Viser innlegg med etiketten Frustrert. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frustrert. Vis alle innlegg

torsdag 19. april 2012

Bilde av den stadig voksende magen.

Begynte å ta bilder av magen allerede i uke 6. Det skjer kanskje ikke stort helt i begynnelsen, men vi startet heller tidlig opp med å ta bilder, enn å angre på at vi startet for sent. Magen er nå stort sett steinhard hele tida, og det river godt nedi bekkenet når jeg reiser meg opp fra sittende stilling. Det er ikke noe tvil om at det er et lite mirakel som vokser inni magehulehybelen sin. 

Skal til jordmor neste fredag slik at vi får hørt hjertelyden, sjekket urinen og eventuelt jernnivået. Det har sakte men sikkert begynt å gå opp for meg at det er et sprell levende bittelite menneske som koser seg inni magen min. Tror det vil gå enda mer opp for både meg og Lillemor når vi hører hjertelyden til den lille. 


Skal bli spennende å se hvor stor jeg blir til slutt...
Mamma bortimot verker etter å "slippe bomba" som hun så fint sa. Hun gleder seg virkelig over å bli bestemor igjen, og har allerede store planer om å strikke masse til den lille. Det varmer hjertene våre at hun gleder seg så mye over vår lille regnbuebaby. 

Er forresten sjeleglad for at vi skal flytte fra denne møkkaplassen! Når voksne mennesker som tydeligvis har "et horn i sida" til meg, forteller min mor hva som er greia fremfor å ta det med meg da blir jeg skikkelig sint. Når det attpåtil er min egen tante, så sier det litt om hvor barnslig dama på langt over 50 er! Når mamma fortalte meg hva greia var, måtte både jeg, Lillemor og mamma le over hvor patetisk den dama er. Orker ikke å skrive noe mer detaljert om denne saken, men poenget mitt var: jeg er møkk lei at folk ikke tørr å konfrontere rette vedkommende, men heller snike bak ryggen og frese ut av seg eder og galle (og som i tillegg er overdramatisert så det holder). Dama er en intrigemaker ut av det milde helvette, og vet å skape splid innad i familien! Er ubeskrivelig glad for at jeg og min familie slipper å ha noe med dette mennsket å gjøre i fremtida. 

torsdag 23. februar 2012

Jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet!

Var på plass på sykehuset til rett tid, og regnet med at vi måtte vente litt, for han er alltid forsinket. Når Lillemor spurte meg om jeg trodde hvordan jeg trodde det kom til å gå, sa jeg at jeg hadde en dårlig følelese. Tiden gikk, og når klokka nærmet seg 14.50 kom det en sykepleier og ga beskjed om at han var forsinket. Jaja, tenkte vi begge, det går vel greit. Helt til vi kom på at de på Hfs satt å ventet på mail fra oss med resultatetene etter scanningen! Telefonen stengte 14.30 og vi ville ikke få gitt beskjed, kjente derfor at jeg ble passe småstressa. Gjorde noe jeg normalt sett ikke ville gjort, søkte opp nummeret til kontaktsykepleieren vår på privaten. Ringte henne og ga henne beskjed om at legen var forsinket, og ba i samme slengen om unnskyldning for at jeg ringte henne på privaten. Det var ikke noe problem at jeg hadde ringt henne, for nå slapp hun å sjekke mailboksen hele tiden.

Legen kom ikke før 15.15, brukte 5 minutter på å slå på datamaskinen, var kjempestresset fordi han akkurat var kommet fra en operasjon og at han tydeligvis ville hjem. Vi var inne i drøye 10 minutter, så alt gikk veldig kjapt for seg, for fort i våre øyne. Da han undersøkte meg var jeg veldig øm, spesielt på venstresiden, og var derfor veldig spent på hvor mange follikler det var der. Etter undersøkelsen kikket med skikkelig triste øyne på Lillemor etter at han hadde regnet sammen sine funn. Hvordan er det mulig at det kunne være bare 11 follikler etter at jeg hadde gått på nesten dobbelt så stor dose med gonal-f denne gangen?  

