Positive tanker?

I går var det 8.mars, kvinnedagen og testedag for meg. Ettersom jeg var 12 dpo fant jeg ut at det var passelig å teste på en slik dag. Men etter å ha sett litt mer på kalenderen fant jeg ut at jeg bare var 11 dpo, men etter å ha sett frem til denne dagen, og lovet meg bort til "teste-date" med ei på forumet, gjennomførte jeg likevel testen i går morges. Resultatet var ikke overraskenede, men likevel nedslående; negativt! Testen var hvitere enn blenda-hvitt. Selv om 11 dpo er tidlig, så klarte jeg ikke helt å tenke fremover og gravde meg bare ned i den teite testen!

Jeg skrev vel tidligere at jeg plutselig fikk en følelse av det ikke kom til å gå veien vår likevel denne måneden, og det er med stor sannsynlighet at det er et faktum. Joda, jeg vet at jeg ikke burde tenke at "toget er gått" før den stygge tanta viser seg! Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å se for meg at det blir noen spire denne måneden. Føler vel at det er et ekstra stort nederlag, men det kan nok henge sammen med at vi  mistet forrige måned. Jeg tror nok jeg tok litt for lett på den følelsen og klarte å grave frem masse positive tanker. Men nå har realiteten innhentet meg, og følelsene jeg burde hatt for en måned siden traff meg hardt og brutalt i aniktet! Reality sucks!

Det er ekstra kjipt å tenke på at vi ikke får noe hjelp fra det offentlige fordi de har store mangler på donorsperm. Det var voldomt tungt å fordøye det brevet som dumpet ned i postkassa, med et endelig avslag fra HFS. Nettopp fordi vi var lovet behandling der og ventet bare på en innkallelse, i steden får vi et brev om at saken vår er avsluttet. Vi må altså starte helt på nytt. 

Av og til vil jeg bare gi opp hele greia! Etter 38 dokumenterte prøveperioder bak meg, så er det vanskelig å klare å tenke positive tanker når ting ikke går veien. Dessuten hjelper det ikke at Lillemor ikke er hjemme....

 

Skuffet hilsen fra: Tuppen