Tyvlånt nett og ENDELIG oppdatering fra oss!

Endelig kommer det en oppdatering fra oss, vi mangler atter en gang internett hjemme, og det er forferdelig frustrerende! Innlegget er utrolig langt, så bare sett deg godt til rette, for dette tar tid å lese. Innlegget ble skrevet i natt/morges, og er en oppsummering fra fredag til søndag. Bilder fra turen kommer så snart vi har fått nett hjemme!

Dagen hvor alt gikk galt…

Fikk faktisk sovet noen få timer etter min siste kommentar på bloggen, og vi gikk ned for å spise frokost rundt halv ni fredags morgen. God frokost som alltid, solen skinte og det lå en spenning over oss som var til å ta på. Humøret var på topp, og vi satt og fniste under hele frokosten.
Følte at vi ikke hadde fått nok søvn, så vi tok oss en liten cowboy-strekk før tiden var inne for å sjekke ut. Sovnet nesten før vi traff puta begge to, og sov godt helt til telefonen min ringte rundt halv tolv. Rakk den ikke, men det var fra skjult nummer så jeg hadde likevel ikke kommet til og svart. Da så jeg at jeg hadde et ubesvart nummer fra HFS, de hadde ringt når vi var nede og spiste.

Jeg var snar med å ringe tilbake! Presenterte meg, og ble satt over til vedkommende som hadde prøvd å ringe. ”Der er du, endelig! Vi har prøvd å få tak i deg siden i går.”

Plutselig sank hjertet mitt… Jeg hadde flere ubesvarte anrop fra skjult nummer dagen før, men av prinsipp svarer jeg ikke på slike anrop da det bestandig viser seg å være selgere. Nå angret jeg selvfølgelig på at jeg ikke hadde svart! Men hvordan i all verden skulle jeg kunne vite at det var fra HFS?! De har da aldri ringt meg med skjult nummer tidligere! Stemmen i andre enden fortsatte med en viss alvor og sorg i stemmen: ”jeg beklager så mye, men det var dessverre ingen befruktede egg.”

Haka mitt datt nedpå knærne og hjertet sank som en stein i brystet mitt.
Ingen befruktede egg?
Hun fortsatte: ”men siden dere har reist så langt, så ønsker vi at dere likevel kommer til timen klokka 13.00, så får dere pratet med legen”

Jeg var sikkert likblek i ansiktet da Lillemor kikket på meg og lurte på hva de ville. Gråtkvalt svarte jeg: ”ingen av eggene mine ble befruktet” så brast jeg ut i krampegråt. Lillemor tok tak i meg, klemte meg hardt og hun gråt sammen med meg. Innimellom gråtingen fikk hun stotret frem ei setning i sinne: ”hvorfor i helvete ringte de ikke i går”

Fikk omsider summet oss, men sjokket satt fortsatt i.
Vandret rundt som et par zombier inne på hotellrommet, og Lillemor fortsatte å gjenta setningen om hvorfor de ikke hadde ringt oss før. Jeg fikk vel svart at noen med skjult nummer hadde ringt dagen i forveien, hvorpå Lillemor svarte at de hadde da aldri ringt med skjult nummer tidligere! Hun var forbannet over det, mens jeg bare satt der som et spørsmålstegn. Ingen befruktede egg ble repetert oppe i hodet mitt. Måtte sette oss ned, men jeg husker ikke hva vi snakket om, alt er så tåkete. Men jeg husker derimot at jeg ble så sint og bebreidet meg selv for mine elendige egg at jeg kastet gravid vitaminene vegg i mellom! Så sa jeg: ”til helvete med alle jævla vitaminer, gi meg snus for faen!”

Jeg gikk på badet for å stelle meg, og ansiktet som møtte meg i speilet var ikke til å kjenne igjen. Blek og grå i huden, tomme øyne og et ansikt som bar preg av at mange tårer var blitt felt. Jeg følte ikke for å sminke meg, hvorfor skulle jeg se bra ut når jeg likevel følte meg død innvendig? Dessuten kom jeg sikkert til å gråte enda mer når vi kom på sykehuset!

Oppi alt det her måtte vi pakke. Alt gikk i slow-motion, og det kjentes ut som tiden nesten sto stille. Fikk likevel pakket ned alt, og vi var klare i god tid før utsjekk. Men ingen av oss følte for å sjekke ut, vi hadde ikke noe hastverk, ikke noe å glede oss til lenger.
Klokka passerte 12.15 før vi gikk ut av rommet, betalte og fikk låst inn kofferten.