Var han så stresset at han slurvet seg gjennom undersøkelsen? Da han startet undersøkelsen begynte han på høyresiden, og Lillemor var sekretær og skrev ned målene. Midt oppi alt dette sa han plutselig: "nei, forresten det var venstre ovarie og ikke høyre, her kommer målene for venstre." Jeg kikket rart på Lillemor, for hva i pokker var det han holdt på med?! Han drev da vitterlig å romstrerte BARE på høyresiden, han var ikke i nærheten av venstesiden engang. Den eneste gangen han vek fra høyresiden var da han sjekket endometriet. 

Uansett i følge han undersøkelse var det bare 11 follikler! Er målløs, usikker, skuffet og redd. Redd for at forsøket skal bli avbrutt fordi det er så få follikler og at størrelsen ikke er tilfredstillende. Skuffet fordi legen var veldig stresset, målløs fordi jeg ikke har ord for hvordan jeg har det nå siden kroppen tydeligvis ikke har respondert bra nok på behandlingen. Usikker fordi jeg ikke vet hvilken beskjed vi vil få i morgen av Hfs. 


For å ikke ramle helt i kjelleren etter dagens nedslående undersøkelse, håper vi begge at legen faktisk bare sjekket høyresiden (jeg ville virkelig merket det OM han hadde undersøkt venstre ovarie) og at han ikke var helt på nett fordi han var sliten og lei. Men slik skal det heller ikke være, man skal stole på at legen vet å gjøre jobben sin og at den blir utført tilfredstillende. Er ikke annet å gjøre enn å vente til i morgen tidlig....


Var ikke en slik oppdatering jeg hadde håpet at jeg skulle dele med dere.
PS! Hater forøvrig å ha rett i magefølelsen, spesielt når det ikke går den veien man vil!





Føler at det ser slik ut oppi hodet mitt i skrivende stund...

fredag 30. desember 2011

Veldig skeptisk!

Vi har hele tiden hatt hunden vår i tankene og hvordan den vil reagere den dagen vi får smått i huset. Som om vi ikke tenker nok på det fra før av, så er det nå blitt noe som skaper skikkelig hodebry! 

I går fikk vi besøk av ei venninne og hennes lille tass på 1,5 år, vi storkoste oss. Et skikkelig sjarmtroll som hele tiden var i fantastisk godt humør. Guttungen i huset ble ikke mindre sugen på små-søsken etter denne visitten, og sa klart og tydelig i fra at nå var det jaggu på tide at vi klarte å lage et søsken til han! Han er fortsatt uvitende om hva vi holder på med, og den dagen vi tester positivt og kan fortelle det, vet vi at han kommer til å bli fra seg av glede. 

Men tilbake til hunden som skaper hodebry for oss...
Vi har altså både katt og hund, og katten var veldig forsiktig med det bittelille mennesket som tasset rundt på stuegulvet. Katten snuste forsiktig på ungen, og syntes det var veldig greit å bli kost med. Når katten fikk nok stakk den under sofaen for å få litt ro. Hunden derimot trodde at dette lille mennesket var et leketøy, og hun behandlet ungen som hun behandler katta! Ergo hun sprang etter ungen og ville leke. Dette fikk vi fort slutt på, og hunden la seg på plassen sin. Så helt plutselig, mens ungen gikk på gulvet, gikk hunden bort til ungen og bet! Den tåpelige bikkja bet en liten unge på 1,5 år! Hunden skjønte at det å bite ikke var greit, og var veldig skamfull etterpå. 

Vi fikk senere på kvelden en melding fra mammaen til dette barnet med et bilde, et bilde som viste tydelige merker etter tennene til hunden! Heldigvis var ikke huden punktert, og det var "bare" blåmerker. Om vi ikke var sint og irritert på bikkja fra før, så ble vi bortimot vred når vi så bildet! Skjemtes fordi hunden vår hadde gjort dette mot et lite uskyldig barn, og vi følte oss som udugelige hunde-eiere. Nå skal det sies at hunden aldri har møtt så små mennesker tidligere, og skjønte tydeligvis ikke hva dette var. Men det er likevel ikke greit at hunden biter. Det er heller ikke noen tvil om at hun er veldig sjalu, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å klare å få bukt med det...

