor betyr jeg så mye mindre enn mine andre søsken? Hvorfor betyr mine barn så mye mindre enn de andre barnebarna? Hvordan kan voksne mennesker behandle andre mennsker på en slik måte?

Jeg er ødelagt, føler meg brukt og utnyttet, føler meg mindreverdig og verdiløs! Klumpen ligger øverst i halsen og verker, og tårene svømmer i øynene mine, og følelsen som herjer i kroppen er så fryktelig vondt at jeg ikke klarer å beskrive den engang. 

Jeg kommer nok aldri til å forstå hvorfor min egen far har valgt meg bort, og det kommer aldri til å slutte å gjøre vondt, selv om jeg en stund har innbildt meg det. Jeg har levd på en illusjon om at jeg var kommet over min fars patetiske oppførsel.
Helt plutselig kom virkeligheten og innhentet meg, og ga meg et realt slag i trynet! Jeg har falt for det slaget, og føler at jeg ligger nede mens realiteten står og sparker meg mens jeg ligger nede....Smerten dette påfører meg er ulidelig vond!

Jeg skjønner ikke hvordan han kunne:

....si at jeg var uønsket i huset hans da jeg var 6 år, fordi jeg hadde tegnet litt på kjøkkenveggen...

....drikke alkohol mens jeg var der en helg når jeg var 5 år, for så å gjemme seg, for så igjen skremme meg halvt ihjel!

....henge opp bilder av mine søsken i stua, mens bildene av meg hang på rommet til mine søsken...
....unnlate å komme i min konfirmasjon, han sto på kirketrappa da jeg kom ut, med en konvolutt i hånda...

....unnlate å besøke meg på sykehuset da jeg fikk begge barna, ikke fikk jeg noen gratulasjon fra han heller...

....unnlate å ikke komme i sine barnebarns dåp, da ble gavene lagt i postkassa...

....la vær å ta kontakt, annet enn en tekstmelding på bursdagen min, ungene får aldri gratulasjoner fra han...

....unngå å overlevere julegavene fra farmor personlig, men legger dem i postkassa...Er jeg så heldig at jeg er hjemme når han kommer, veksler vi knapt nok noen ord i det jeg tar i mot konvolutten...
....fortelle meg på 18 års dagen at nå var han ferdig med å betale bidrag, så da hadde han ingen flere forpliktelser overfor meg...

Pappa har gjort mye rart opp gjennom årene, og når jeg leser det jeg selv har skrevet synes jeg han er en skikkelig dust! Men til tross for det, så er han faktisk min far og grunnen til at jeg sitter her i dag.
Tror nok tiden er inne for å skrive det brevet jeg har ønsket å skrive til han siden jeg var fjorten år...

Der var dagens følelser ute, og det føles litt bedre...

Klemmer fra:

Skjønner meg ikke på meg selv....

Dagen i dag har gått kjempefint, fikk sove lenge i dag ettersom jeg ble sykemeldt i går. I bunn og grunn burde jeg blitt sykemeldt for 10 dager siden da jeg var på behandling til kiropraktoren. For 14 dager siden mistet jeg følelsen i halve ryggen og nedover høyrehanda, mest sannsynlig fordi jeg hadde dinglet i stigen i to dager og malt huset mens Lillemor var bortreist. Ville ha ferdigmalt hus til hun kom hjem slik at jeg kunne overraske henne...Merket stikkinger i ryggen mens jeg malte, men ignorerte dem glatt! 

Ble rimelig bekymret da jeg bortimot ble lam i ryggen, men det tok meg fire dager før jeg tok kontakt med helsepersonell. Jeg trodde at det kom til å gå over....Så Lillemor mer eller mindre tvang meg til å ringe legen. Det å komme gjennom på telefon på legekontoret er mer eller mindre håpløst, så jeg ga opp etter 40 minutter i telefonen uten noe svar. Hjelp måtte jeg ha, og jeg tenkte at legen kunne neppe gjøre noe med ryggen likevel, derfor kontaktet jeg kiropraktor og fikk komme inn kun en time etter at jeg hadde ringt. Han knapp opp noen låsninger samt fant en hel masse kuler og knuter som han trykte lett på, han kunne fortelle meg at jeg var kraftig betent i ryggen. Han mente at det ikke var behov for sykemelding, for jeg ville ikke bli bedre av bare å sitte hjemme. Derfor sa han at jeg IKKE skulle foreta tunge løft på jobben, og at arbeidsplassen burde tilrettelegge forholdene slik at jeg kunne fortsette å jobbe samt knaske betennelsesdempende. Forøvrig fikk jeg heller ikke lov å dingle mer i stigen med det første, så huset er bare malt ett strøk...