Aldri før har vi gått med så tunge skritt på veien opp mot sykehuset, og aldri før har vi brukt så lang tid. Vi pratet ikke så mye, men det som ble sagt ble gjentatt ganske mange ganger. Vi var begge skjønt enige om at det var helt greit at vi ikke hadde fått den triste beskjeden dagen før, for da hadde bare blitt enda hardere å takle. Å få en slik beskjed, og så måtte vente et helt døgn før alle svarene ble besvart, det så vi for oss ville være enda verre.
Torsdagen var en veldig fin dag for oss, vi dro ut på restaurant og jeg fikk endelig den biffen jeg så lenge har drømt om. Måltidet var himmelsk, og vi storkoste oss. Vi pratet om hva vi skulle gjennom dagen etter, og at når vi reiste hjem fredag ville jeg ha en spire i magen som forhåpentligvis ville forbli i magen til august 2012.

Vi var sikker på at dette kom til å gå bra, for vi hadde 8 egg, vi oppdaget at vi hadde satt oss på bord 8 og graviditetstesten skulle tas den 8.desember. Alle disse åttetallene måtte da bety noe? Lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd på HFS.

Er veldig glad at vi fikk beskjeden først på fredag.

Vi kom omsider frem til HFS og satte oss på venterommet, stemningen var langt fra det den var når vi satt der på onsdag. På slaget 13.00 ble vi hentet inn, vi måtte gå den samme korridoren vi hadde gjort på onsdag, og i enden av den så jeg den hyggelige litt eldre sykepleieren som hadde pratet så hjertelig med oss mens jeg lå i senga for å hente meg inn etter uttaket. Tårene presset på bare ved synet av denne flotte dama, før vi måtte gå inn på et annet rom.

Et rom hvor det sto operasjon på døra. Innefor døra var det en gu-benk, masse skap med medisinsk utstyr, ultralydapparat med tilhørende skjerm, på siden av skjermen lå et kateter pakket sterilt. Et kateter som jeg egentlig skulle fått ført inn i meg, for å tilbakeføre et flott egg inn i sin lune livmorhule. Jeg følte meg ganske utilpass der jeg satt på en krakk! Og det var absolutt ikke rette rommet å ta oss inn på for en samtale med legen! Følelsene kriget i kroppen, hjertet kjentes ut som en enorm og vond klump, og jeg slet hardt med å holde tårene tilbake.

Legen kom, han virket veldig beskjeden og nesten litt usikker i faget sitt. Han gjentok det sykepleieren hadde sagt på telefonen: ”nå er det sånn at det ble dessverre ingen befruktede egg, hva som har skjedd vet laboratorieteknikerne bedre enn meg. Vil dere vite hva som gikk galt og hvorfor ingen egg ble befruktet?”

For et dustete spørsmål! Selvfølgelig ville vi vite hva og hvorfor! Han bladde i mappa mi, og gikk ut på gangen og fikk tak i en av teknikerne. Med en enorm empati i øynene entret denne søte dama rommet.

Hun begynte å forklare: ”av de 8 eggene som vi fikk ut var 3 av dem umodne, og derfor ble det bare 5 som skulle videre i prosessen. 1 egg overlevde ikke, og de resterende 4ble befruktet. Delingen gikk veldig seint, og 3 av dem var av dårlig kvalitet. Det siste egget så ut som det utviklet seg fint til tross for at det gikk litt sakte. Men det viste seg at det hadde fått flere kjerner, noe som tyder på kromosomfeil.”

Som alltid, er jeg veldig flink til å tro at alt her i verden er min feil, og denne situasjonen var selvfølgelig ikke noe unntak. Legen mente at det trolig var fordi det ikke var match mellom eggene og donorspermen, men de kunne ikke vite eksakt ettersom dette var IVF. Hadde de foretatt ICSI så kunne de sett om det var noe feil med eggene mine. Vi pratet litt frem og tilbake, og fikk beskjed om at de skulle prate med overlegen ved avdelingen og vi ville få brev om veien videre. Siden det ikke ble noe innsett, teller heller ikke dette som et forsøk, så vi har enda 3 forsøk igjen. Det er vel det eneste positive med hele opplevelsen.