Derfor er vi veldig skeptisk til hvordan det kommer til å gå den dagen vi får et bittelite menneske i hus. Hvordan vil hunden da oppføre seg? Vil det bli annerledes siden babyen vokser opp sammen med hunden, eller vil hunden bite et spedbarn? Det er ikke aktuelt å legge barnet på gulvet, isåfall må hunden være i buret sitt. Men vi kan ikke legge begrensninger på hvor barnet vårt kan være, fordi hunden kan være truende til å bite!  Foreldrene mine er veldig glad i hunden og hunden forguder dem, så vi har et alternativt hjem om vi blir nødt til å gi henne bort.
Skal vi gi det en sjanse, eller skal vi bare være forberedt på å gi bort hunden den dagen babyen vår melder sin ankomst?


Hilsen fra
 

torsdag 22. desember 2011

Perfekt?

Noen ganger, eller ganske ofte, når man ferdes rundt i Blogglandia virker alt tilsynelatende perfekt. Bilder av hjem som er plettfrie og klinisk fri for rot, oppskifter på herlige bakverk, at livet er fantastisk og en dans på roser, ja bare for å nevne noe. Men bak alle disse bloggene, deriblant vår egen, sitter det helt normale mennesker som så langt derifra har det strøkent hjemme til enhver tid, eller går rundt å er smilende og glade hele tiden.

Mens jeg sitter her å skriver skuer jeg ut over stua vår, som for øyeblikket ser helt bomba ut! Neida, vi har ikke dratt frem julepynten enda. Det er bare generellt sinnsykt rotete! Og når jeg lukker øynene, ser jeg for meg resten av huset, og det ser like jævlig ut! Hadde vi bare vært flinkere til å ta rede på klærne på tørkestativet, vasket to maskiner med klær hver dag, støvsugd hver dag, tørket støv hver fredag og vasket gulvene i samme slengen så hadde vi hatt ett plettfritt hjem. Skal ikke legge skjul på at vi trives best når alle tingene ligger på sine respektive plasser og at man slipper å løpe huset rundt for å finne akkurat DEN buksa. Ja, så hvorfor gjør vi ikke noe med kaoset som råder i huset vårt?! 
For å være helt ærlig: vi har vært late og har ikke orket å ta tak i problemet. Nå er det ingen vei utenom, vi MÅ!! 

Det er julaften om to dager, huset ser ut som sodoma og gomorra, jeg mangler ørten julegaver på gavelista! Og jeg som alltid er ferdig med julegavene i god tid, har i år gitt komplett faen i alt som heter julegaver. Joda, vi har fått ordnet noen fordi vi har laget dem selv, men vi er på langt nær ferdig! Jeg liker ikke å handle julegaver punktum, men i år har jeg vært helt ekstrem. Jeg bruker ikke ordet hate, for det er et utrolig sterkt ord, men i denne sammenhengen blir nettopp det ordet veldig beskrivende om hvordan jeg føler det for julegavehandling akkurat i år. Alt har vært et eneste stort mareritt, og handleturene vi har vært på har ikke ført noe fornuftig ut av seg. Vi har kommet hjem med en eller ingen julegaver etter x-antall timer med trasking i diverse butikker på desperat jakt etter ting å gi bort til andre i gave. 

For i bunn og grunn liker jeg julen, og jeg koser meg glugg ihjel når vi samles hele familien. Forberedelsene har jeg også alltid kost meg med, bortsett fra denne evige jakten på den perfekte julegaven til slekt og gubarn. I år har jeg ikke kost meg med noe, jeg har gått på autopilot når vi har laget diverse ting, være seg gaver, pepperkakehus eller hjemmelaget kos til oss selv. Alt kjennes som et ork, og jeg har null energi og overskudd.
Julestemningen er fraværende selv om bakken er dekket av et slør med hvit og fin ny-snø.
Perfekt? Nei, så langt derifra, bare veldig menneskelig!

