Stinn....

Undersøkelsen på fredag gikk veldig bra. Ventet i 2,5 time før jeg ble tatt inn, og tiden gikk faktisk veldig fort. Hadde tatt med meg en stor pose med garn, men når jeg skulle sette meg ned å hekle, fant jeg ikke heklepinnen! Er det mulig? Ta med seg så mye garn for å ha noe å gjøre mens man venter, og IKKE det viktigste? Hadde til og med fått med meg saksa...Ble passe oppgitt, og satte meg ned å leste gjennom et par ihjel-leste blader og aviser, passe furt. 

Jaja, tiden gikk greit unna, og mens jeg likevel var på sykehuset benyttet jeg sjansen til å ta blodprøvene som HFS skulle ha. Dama på labben knota litt og spurte meg hvordan hun skulle gjøre det! Hun klarte ikke å finne ut hvem som skulle ha svaret. Fint at de har kompetent helsepersonell som ikke klarer å tyde prøveskjemaet. Til og med jeg skjønte til hvilken sykehus prøvene skulle sendes, og jeg måtte forklare det henne det flere ganger før hun endelig skjønte hva jeg mente...Ble ikke noe mindre irritert at hun satt å pusta meg rett i ansiktet med den motbydelige røykånden sin. Tilgi meg dere som røyker, men jeg takler rett og slett ikke den ekle ånden, og ihvertfall ikke når den blir pusta rett opp i ansiktet på meg. 

Etter at prøven var tatt ble jeg hanket inn, og ting har forandret seg mye siden sist jeg var inne på sykehuset for å bli lagt i narkose. Tidligere ble man lagt inn på avdelingen, fikk et par beroligende og dyttet i ei seng frem til det man skulle inn på operasjonsstua. Nå blir man henvist til et rom med et par stoler, og sitter der til man blir hentet opp til dagkirurgisk avdeling. Der blir man tildelt sokker, crocks, sexy truse, sykehusskjorte og morgenkåpe. Så skal man inn på en liten samtale med en sykepleier for å gå gjennom hele forløpet og de forklarer hva som skal skje. (at de setter venflon og at man blir nøye overvåket under narkosen) Deretter blir man henvist til et lite avlukke som ligger vegg i vegg med der pasienter som har vært i narkose ligger å henter seg inn. I dette avlukket sitter det flere mennesker, kledd akkurat som meg mens de venter på at det er deres tur. Følte meg litt ubekvem å sitte med flere ukjente mennesker i den tildelte habiten jeg hadde på meg...Vi satt som på et samlebånd!
Ga uttrykk til sykepleieren at mye var forandret siden sist, og jeg synes at den tidligere måten å ta i mot dagkirurgisk pasienter var mer skånsom for pasienten.
Men det er klart, det er vel slik det blir når helse-Norge skal kutte i budsjettene. Satt i en halvtime sammen med disse menneskene, før en anestesisykepleier kom for å sette venflon på meg. Det har jeg gjort så mange ganger, så det var ikke noe å grue seg til. Han som satte venflon var i tillegg veldig flink, så det gikk supert å sette den inn. Måtte selvfølgelig skryte til han at han gjorde en god jobb, noe han satte pris på å få tilbakemelding på. 