Jeg ga selvfølgelig beskjed på jobben om dette, at jeg ikke lenger kunne drasse rundt på 10 og 20 liters bøtter med maling eller store ruller med gulvbelegg. Dette var selvfølgelig ikke noe problem i følge sjefen, og jeg ble kjempeglad. Gleden var kortvarig! Det fungerte i to dager, så var det tilbake til det normale igjen. Jeg fikk ikke hjelp av gutta når jeg ropte på dem, og måtte ta de tunge løftene selv, dette fungerte helt frem til i går. Da var det bom stopp, og kroppen mer eller mindre skrek at nok var nok! Denne gangen ble det en tur til legen, resultatet ble en ny resept med betennelsesdempende, smertestillende, ei sykemelding og streng beskjed om å ta det med ro. Formen har vært dårlig i dag, jeg har hatt en intens hodepine i hele dag samt veldig vondt i ryggen selv om jeg ikke har løftet en finger. Eller jo, jeg og Lillemor dro på shopping-runde i dag. Må jo ha mat og drikke, og matvarene går dessverre ikke inn i huset av seg selv. Er forresten veldig fornøyd med dagens runde, for vi endte opp med tv til campingvogna med dvd spiller til under tusenlappen! Takk gud for gode tilbud.

Tilbake til overskrifta...I motsetning til Lillemor griner jeg veldig sjelden, hun kan sitte å sippe til filmer mens jeg sitter der som et steinansikt. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg er kald og følelsesløs. Men når jeg først gjør det er det av to grunner: enten fordi jeg er fly forbanna eller at jeg er innmari lei meg. Men i går grein jeg fordi jeg var blitt forbigått
 på en jobb jeg tidligere har søkt på, og som jeg mer enn gjerne skulle hatt.
Du lurer sikkert på hvorfor jeg tok slik på vei å begynte å grine? Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang, men jeg følte meg rett og slett mislykket! Jeg er godt utdannet innenfor to yrker, og når folk uten kompetanse blir ansatt forran meg anser jeg at den bedriften har veldig høy trynefaktor. Det var nok ikke bare det som fikk begeret til å renne over, det var faktisk en nedtur å bli sykemeldt ettersom jeg ikke har vært ansatt på jobben så lenge. Og jeg poengterte både i søknaden og på intervjuet at jeg var sjelden syk. Hva skjer da? Joda, jeg ble skikkelig dårlig kun fjorten dager etter at jeg startet i jobben! Fint!! Pluss at jeg blir sykemeldt nå. Jeg henger meg alt for mye opp i hva andre folk tenker om meg, men det er dessverre en stor last som jeg ikke klarer å bli kvitt uansett hva jeg gjør. 

Det toppet seg nå i kveld da jeg satt på nettet å leste på diverse blogger som var blitt oppdaterte. Jeg har x-antall ganger lest om kvinner som har mistet sitt ufødte barn, jeg synes selvfølgelig at det er trist og har stor medfølelse for personene som blir berørt av en spontanabort. Jeg skjønte forsåvidt hvor landet lå hen da jeg så overskrifta på innlegget på bloggen jeg var inne på, og kjente allerede da at jeg fikk en klump i magen. Lillemor satt ved siden av meg og spilte på ds'en mens jeg leste høyt fra bloggen. Da jeg kom helt nederst i innlegget knakk jeg bare helt sammen. Lillemor skjønte ikke noe, mens jeg satt her å hulket og tårene trillet i strie strømmer nedover kinnene mine. Hun spurte meg hva som var galt og jeg klarte såvidt å få stotret frem: jeg synes så innmari synd på dem. 

Hun la armene sine rundt meg og trøstet meg, hun fikk roet meg ned og jeg klarte å skrive noen få ord til Mrs.O som skriver bloggen. 

Så til Mrs.O om du leser dette; jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en skikkelig klem, for ord blir fattige i denne sammenhengen! Dere har vært gjennom nok nå, og du imponerer meg stort med din enorme kampvilje og styrke. Håper sommeren blir bra for hele familien til tross for at dere har mistet atter en gang. Fortsett å stå på slik du har gjort hele veien!

Når jeg reagerer så kraftig ved å lese på en blogg når andre mister, hvordan vil jeg reagere om dette (gud forby!!) skulle skje oss igjen?