Hjemmet vårt er ikke i nærheten av å være ferdig til jul, men at vi blir ferdige til julaften det vet jeg. For vi MÅ!


Ønsker dere som er ferdige med siste innspurt til jul noen fortreffelige dager med bare kos og avslapping. Nyt det!




Lettere panisk hilsen fra 










Men at jeg har tid å sitte å blogge i dette herlige førjulskaoset, det har jeg....Terapi kalles det!

torsdag 15. desember 2011

Noen stikker kjepper i hjulene...

Og hvem andre enn KrF gjør det? Nå har de kommet med et "nytt" lovforslag, nemlig å "stenge norske sædbanker". Med dette mener de altså at man skal slutte med donorsæd i Norge. Jo da, dette er for alle som trenger sæd, men som det kommer fra i denne artikkelen, så er det samtlige lesbiske par i Norge som nektes hjelp, mens 3 %  heterofile par som vil gå glipp av sitt kjærlighetsbarn. Selv om 3% kanskje høres lite ut, så er det faktisk ganske mange heterofile par som vil bli rammet av dette, om dette lovforslaget skal bli vedtatt.

Hadde det vært opp til KrF hadde verken lesbiske eller homofile
eksistert på denne planeten!

Den ene underteksten som står i begynnelsen av artikkelen irriterer kanskje mer enn noe annet: "Vil lesbiske ha barn, så får de gjøre det på den naturlige måten".
HALLO!!! Mener virkelig KrF at jeg eller Tuppen skal dra på byen en kveld å lure en mann med hjem, slik at vi kanskje kan få barn med ham? Trodde at man i følge bibelen ikke skulle ha sex før ekteskapet jeg....

Men det KrF mest sannsynlig mener med det er vel at alle lesbiske (som vil ha barn) skal drite i legninga si, gifte seg med en mann og dermed produsere egne barn. Kjenner jeg blir dårlig! Ikke bare fordi vi lesber skal finne oss en mann, men hva med mennene da? Det kan jo være at en i et slikt ekteskap faktisk har ekte følelser for partneren sin. Og det å leve i skapet er heller ikke bare, bare.... Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart å gå 15-20 år tilbake i tid og leve i skapet igjen, for det var ikke lett. Slet med det meste før jeg kom meg ut, både selvbilde og selvfølelse. Følte som om jeg ikke var verdt noe, og at jeg ikke hadde noe positivt å gi noen. Er det dette som er den nye drømmefamilen for KrF? En pappa som er forelsket i sin kone, og ei kone som ikke har lyst til å leve nettopp fordi hun ikke får være den hun egentlig er? Er det den ideele familen å oppdra et barn i?

Jeg håper og tror at det fortsatt er elementært å ha foreldre som er lykkelige, og som elsker barnet sitt over alt på denne jord. Det være seg om man er alenemamma, alenepappa, mamma og mamma, pappa og pappa eller mamma og pappa....

For meg er det utenfor fatteevne, at vi i snart 2012 ikke har politikere som faktisk ser mennesker for det de er, nemlig individer som er skapt for å elske og bli elsket. Og at det er litt skremmende å tenke på, etter alt det vi faktisk har fått til i Norge når det kommer til lesbiske og homofiles rettigheter, så skal vi gå tilbake i tid å begynne å usynliggjøre oss igjen? Det beste i hele artikkelen er at KrF hevder de ikke er diskriminerende, fordi det også går utover heterofile par hvor han har dårlig sædkvalitet....
Jeg har rett og slett ikke ord, og forbannelsen har gått over i tristhet....


Klemmer fra

mandag 21. november 2011

I morgen...

