Jomfruturen er tatt!

Føler at jeg har trosset mine egne grenser og kan i følge min stefar kalle meg selv et råskinn! 

Ja, for jeg har ALDRI kjørt med noe som helst bak på draget på bilen, ikke en pitteliten tilhenger engang. Og torsdagen pakket vi barn, hund og diverse stæsj i bilen, så hektet vi på vogna som faktisk er 7,5 meter fra ende til annen. Det er langt det, i allefall når man skal dra det bakom bilen...Men det gikk helt supert, og Lillemor sa at man skulle tro at jeg ikke hadde gjort noe annet enn å kjøre bil med vogn. Tar det som et kjempe-kompliment, og det viktigste av alt: at hun følte seg trygg med meg som campingvogn-sjåffis.

Min kjære stefar var noe imponert, for jeg kjørte som om jeg ikke hadde vogn på slep, og hadde god fart. Jeg var med andre ord ikke slik som mange campingturister er når de legger ut på tur, de skal se hele landskapet uansett hvilket land de befinner seg i, og dermed blir farten de kjører i til tider veldig trafikkfarlig. Ja, for å kjøre alt for sakte fører veldig ofte til livsfarlige forbikjøringer.

Vi la bak oss ca 25 mil en vei, og hadde noen flotte dager på campingplassen. Eneste minuset var at det var martna i byen, og campingen ble brukt som festplass for byens ungdommer. Ble mye skrik og skrål, og først klokka 04.00 natt til lørdag og søndag ble det såpass stille at vi fikk sove. Vi ble attpåtil vitner til at en bajas skulle danse limbo under bommen inn til området, vedkommende var så full at han skallet med hakat i forsøket. Da ble han så sint at han rev og slet i bommen slik at den ble bøyd og ødelagt. Kontaktet derfor vaktfirmaet som hadde ansvar for området for å gi beskjed om tilfellet samt et signalement av personen. Dermed fikk vi polisen på døra litt senere hvor vi måtte avgi forklaring, og de kom til å ta videre avhør per telefon ettersom vi bor så langt unna. Vi har foreløbig ikke hørt noe fra dem. Enkelte mister virkelig alt vett når alkoholen preger kroppen! Makan til oppførsel...

Vogna vår ble virkelig koselig etter at jeg hengte opp gardinene som jeg har sydd. Det ble rett og slett ei helt ny vogn! Har døpt stilen vi har i vogna til "cabby shic" ;)

Utrolig hvor mye ei bøtte med salmiakk, litt pynt og nye gardiner kan gjøre med trivselen. Har som sagt lovet dere bilder av vogna, men det kommer i morgen etter at jeg shinet den. Tok noen bilder mens vi drev å vasket ned vogna, og deler et med dere. På bildet har jeg skrudd løs beskyttelsen på veggen slik at jeg skulle komme bedre til...Bildet taler vel sitt!

Om det skulle være noe tvil, den mørke randen er inngrodd møkk!

Når det kommer til opplevelsen vår på onsdag er jeg fortsatt skuffet over donoren! For meg så føles det som han ikke ønsker å hjelpe oss lenger, og det er helt greit. Men da kunne han vel for faen meg vært voksen nok til å si fra!!! 

Ingenting er så kjipt som å telle ned dager til eggløsning, med forhåpninger om at dette kanskje er måneden hvor ting klaffer, og at donor ikke svarer. Synes det er ekstra kjipt når han tidlig ble informert om mulige dager insemineringen kunne skje, og at han sa at han mer enn gjerne skulle stille opp og hjelpe oss. Men når dagen kom så svarte han ikke før sent på kveld, og toget var bokstavelig gått for meg. 

Min biologiske klokke tikker, og jeg blir mindre fruktbar for hver måned som går. Og drømmen om en liten spire blir ikke akkurat mindre for hver dag som går, og hver måned vi ikke får klaff. Dette var en virkelig nedtur, og jeg var veldig lei meg på onsdagen. Det går bra nå, men tanken på at vi har mistet enda en periode plager meg grenseløst! De forrige gangene vi ikke har fått mulighet til inseminering har filosofien min vært: "det er nok ei mening med at det ikke ble noe av denne måneden." men for å være ærlig så klarer jeg ikke å tenke slik lenger! Jeg klarer ikke lenger å glede meg over venner eller slektninger som er gravide eller nettopp har fått barn. Selvfølgelig unner jeg alle å få oppleve det å få barn, for det er det største i verden. Og det er ingen selvfølge å få barn, selv om mange tar det slik. Men jeg blir rett og slett sjalu, en følelse som er stygg og vond! Trøsta for meg er; jeg vet at jeg ikke er alene i verden om å sitte med den sjalusien over at andre får barn. Samt at jeg faktisk har vært så heldig at jeg allerede har to ungdommer i hus som jeg elsker uendelig høyt.

Skal ringe Haugesund fertilitetssenter for å høre hvordan vi ligger ann i køen der. Men etter å ha lest på hjemmesiden deres er jeg ikke spesielt optimistisk, sitat fra siden:

Ventetid
Ventetida vår er per juni 2011 om lag fem månader for IVF. Donorbehandling om lag to år. Tilbod om donorbehandling blir kun gjeve til par som ikkje har born frå tidlegare.

Jeg har faktisk tenkt veldig mye siden vi ble ditchet av donoren på onsdag, og Danmark er selvfølgelig vurdert. Jeg kom frem til den konklusjonen jeg kom frem til da vi startet dette prosjektet vårt. Vi bor alt for langt nord, på en liten plass hvor kun Widerøe brukes. Det sier seg selv at dette selskapet er ulidelig dyrt. Neste alternativ er å ta tog/bil/buss til en by som har storflyplass, men dette alternativet har jeg faktisk ikke sjekket så grundig. Da har jeg flere ting jeg kan bruke dagen i morgen til. Skulle det vise seg at vi ender opp med å dra til Danmark, så er IVF metoden vi kommer til å bruke.

* Ringe HFS angående ventelisteplassen, og om vi i det hele tatt er kandidater hos dem.

* Ta kontakt med diverse klinikker i Danmark, CFC og Stork står øverst på lista.
* Sjekke priser på transport nedover til DK.

Helt til slutt legger jeg med et bilde av hvordan været var på stedet vi hadde lagt jomfru-turen vår til.

Verken bilen eller vogna er vår.

Klemmer fra Tuppen