Jeg skjønner meg rett og slett ikke på meg selv, og strengt tatt kjenner jeg meg ikke igjen lenger. Glemte forresten å si at jeg tok til tårene på jobb her i forrige uke, måtte gå å sette meg på do for å skjule det for kollegaene. Grunnen var at sjefen var dust, men han ba om unnskyldning dagen etterpå. Hvorfor i alle dager ender jeg opp med å ta til tårene så fort for tiden? Er jeg i ferd med å "møte veggen"? 

Tuppen....

En skikkelig blåtirsdag...........

Her skjer det så mye for tiden, at vi rekker ikke å blogge om det. Ikke så mye spennende med tanke på hva vi har holdt på med de siste månedene, men mye annet. Som Tuppen tidligere har skrevet, så er det oppussing som gjelder, både inne og ute. Samt at jeg var i Trondheim i pinsen og besøkte tantebarnet mitt da...

Jeg føler jeg blir straffet fordi jeg ennå ikke har klart å produsere egne barn, for jeg og Tuppen er alt annet enn enig for tiden. Slik som det føles nå, så vet jeg ikke en gang om det er vits i å fortsette prosjektet vårt. Hun er sur på meg fordi hun aldri kan gjøre noe alene, men som jeg sier, så akter ikke jeg å sitte barnevakt til en gutt på snart 13 som ikke hører etter meg. Er jo typisk at problemer dukker opp nå når jeg endelig skal få hormonene mine på rett kjøl... Er tungt å sitte her å skrive dette, uten å vite hva Tuppen tenker og føler. Det føles ut som om alt er min feil, og noe sier meg at det faktisk er tilfelle. Og når jeg får det slengt i tryne at hun aldri kommer seg ut av huset, hva skal vi da med enda et lite barn her? Blir jo ikke mer farting på kveldstid dersom vi skal få smått sammen? Nei, jeg vet ingenting lengre, eneste jeg kan si, med hånda på hjertet er at jeg elsker den jenta mer enn ord kan beskrive....

Kan virke som om alle nedturene vi har hatt i forbindelse med prøvingen endelig har nådd oss... At det er derfor vi kommuniserer DÅRLIG og ellers gjør fint lite sammen.... Akkurat nå er vi nede i ett kjempemørkt hull, og jeg kan bare trygle og be om at vi skal komme oss ut av dette hullet sammen....

En tårevåt hilsen fra Lillemor som forøvrig ER viggo-venneløs og som aldri kommer seg noen plass her vi bor, for jeg har ingen venner her.

Lang og slitsom uke...

Dette har vært en lang og slitsom uke. Streptokokk-betennelse i halsen, sviket fra "venninna", kurs hele helga, samt at eksen til Tuppen i går skrev et koselig kallenavn som han brukte på henne da de var sammen. Så nå sitter jeg her, 40 minutter før jeg skal på kurs og blogger litt.
Har vondt i hjertet, føles nesten ut som å bli dumpa. Er eneste måten jeg kan beskrive den følelsen jeg har inne i meg til dere der ute, slik at dere kanskje forstår hvordan jeg har det. Tuppen sover enda, og jeg har ikke fått pratet med henne om det som skjedde i går. Ikke for det, jeg er usikker på om hun vil forstå... Hun driter i han, så hun jatter jo alltid bare med han. Men det gjør jo vondt for meg, og at hun atpå til mimrer mer med han om positive og morsomme ting de har opplevd sammen i samme vending gjør det desto mer vondt.

Jeg vil ha det slik vi hadde det før vi kom hjem fra syden jeg. Føler at det bare har vært en eneste stor nedtur siden vi kom hjem. Ingen inseminering på Tuppen, og så alt det som har skjedd i ettertid... Tungt. Og så tror jeg hele tiden at det er meg det er noe galt med. At jeg overreagerer, eller tolker ting feil. Men det er vel lov å ha det vondt vel?

Skjønner lite jeg.....

Trist klem fra Lillemor

Et lite hjertesukk...