Deretter ble jeg geleidet inn på operasjonsstua, hvor 4 mennesker ventet på meg. Hoppet opp på senga, fikk et oppvarmet helseteppe bredd over meg (noe som forøvrig var fantastisk deilig!) Anestesisykepleieren som satt venflon var også der, og forklarte hvordan han ville at jeg skulle ligge. Men først fikk jeg plassert blodtrykksmålet, så disse klistrelappene på brystet, pulsmåler på fingeren, sånne oksygensvamper i hvert nesebor og et rosa munnstykke for å holde munnen min åpen, dermed var jeg klar. Fikk legge meg på siden, med en ryggstøtte bak meg. Lå veldig godt på operasjonsbordet, og jeg følte meg veldig bekvem og ivaretatt. Fikk beskjed om at narkosen nå skulle settes, og det ville svi litt i armen. Kjente ikke noe til det, og hun som overvåker maskinene ba meg om å ta et dyp åndedrag gjennom nesen. Det er det siste jeg husker! Da de vekte meg etter inngrepet, husker jeg at jeg snakket om at jeg drømte og at jeg ville sove mer. Dermed var jeg borte igjen! Våknet opp på dette bråkete rommet, og irriterte meg over tv'en som sto på og pasienter som snakket. Jeg ville bare sove. Før når man hadde vært i narkose, lå man på intensiven, og der er det stille, for alle hvisker. Men her brukte virkelig alle ute-stemmen! Ææææh, slitsomt.
Uansett, jeg våknet til meg selv etter et par timer søvn. Fikk tilbud om mat, og takket selvfølgelig ja, for jeg var halvt i hjelsultet for ikke å glemme: TØRST! Ble litt paff da maten kom, for det var som en matpakke på papptallerken. Tre halve skiver og en liten juicepakke. Snakker vi nedskjæringer? Jadda, for før smurte sykepleierne maten oppe på avdelinga, og man kunne spise og drikke så mye man måtte ønske. Nå klager jeg ikke over mengden mat, for det holdt for meg. Men det er hele opplevelsen, alt skal være så effektivt og kostnadsbesparende i disse dager, at kvaliteten sykepleierene tidligere hadde har forsvunnet litt sammen med denne effektiviseringen.
Legen kom å snakket med meg og kunne fortelle meg at jeg fortsatt har magesår, og skader på spiserøret. Dette kommer nok av at jeg lider av reflux (lukkemuskelen fungerer ikke slik den skal, og magesyre kommer veldig ofte opp) Refluxen er vel fint lite de kan gjøre noe med, men det gjør meg ingenting. Knasker syrenøytraliserende når ting blir for ille, og det positive med reflux: jeg har ingen problemer med å spy...Ikke at det er noe jeg liker å gjøre, men jeg vet om andre som ikke får til å spy når de er syke. Ingenting er så ille som å være så utrolig kvalm og dårlig, og ikke få opp gørra i magen som forårsaker problemet. 

Fikk dra hjem kort tid etter at jeg hadde spist og drukket litt, men de glemte å ta ut venflonen. Lillemor mente jeg måtte tilbake for å få fjernet den. Men jeg har da jobbet med dette selv, så den fjernet jeg her hjemme. Skulle strengt tatt ikke kjørt bil, for jeg var fortsatt litt groggy. Var snar med å innta horisontalen på sofaen hjemme, og det tok vel ikke lange stunda før jeg var i drømmeland igjen. Sov noen timer, men var trøtt hele fredagen. 

Ringte forresten HFS før jeg reiste inn i narkosehimmelen, for jeg var litt bekymret over smertene jeg hadde i eggstokkene noen timer tidligere. Sykepleieren der kunne fortelle meg at dette IKKE var normalt, og at jeg måtte følge nøye med om dette fortsatte. Det var faktisk alt for tidlig til at gonalen hadde fått gjort noen innvirkning på eggstokkene mine! Så jeg måtte ringte til dem om dette fortsatte, for da skulle de ta en videre vurdering på hva som skulle skje. Har ikke hatt sånne intense smerter siden oppstarten på torsdag, bare litt murringer og det er utelukkende positivt!

Nå idag, på sprøytedag 4 føler jeg meg veldig stinn og oppblåst i magen. Favorittbuksa mi er merkbart trangere rundt livet, jeg er slik jeg bruker å være når jeg venter mensen. Får bare følge videre med på utviklingen, for jeg er livredd for å bli overstimulert! I morgen mandag er det oppstart på orgalutran, enda fler sprøytemerker på min oppblåste mage. ;) Har fortsatt ingen blåmerker på magen, og sprøytemerkene synes knapt nok. Det eneste jeg må huske på i morgen er at sprøytene IKKE han sette på samme plass. For å gjøre det enkelt for meg selv, så stikker jeg på hver siden av navelen i morgen. Gruer meg kanskje litt mer til orgalutran, for sprøytespissene er en centimeter lenger enn gonal-f spissene....
Men det går sikkert over all forventing. Uka har gått veldig fort, og den kommende uka kommer trolig til å gå like fort. Nå ser vi bare frem til ultralyd på fredag, så tar vi det derfra. Er utrolig spennende! 


Klemmer fra