Da vi var der på onsdag spurte jeg i luka om vi skulle betale noe, og fikk beskjed om at dette skulle gjøres på fredag. Gikk derfor mot luka for å spørre om vi måtte betale noe ettersom det ikke ble noe innsett. På vei bort mot luka bråstopper jeg og tårene bare renner ukontrollert, og jeg bryter atter engang ut i krampegråt! Det sto ei dame der med ei barnevogn, med en liten baby gurglende oppi. Det ble for mye.

Den av sykepleierne som vi har fått best kontakt med, dukket opp fra intet og grep tak i meg, og ga med en skulder å gråte på og kom med trøstende ord. I sidesynet så jeg at det var masse folk på venterommet, men jeg klarte ikke å holde gråten tilbake, det var for vondt. Fikk omsider temmet tårene og vi ble stående å prate. Sa at jeg aldri hadde hørt om noen som ikke hadde noen befruktede egg, og hun kunne fortelle at det var mange som opplevde det samme som oss. Vi var ikke alene!

Hun fortsatte: ”det som skjer videre er at du skal vente til mensen kommer i desember, men vi kan ikke foreta noen behandling da, for kroppen må kvitte seg med alle hormonene du har tilført den. Men du skal likevel ringe inn mensen slik at vi har kontroll på når vi kan starte opp i januar, samt at vi ikke risikerer at vi ikke har tid å behandle dere. For da lager vi en plan på hva som skal skje videre. Dette skal vi få til dere, dere skal få den babyen dere har lengtet sånn etter! Overlegen skal også se på saken og lager deretter et opplegg for dere. Jeg talte forresten 11 follikler under uttaket, så legen som har foretatt ultralyden på deg har talt med de folliklene som var for små til å kunne tappes. Om det blir øking av dosen for å få flere modne egg vet vi først når overlegen har hatt en gjennomgang av forløpet. En ting er i alle fall sikkert, neste gang skal vi bruke en annen donor!! For vi håper at dere skal dere slippe å oppleve dette enda en gang. Nå får dere unne dere noe ekstra godt, ta vare på hverandre og så ses vi igjen om ikke så alt for lenge.”

Det var veldig godt å få denne samtalen med denne engelen av en sykepleier, for nå følte vi at vi hadde fått svar på alt vi lurte på pluss litt til.

Det var enda 5 timer til vi skulle reise, så vi stresset ikke akkurat fra sykehuset. Brukte god tid, kikket på bygningen rundt oss og satte kursen mot et kjøpesenter. Hadde egentlig ikke noe mål, men noe måtte vi foreta oss i de timene vi hadde igjen i Haugesund. Gikk på Søstrene Grene for å se om de hadde fått inn noe nytt siden onsdag, og det hadde de selvfølgelig. Men shoppe-gleden var forsvunnet som dugg for solen. Vel inne i butikken måtte vi bane oss vei, uansett hvor vi snudde oss var det barnevogner! Ble en veldig kjapp tur inne på butikken, og endte opp med å kjøpe noe småtteri. Viste ikke hva vi skulle ta oss til, og gikk bare og surret. Det å skulle traske mer i butikker fristet ikke, så vi fant oss en kafé.

Mens vi satt der kom det ei dame med en liten unge på ca.6 måneder, og hun satte seg på nabobordet. Ungen skrek og var sulten, og igjen slet jeg med å holde tårene tilbake. Ble nesten sittende å stirre på at ungen fikk mat, jeg var så misunnelig! Da de skulle dra igjen, så jeg hvordan vogn barnet hadde, en Bugaboo Cameleon! Er det mulig? Det er samme vogna som står på gjesterommet hjemme og venter på å bli tatt i bruk. Jeg frøs til, og igjen kom setninga fykende inn i hodet mitt og jeg mumlet: ”det ble ingen befruktede egg.” Jeg ble helt matt i ansiktet og Lillemor grep hendene mine og sa: ”det blir vår tur snart kjære, og du, eggene var jo befruktet, men de hadde kromosomfeil. Det var rett og slett ikke rette donoren for oss.”

Fikk omsider handlet til oss, matlysten var borte, så jeg tenkte at kule-is alltid smaker godt. Hele den tiden mens vi satt på kafeen var det ubeskrivelig mange damer som vandret rundt med barnevogner. Har aldri sett så mange barnevogner på en og samme plass før!