Når vi opprettet denne bloggen i januar, så trodde vi at jeg var gravid allerede, på første insemineringsforsøk. Jeg har alltid hatt en syklus som vi kunne stille klokka etter. Men denne gangen fikk jeg ikke mensen (jeg husker ikke en gang hvor mange dager det gikk i mellom) før jeg hadde vært hos fastlegen og tatt graviditetstest i form av blodprøve. Der tok de alt av hormonprøver med det samme, og fastlegen lovte dyrt og hellig at han skulle ringe dersom noe var "feil". Jeg ringte etter en ukes tid, og fikk da et surt svar fra legesekretæren om at det stod i mine papirer at legen skulle ringe dersom det var noe. Ergo så orket ikke jeg å "mase" noe mer på legesekretærene, men gikk ut i fra at alt var ok. Og dette til tross for at syklusen min er og blir USTABIL. Til Tuppens store frustrasjon, så tok jeg ikke denne telefonen som hun har insistert på at jeg skulle ta helt siden forrige telefonsamtale med legekontoret. Så her om dagen plumpet det et lite brev i postkassa fra legen: Du har for lite av hormonet Progrestron i systemet. Skjønte ikke helt betydningen av dette hormonet, så jeg kastet meg på telefonen. Uten å få svar!! Prøvde å ringe i går, og igjen i dag, men fortsatt uten å få svar....

Søkte litt rundt dette på internett, og jo da jeg har maaaange symptomer på at dette stemmer: hetetokter, lett for å legge på seg rundt magen, lett for å få nedsatt sinnsstemning (kan føre til store depresjoner, men så ille har jeg det heldigvis ikke ;-), PMS, hårvekst i ansikt o. l. Leste at det progrestronet gjør som er vesentlig når man prøver å bli gravid, er at egget fester seg i livmoren. Så det vil da si at dersom jeg har eggløsning (noe jeg ikke hadde for 2 måneder siden) og egget blir befruktet, så vil det uansett ikke feste seg... Østrogenet vi har i kroppen er jo det som blant annet sørger for at egget løsner, og for å vite om man har nok østrogen, så trenger man bare å ta en enkel spyttprøve, for østrogenet vises visstnok i spyttet. Men hva hjelper denne kunnskapen om alt dette, så lenge jeg ikke kommer meg inn til fastlegen en gang?!? I og med at jeg tror østrogennivået er normalt (stod jo ingenting om det i brevet fra legen) så har jeg faktisk østrogendominans, og det er ikke bra det heller. Vi kvinner skal visst ha en jevn balanse mellom østrogen og progrestron for å kunne blant annet bli gravid. Behandlingen som skal til for å få normalisert nivået av progrestron er en krem som man smører inn i huden her og der. Det skal en liten mengde med størrelse på en ert to ganger daglig, og en tube på 45 gram som inneholder 1,7 (% tror jeg det var) progrestron... Dette er noe de fleste apotek lager selv, men det må selvsagt en resept til for å få dette....

Så nå sitter jeg her, passe stressa og vil bare komme i gang med behandling. En behandling jeg mest sannsynlig ikke får begynt med før etter ferien en gang, i og med at de hersens legesekretærene ikke svarer på telefonen en gang!!! Og jeg skulle jo ha begynt på dette her for ca 2 måneder siden, det hadde jo vært fint om jeg hadde fått til det...

Det positive denne uken er at JEG (som aldri vinner noe som helst) vant give-awayen til Vestlandsjenta! :-D

Frustrerende skriblerier fra: Lillemor

Ikke noen bra følelse....

Fikk bare en akutt følelse av at det ikke klaffer likevel denne perioden...Jaja, tisser på stikka i morgen likevel da. 

Planene for i kveld er å lage noe godt mat og bare sitte å slappe maks av i armkroken på kjæresten!

Tuppen

Solen gjør underverker!

Dagen i går var rævva og jeg tok meg som sagt en kjøretur, endte opp med å ta sol. Aaaah, det gjorde godt for kroppen! Jeg er av den typen som blir "svart" bare jeg ser på sola enten den er kunstig eller ekte, så etter gårdagens 20 minutters økt i kunstig sol har jeg i dag fått en fin gylden farge.

Økt velvære øker også humøret på kroppen, for i dag følte jeg at livet var adskillig mye bedre.
Ja, hvis du ser bort i fra at vaskemaskinen har gått til helvette! Ganske irriterende når haugen med klær på vaskerommet begynner å ligne Mount Everest. Det er liksom ikke noen vits i å sette på flere maskiner  for den hopper over de viktigste programmene; mykgjøring og sentrifugering. Så om jeg ønsker å henge opp klær som drypper når de blir dratt ut av maskinen og kjennes som knekkebrød på kroppen når de er tørre, så kunne jeg sikkert gjort det, men jeg står galant over. Det blir en tur på diverse butikker i morgen for å lete etter vaskemaskin, ikke akkurat noe man ønsker å bedrive med på en lørdag.
Så til deg da kjære vaskemaskin: tusen takk for iherdig innsats i 15 år.

