Er på en følelsesmessig berg- og dalbane...

Vi går nå å teller dager til sprøyteoppstart og det er veldig godt å vite at vi snart er i gang. Men så er det denne tiden av året da, som gjør at mye bare er tomt og trist...

Historien går nesten 20 år tilbake i tid.

Den begynte med at min kjære mamma fikk store pusteproblemer, og ble gjentatte ganger diagnostisert med angst-astma av sin lege. Hun spurte denne legen gjentatte ganger om hun burde slutte å røyke, men dette sa han nei til fordi denne typen astma var ikke røykerelatert, men angstrelatert. Hun fikk astma-medisiner for å hjelpe henne gjennom hverdagen.

Så en augustdag i 2000 begynte det som endelig ga mamma rett diagnose; hun havnet i respirator etter at hun hadde svimt av. Det viste seg at oksygenopptaket i blodet var så lavt at hun fikk rett og slett ikke nok oksygen og lungene kollapset. Pappa fikk denne fredagen beskjed om å få hjem ungene, for legene trodde ikke at mamma hadde så veldig lenge igjen å leve. Jeg og mine 2 brødre reiste fra våre nye hjemsteder i hui og hast. Påfølgende mandag ble vi innkalt på kontoret til ansvarlig lege (en sykehuslege), hvor vi fikk beskjed om at vi måtte ta stilling til om respiratoren skulle slås av. Mamma hadde nemlig fått KOLS, og dette hadde hun hatt i mange år. Jeg nektet å være med på å ta en slik beslutning, 1) fordi at mamma selv var bevisst, så det måtte bli hennes valg, og 2) min andre bror var enda ikke kommet hjem, men kom hjem på kvelden samme dag, og jeg mente at alle vi søskner burde være med på en slik avgjørelse. Heldigvis var både min eldste bror og vår far enig, så hun ble værende på respiratoren.

Da vi kom på sykehuset dagen etter, ble vi nok en gang møtt av samme lege og plassert inn på samme kontor; Mamma hadde valgt å slå av respiratoren selv, og oksygenopptaket var like lavt som det var den fredagen hun ble lagt inn. Legen ga henne maks 3 dager igjen å leve. Vi fikk inn å hilse på henne i kort tid, og så måtte vi dra hjem å vente. Dette fordi legene var overbevist om at vi slet henne ut, så for å holde liv i henne lengst mulig var dette den rette løsningen. Denne dagen ble helt jævlig! Hver gang telefonen ringte, hoppet hele familien himmelhøyt og var overbevist om at det var over nå....

Men den gang ei! Det skulle vise seg at mamma var en livskjemper, så dagen etter var hun atskillig bedre. Vi hørte aldri noe fra sykehuset, så vi bestemte oss for å dra til sykehuset denne onsdagsmorgenen. Og da vi kom dit, satt mamma i en stressless å spiste mat! Noe legene hadde sagt ikke kom til å skje, de kalte mamma for et mirakel. 

Slik fortsatte livene våres i overkant av 2 år: Lungene kollapset, mamma i respirator og vi i hui og hast hjem for å ta farvel. Men hun kom seg, gang etter gang. Til slutt ble mamma og legene enige om at hun måtte ha lungetransplantasjon. Så hun ble innkalt til time på rikshopitalet for kartlegging, dette skulle skje i løpet av den første novemberuka. 

Jeg bodde på østlandet i denne perioden, så både mamma og jeg så fram til at hun og pappa skulle komme nedover. Planen var at etter de var ferdige på riksen, skulle de komme å være til oss noen dager. Men i slutten av oktober ble mamma syk, hun ringte meg og fortalte at hun hadde store smerter i hele kroppen, at ledd og muskler verket. Hun trodde det kunne være begynnelsen på influensa, samt at hun lurte på om det kunne være fordi hun hadde ekstrem flyskrekk at hun egentlig bare var psykisk stresset med tanke på kommende flytur. Etter å ha pratet sammen en times tid, fortalte hun meg at hun var veldig glad i meg, og gledet seg til å se meg igjen.

2 dager etter: Min eks får en telefon fra hustelefonen til mamma og pappa. Jeg ser hun blir blek så sier hun: vent litt, du må prate med Lillemor... "Hei Lillemor, det er pappa. Mamma er død". Nei, det kan hun ikke være!!! Jeg pratet da med henne i forigårs, og hun skal jo komme hit nå over helga! "Jo, jenta mi, hun døde for en time siden". Hvordan, når og hvorfor?!? Det er ikke sant! "Vi la oss for å hvile middagshvil, jeg sovnet og våknet av at hun bikket bakover og ramlet over meg i senga. Hun var kald allerde". Nei, nei, dette skjer ikke! Har du ringt noen andre? Hvem er der nå da? Og har du pratet med brødrene mine? "Er bare mamma og meg her, men to av tantene dine er på vei. De skal hjelpe meg sammen med begravelsesbyrået. Har ikke pratet med noen andre, og presten svarer heller ikke. Kan du være så snill å ringe brødrene dine for meg?". Ja pappaen min, klart jeg kan. Oppløst i tårer og helt knust tok jeg de tunge telefonene til brødrene mine. De reagerte med det samme begge to: "Du tuller, hun skal jo endelig få fornuftig hjelp nå!" 

Det ble en lang natt som fulgte, og en lang kjøretur hjemover dagen etter....

Dette er nå ni år siden, og det gjør så inderlig vondt. Det går ikke en dag uten at jeg savner mamma. Hun hadde fylt 60 år i år om hun hadde levd. Og nå driver altså vi å oppfyller hennes høyeste drøm, at hun endelig skal bli mormor... Berg- og dalbane.

Bildet er hentet fra google.com

En tårevåt klem fra en trist 

 

EDIT: Tuppen har tegn til blødning 5-6 dager før mensen skal komme! Hun har også hatt voldsomt vondt i magen i dag, typiske menssmerter, så det kan bare bety en ting: mensen kommer før tida denne perioden! Hadde aldri trodd vi skulle bli så glade over at mensen kommer før tida...Er litt morsomt at det skjer i dag da, på akkurat denne datoen. Mamma er nok med oss oftere enn vi tror. For at hun er på besøk hos oss innimellom er det ingen tvil om! Hun er veldig glad i å gjemme ting, både nøkler og sko er visst en favoritt.

Må ringe til HFS i morgen, bare for å kontrollere hva som blir rett, for det regnes neppe som skikkelig mensen i og med at blodet bare kommer på papiret ved toalettbesøk.