Til slutt ble det slitsomt å sitte der, så vi ruslet videre. Sjekket når flybussen gikk, og sprang for å hente kofferten. Vi kunne liksågodt sitte på flyplassen i nesten 4 timer fremfor å traske hvileløst omkring på et kjøpesenter. Enda godt at vi bestemte oss for å reise ut så tidlig, for når vi kom til flyplassen viste det seg at flighten vår var kansellert! Dette er virkelig dagen hvor alt som kan gå galt, går galt. Henvendte oss til dama i SAS skranken og hun brukte 40 minutter på å prøve å få oss hjem, men det viste seg at hun kun fikk en av oss hjem og dette var uaktuelt! Vi fikk tilbud om å tilbringe resten av helga i Haugesund, noe jeg ikke ønsket. Jeg var ferdig med Haugesund for denne gang, og ville bare hjem. Så viste det seg at det gikk et Norwegian fly til Oslo, men siden vi ikke hadde betalt billettene selv, ble dette også en utfordring. Dama ringte derfor pasientreiser, men klokken 16.30 på en fredag, så har selvfølgelig den gjengen tatt helg. Hun fant derfor nummeret til reisebyrået som reisa var bestilt gjennom, og etter mye om og men fikk vi billetter til Norwegian flyet.

SAS-dama sa at vi skulle kontakte SAS når vi kom til Gardermoen slik at vi fikk billettene til resten av reisa, hun skulle gjøre alt klart slik at vi bare kunne hente dem ut.

Klokka hadde nå rukket å bli 16.40 og flyet gikk 17.00, og vi fikk det plutselig veldig travelt. Bagasjen fikk vi ikke sjekket inn, noe som førte til at vi måtte ta kofferten gjennom sikkerhetskontrollen. Enda mer stress, opp med kofferten og luke ut alt av flytende som var over 100 ml. Sjampo, balsam, drikke og parfyme gikk rett i søpla! (Var veldig glad vi ikke kjøpte parfymen til 600 kroner som vi begge ønsket oss….)

Hastet gjennom sikkerhetskontrollen og fikk stilt oss i boardingkø. Da vi kom oss ut til flyet fikk vi huket tak i en av bakkemannskapet slik at kofferten kom med flyet.

Vel framme på Gardermoen gikk vi til SAS skranken og fortalte historien vår, og at vi skulle hente ut billettene til resten av reisa. Dama der ristet oppgitt på hodet, det var ingenting som var klargjort! SAS dama i Haugesund hadde bare kommet med tomme ord, og hadde trolig ”glemt” oss etter at vi reiste. Etter masse arbeid og 50 minutter senere, klarte endelig den snille dama på Gardermoen å få oss videre! Stressfaktoren sank, og vi pustet lettet ut. Vi kommer oss hjem i kveld!

Vi kom oss til Trondheim, men der fikk vi beskjed om at flyet var forsinket som følge av stormen Berit. Jaja, litt venting fra eller til spiller ingen rolle så lenge vi kommer oss hjem. Flyet vårt kom, vi gruet oss litt, for vi skulle med ”melkeruta”. Flyet skulle ned en annen plass før det skulle ta oss hjem. Vel om bord fikk vi denne beskjeden: ”på grunn av dårlige vindforhold er det ikke mulig for oss å lande på deres destinasjon. Dere får muligheten til å bli med til Bodø, så dekker vi overnatting der, så får dere fly hjem i morgen.”

Dette fikk veldig mange av passasjerene til å gå av flyet. Men vi ble sittende, hele dagen var preget av ting som hadde gått oss i mot, så nå satt vi bare og lo! Vi kommer oss tydeligvis ikke hjem i kveld likevel tenkte jeg, og det jeg satt og bekymret meg over, var at jeg hadde lovet dere en oppdatering rundt midnatt på bloggen vår!

Med en to timers forsinkelse var vi endelig klare for avgang. En helt for jævlig flytur preget av mye turbulens! Har aldri tidligere vært redd i fly, og kan vel si at jeg nå var skikkelig skjelven, men jeg trøstet meg med at ned kom vi uansett…

Vi landet i Sandnessjøen og fikk følgende tilbud av piloten: overnatte i Sandnessjøen og buss hjem dagen etter, buss hjem med en gang vi kom av flyet eller bli med til Bodø for overnatting der og fly hjem dagen etter. Men han sa at været ikke hadde så veldig gode forutsetninger dagen etter heller, så da ble valget vårt ganske enkelt. Vi satte oss på bussen!