I dag skinte solen fra bortimot skyfri himmel, og jeg merket at den varmet godt. Deilig å endelig kjenne at våren er i anmarsj. Gjorde unna et par små ærender i byen idag, før jeg dro hjem og startet på helge-vasken. Kjente at jeg var rastløs, og at det var noe kreativitet som lå å boblet og forårsaket denne rastløsheten. Kom på at jeg hadde et gammelt vindu i garasjen etter min bestefar, og fikk plutselig lyst til å gjøre noe med det. Da jeg åpnet garasjeporten ble jeg like overrasket som jeg blir hver gang jeg åpner den porten....Det er så mye unødvendig rask inni der, og det er såvidt plass til å gå. Blir nesten motløs av å åpne porten. Ble et kjapt besøk i garasjen, før jeg lukket porten og fortrengte alt rotet. (kan ikke kalles garsjen engang, ettersom vi bruker den til lagring. 20 kvadrat med rot!) Det første som skal gjøres når snøen forsvinner engang i juni, er å renske opp i rotet. Uansett, jeg fikk vasket vinduet og pyntet det litt opp. Har nå hengt det på soverommet vårt, og det passet veldig godt inn. Legger ut bilde i morgen.

Har faktisk vært skikkelig husmor hele dagen, og jeg har storkost meg. Jeg har vasket kjøkken og bad, hengt opp klær, skiftet duker, skrudd sammen en krakk, pyntet soverommet og skiftet på senga. Til info så va soverommet vårt ferdig oppusset rett før jul, men ikke ferdig dekorert.

En liten smakebit av soverommet vårt.

Jeg var sikkert et morsomt syn da jeg skulle henge ting opp på veggene på soverommet. I min desperate jakt på hammeren som ligger på en über-smart plass, måtte jeg ty til desperate midler. Ja, for pynten skulle opp okke som! Endte derfor opp med den minste stekepanna jeg fant i huset, og den brukte jeg da som substitutt for en hammer. Stekepanna bærer forresten tydelige preg av å ha blitt brukt som hammer....
Skal ikke stå på kreative løsninger her i huset i alle fall!

Jeg er ikke spesielt flink til å prate om følelsene mine når jeg har det tungt, og stenger det inne. Det ender bestandig opp med at jeg knekker totalt, helt uventet. Det skjer ikke så veldig ofte, men når det skjer er det ikke spesielt morsomt å være meg. Denne uka møtte jeg virkelig veggen på tirsdagen da jeg testet negativt på graviditetstesten, og følelsene jeg burde følt forrige måned da vi mistet spiren vår, innhentet meg og slo meg hardt og brutalt ned i bakken. Jeg følte meg totalt alene i hele verden, og det ble ikke det samme å prate med Lillemor på telefonen. Så derfor var gleden stor da Lillemor fortalte at hun kommer hjem på lørdags morgen.

Så om knappe 5 timer skal jeg hente Lillemor på togstasjonen, det skal bli veldig godt å få henne hjem, selv om det bare blir i 1 1/2 døgn. Som den flotte kjæresten hun er skjønte hun hvor tungt jeg hadde det, og derfor ville hun komme hjem slik at hun fikk gitt meg omsorg og kjærlighet. Setter utrolig stor pris på at hun orker å reise så langt bare for meg. Herlige kjæresten min.

Sprudlende hilsen fra: Tuppen

Positive tanker?

I går var det 8.mars, kvinnedagen og testedag for meg. Ettersom jeg var 12 dpo fant jeg ut at det var passelig å teste på en slik dag. Men etter å ha sett litt mer på kalenderen fant jeg ut at jeg bare var 11 dpo, men etter å ha sett frem til denne dagen, og lovet meg bort til "teste-date" med ei på forumet, gjennomførte jeg likevel testen i går morges. Resultatet var ikke overraskenede, men likevel nedslående; negativt! Testen var hvitere enn blenda-hvitt. Selv om 11 dpo er tidlig, så klarte jeg ikke helt å tenke fremover og gravde meg bare ned i den teite testen!

