Alt føles så tomt...

Ting føles helt for jævlig! Siden fredagen har vi begge sovet minimalt, ikke fordi vi hadde noen som var forulykket i Oslo eller Utøya, men fordi vi ikke klarte. Bildene som er blitt vist på tv, har brent seg inn på netthinna, og som ikke forsvinner når man forsøker å sove. De såre skrikene fra tv forsvinner heller ikke...tankene svirrer hvileløst rundt oppe i hodet. Hvorfor skjedde dette?!

Vi kommer ALDRI til å klare å sette oss inn i hvordan menneskene som var på Utøya hadde det mens denne forskrudde mannen forsøke å opprette deres tillitt ved å kalle på dem, og si at de var trygge, for så å regelrett likvidere dem! Det vi tidligere bare har sett på film, ble virkelighet for de på Utøya. De var verken skuespillere eller statister, de ble del av en gal manns forvrengte syn på menneskeheten! De ble uskyldige ofre, som kjempet og tryglet for livet. Mange kom seg i sikkerhet, og ble reddet, men altfor mange ble livstruende skadd og altfor mange måtte bøte med livet! Det er så blodig urettferdig, at EN mann kan forvolde så mye skade, kan drepe og skade så mange mennesker. 

Vi ble sittende å lese manifestet til denne gale mannen i natt, og ble både paff, sjokkerte, rystet og forbannet av å lese. Det som overrasker oss er hvor forbannet ENKELT det var for han å få inn våpen, ammunisjon og ren nikotin uten at det overhodet ble stoppet i tollen og kontrollert!! Hvem som helst kan tydeligvis bestille seg kraftige våpen og gift uten at det blir stoppet, hvordan er det mulig??! Ren nikotin krever 3-4 dråper for å drepe et menneske. For å forsikre seg om at menneskene han skulle angripe virkelig døde, skulle han tilsette ren nikotin inni kulene. I tilfelle kulene ikke drepte dem, så skulle de i alle fall dø av nikotinforgiftning! Han har også forklart hvor enkelt det var å lage plagiat av det norske politets emblemer, dette ble gjort i Polen, og selvfølgelig betalte han kontant slik at det ikke skulle kunne spores til han. Ondskapen har fått et nytt ansikt...

Sjokkerende er det også at manifestet faktisk ligger tilgjengelig på nettet, for der står det i detalj hvordan man produserer bomber. Hvilke produkter man behøver, hvilket kokepunkt alt skal lages på, hvordan det skal oppbevares og hvordan man skal forsinke bomben i å spreng for tidlig....Det står til og med hvor man får kjøpt alt. Det er kvalmt!

Ungene er på ferie i Sverige, og jeg fikk pratet med dem i kveld. De var redde for å dra til Oslo, og bekymret over de som er savnet, redde for at de har mistet en bekjent som ikke er kommet til rette. Samtalen dreide seg stort sett om hva Norge har blitt utsatt for, men også litt om hvor gøy de har hatt det. For de har kost seg i badeland og på tivoli, og levd et bekymringsløst liv.

De har heldigvis blitt skånet for de fæle bildene som har rullet over tv-skjermen siden fredag. Nyhetene har de bare fått fra radio, så de skjønner ikke omfanget av hva som har skjedd. Det vil de nok ikke gjøre før de får se bildene fra Oslo og Utøya. Jeg kan ikke skjerme dem fra det som er på nettet, men jeg tror faktisk at jeg skal sette meg ned med ungene når de kommer hjem. Prate med dem, og vise dem selv, forklare og prate. At de skal se på bildene uten å ha noen voksne i nærheten ønsker jeg ikke, det gjør nok bare at de sitter med mer spørsmål enn svar og ikke minst frykt. Det er opp til oss voksne å ta vare på barna våre og forklare hva som har skjedd.

Etter at jeg avsluttet samtalen knakk jeg sammen, tårene strømmet ukontrollert. Jeg elsker dem så ufattelig høyt, og kan ikke sette ord på hvor mye de betyr for meg. Jeg er glad jeg har dem, og at de lever. Jeg sendte ei tekstmelding kort tid etter hvor jeg skrev hvor glad jeg er i dem, og hvor mye de betyr for meg.
Vi må stå sammen i kampen mot ondskapen, og ta vare på våre nære og kjære.
Mine dypeste medfølelser sendes til samtlige som er blitt berørt!

Vi brenner fortsatt lys for de berørte.

Jeg avslutter dette innlegget med det vakreste som er blitt sagt i løpet av disse dagene: 

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

-Stine Renate Haheim

  

Hilsen fra