Det ble virkelig en lang dag, og vi brukte mye lengre tid å komme oss hjem enn vi hadde trodd, men vi kom oss i alle fall trygt hjem til slutt og var lykkelige for det. Men dagen hvor alt gikk galt skulle likevel ikke være over…

Når vi hadde fått i oss mat og var klare for å oppdatere bloggen, viste det seg at vi ikke hadde nett! Det virket som om modemet hadde konka helt ut. Ikke klarte vi å komme oss på nett med mobilene heller, så oppdatering på bloggen kunne vi bare se langt etter! Frustrerte kom vi oss i seng, og fikk oss en god natts søvn.

Testet utallige ganger i løpet av dagen i dag, lørdag om nettet fungerte, men fånyttes! Prøvde også support telefonen, men de har bare åpent på hverdager. Er det mulig?! Tror de at folk bare får trøbbel med nettet på hverdagene?! Vi har også prøvd å komme oss på nett med mobilene, slik at vi i det minste fikk gitt livstegn fra oss på bloggen, så fikk den store oppdateringa komme når vi fikk nett, men det var like håpløst.

Dagen i dag lørdag, har vært en rar dag! Med et skikkelig møkkavær ute ble det et ork å dra ut, men vi måtte! Det er lørdag og vi hadde ikke så mye som en pakke melk i huset, og litt kos skulle vi unne oss. Sa til Lillemor når vi var på butikken at jeg følte at jeg hadde alt for mye innestengte følelser i kroppen, og at jeg ikke har fått muligheten til å være skikkelig lei meg. Hun skjønte godt hva jeg mente fordi hun følte det samme.

Ungen laget gryterett, tente stearinlys og vi kikket på lørdagsunderholdninga på tv. Normalt sett storkoser jeg meg, men i dag klarte jeg ikke å nyte noe som helst. Jeg gikk på autopilot.

Har hatt en del smerter i magen etter uttaket på onsdag og la meg på sofaen for å slappe av, jeg sovnet og sov vel i en liten time. Det første som slo meg når jeg våknet var ”ingen befruktede egg.”

Ville bare gråte, men ettersom ungene enda var sammen med oss, kunne jeg ikke det, siden de ikke vet noe som helst om hva vi forsøker å få til. Klumpen i brystet bare vokste seg større og vondere og plutselig så brast den! Jeg og Lillemor holdt hardt rundt hverandre og ble sittende å hulke sammen. Det var godt og endelig få følelsene ut!

Klokka er nå blitt 07.30 søndagsmorgen, og jeg klarte ikke å legge meg. Hadde alt for mange tanker som surret i hodet til at jeg ville klart å sove. Nå har jeg skrevet ned det som falt meg inn, og hjertet kjennes lettere. Tviler på at vi får nett i løpet av dagen i dag, søndag, så jeg tror faktisk at jeg skal dra til ei venninne såpass at jeg får postet innlegget på bloggen.

Jeg vet at mange av dere venter på å høre om vår opplevelse, og jeg tviler på at noen av dere trodde at det skulle ende slik det gjorde. Det kommer kanskje som et like stort sjokk på dere som det gjorde på oss. Dere skal vite at vi setter utrolig stor pris på alle lykkeønskningene og gode ord dere har kommet med. Vi setter bestandig pris på kommentarer, men siden vi ikke deler historien med verken venner eller familie, så betyr alle de flotte ordene fra dere ekstra mye. Det varmer i hjertene våre!

Tusen takk for at dere har hatt så stor tro på oss og støttet oss gjennom hele prosessen.

Tusen takk for at dere har delt deres erfaringer, kommet med råd og svart oss på spørsmål.

Tusen takk for at dere er de menneskene dere er, og at vi får ta del i livene deres gjennom deres blogger.

Tusen takk for at dere velger å ta del i livet vårt og lese vår historie om den til tider veldig tøffe veien mot målet, om å få det etterlengtede kjærlighetsbarnet vårt.

Til tross for at vi ikke har møtt noen av dere, så betyr dere utrolig mye for oss!

Nå er det bare å bearbeide følelsene og skuffelsen, og stålsette seg og forhåpentligvis telle ned til januar 2012 og en ny runde med hormoner og uttak. Vi håper selvfølgelig at neste gang ender bedre.


Triste klemmer fra Tuppen