Jeg skrev vel tidligere at jeg plutselig fikk en følelse av det ikke kom til å gå veien vår likevel denne måneden, og det er med stor sannsynlighet at det er et faktum. Joda, jeg vet at jeg ikke burde tenke at "toget er gått" før den stygge tanta viser seg! Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å se for meg at det blir noen spire denne måneden. Føler vel at det er et ekstra stort nederlag, men det kan nok henge sammen med at vi  mistet forrige måned. Jeg tror nok jeg tok litt for lett på den følelsen og klarte å grave frem masse positive tanker. Men nå har realiteten innhentet meg, og følelsene jeg burde hatt for en måned siden traff meg hardt og brutalt i aniktet! Reality sucks!

Det er ekstra kjipt å tenke på at vi ikke får noe hjelp fra det offentlige fordi de har store mangler på donorsperm. Det var voldomt tungt å fordøye det brevet som dumpet ned i postkassa, med et endelig avslag fra HFS. Nettopp fordi vi var lovet behandling der og ventet bare på en innkallelse, i steden får vi et brev om at saken vår er avsluttet. Vi må altså starte helt på nytt. 

Av og til vil jeg bare gi opp hele greia! Etter 38 dokumenterte prøveperioder bak meg, så er det vanskelig å klare å tenke positive tanker når ting ikke går veien. Dessuten hjelper det ikke at Lillemor ikke er hjemme....

 

Skuffet hilsen fra: Tuppen

Fra nedtur til opptur!

Dagen i dag i grove trekk har vært en forbanna møkkadag! Alt virker så mørkt og svart.Tok kontakt med Haugesund Fertilitetssenter idag, og papirene var kommet fra gynekologen.

For 14 dager siden da jeg ringte sa kontordama at vi kunne regne med å bli innkalt til behandling i juni. Idag når jeg ringte fikk jeg beskjed om at søknaden vår om IVF med donorsperm var avslått pga manglende kapasitet!

Er det rart man blir forvirra og passe rar i hodet! Her går man å forbereder seg på å dra til Haugesund i juni for i neste øyeblikk å få en helsikkes knyttneve plassert midt i ansiktet!

Sendte en mail til HFS hvor jeg sa akkurat hva jeg mente. For det som har skjedd nå, det er at saken vår er avslutta og vi må søke om behandling på nytt igjen! Hva pokker er det da??!! Akkurat som om gynekologen vår ikke har nok å gjøre? Skal han liksom sende inn anbefaling en gang i måneden i håp om at vi skal komme oss inn....
De burde iallefall ha en venteliste når det er inntaksstopp på klinikken!! 
Ikke minst så burde de oppdatere hjemmesiden sin, for der står det at ventetiden er 5 måneder.

Har vel vært innom hele jævla følelsesregisteret i løpet av et par timer! Så humøret er langt fra på topp! Lillemor har prøvd å få meg til å tenke positivt, men akkurat nå så er det INGENTING i verden som klarer å få meg til å tenke i den retningen! 

Nå i ettermiddag var vi på konsert, en opplevelse som fikk meg til å ikke tenke i det hele tatt. Jeg lot meg fange av den fengende musikken, og storkoste meg. Det var godt å komme seg bort og ut av tenkeboksen. Kom hjem og ramlet vel litt ned på humørskalaen igjen, og kjente at jeg var irritabel. Tenkte vel egentlig ikke så mye, men dagens opplevelse med Haugesund Fertilitetssenter lå vel i underbevistheten min å terget meg!

Glodde litt på kopekassa, og tok en sovetablett. Orket ikke tanken på å ligge å vri meg i senga, halvveis kvalt av plagsomme og negative tanker. Jeg ville rett og slett ha en skikkelig god natts søvn.  Ettersom jeg mest sannsynlig kommer til å legge meg tidligere enn jeg bruker, så bestemte jeg meg for tisse på testestikka for en halv time siden. Og hva skjer? Jo, eggløsningstesten lyser opp mot meg, og er veldig positiv! Så nå har jeg satt i gang prosessen med å gjøre klart til inseminering i morgen. Her i huset er vi visst nødt til å gjøre det på egenhånd ettersom vi ikke får noen hjelp fra det offentlige.....

Men dette skal vi klare selv! Jeg har bestemt at det skal sitte en liten spire i magen min om kun kort tid, og da skal det gjøre det. Sånn er det bare! 

PS!! Lillemor fikk forresten mensen i dag, akkurat slik som jeg forutså. Det som er skikkelig kjipt med det er at hun ikke har fått noen positive eggløsningstester....Skjønner ikke hvorfor testene ikke har slått ut.

Så ønsk meg lykke til og kryss fingrene for meg kjære blogglesere, for det trenger jeg!

Hilsninger fra:

Tuppen