...har min kjære Lillemor funnet ut at hun skal være tøff! Hun har lyst til å sette eggløsningssprøyta på meg, for hun vil jo også bidra med å lage denne spiren. Og da er det vel ganske naturlig at hun er den som sørger for å sette denne viktige sprøyta. Så i morgen kveld kl.21.30 setter vi den aller siste sprøyta i forbindelse med vårt første IVF-forsøk, og la oss håpe at det blir med dette forsøket...

Idag har vi hatt en skikkelig avslappet, men likevel effektiv søndag! Brukt noen timer forran tvn å kikket på både håndball og fotball, hatt besøk av ei god venninne, fått vasket og ryddet kjøkkenet og vasket opp klær som vi skal ha med oss til Haugesund. En arbeidsdag igjen, så reiser vi avgårde til vårt livs største opplevelse. Vi ankommer Haugesund på tirsdag ettermiddag, og har ingen konkrete planer den dagen. Regner med det blir til at vi bare sjekker inn på hotellet, dusjer og camper resten av kvelden i senga. Vi skal opp tidlig på onsdagen, og det blir en utrolig stor dag, så det er viktig å være uthvilt. Har et ønske om å finne på noe når vi først er utenbys, så det er mulig vi reiser til Stavanger på torsdag. Men vi orker ikke planlegge så veldig mye, og tar det heller på sparket. En ting vet jeg garantert, jeg skal ha en saftig og god biff når vi er der nede! Har i flere dager hatt lyst på biff, men har ikke hatt ork til å lage det her hjemme. Det kunne vel ikke passet bedre å ta et bedre måltid på en restaurant, for å feire at vi endelig er igang med vårt første IVF-forsøk. 

Gleder meg til et herlig biff måltid!! :D

En liten avsporing: vi har snakket mye om hunden vår i det siste og hvordan hun vil reagere den dagen vi får en liten baby i hus. En liten en som krever masse oppmerksomhet, dulling og kjærlighet. For det viser seg at hunden er ubeskrivelig sjalu! Hun har gjentatte ganger glefset etter ungene og ei venninne når de har kommet for nært oss for å gi oss klem. Og hun har blitt arrestert veldig kraftig når hun har gjort dette, og skjønner meget godt at hun har gjort noe galt. Hun knurrer til og med på katta når han kommer for nært henne i sofaen når hun ligger å slapper av. Dustehund!
Vi tenker derfor mye på hvordan hun vil oppføre seg den dagen vi sitter med en liten bylt i armene og hvor hun ikke får ligge inntil oss i sofaen lenger. Om hun fortsetter med denne glefsinga blir vi nødt til å gi henne bort, uansett hvor glade vi er i henne. Kan ikke risikere at hun skal glefse etter et lite barn bare fordi hun er sykelig sjalu! 

Ettersom mamma ikke vet at vi prøver å få barn, har jeg heller ikke snakket noe med henne om hundens oppførsel og eventuelle skjebne. Både jeg og Lillemor har kommet til den konklusjonen at det er til det beste for hunden, at mamma og "pappa" overtar henne. De er utrolig glade i hunden og hunden forguder dem! De har lenge ytret ønske om å ansaffe seg hund, men synes det er greit å bare låne vår hund når de ønsker. Håper bare at de ønsker å overta henne om hunden ikke forbedrer oppførsel. Om de ikke gjør det, vet vi ikke hva som skjer med henne. Eventuell avlivning må diskuteres med oppdretteren, og jeg tviler på at hun kommer til å godta at hunden blir avlivet.... 
Er forresten veldig frustrerende at hunden oppfører seg slik, men hun ser på oss to som Alfa-paret i huset, og at hun er etter oss i rang. Om ungene eller besøkende kommer for nær oss (les: klemming når vi sitter i sofaen) så protesterer hun trolig fordi at de i hennes hode er under henne på rangstigen....
Vi må bare vente å se hva som skjer, skulle hun fortsette sin tåpelige oppførsel etter at vi har fått baby, så åker hun på hue og rævva ut av vårt hus!
Er det noen av dere som har opplevd at hunden er sykelig sjalu? Og hva gjorde dere eventuelt med det?



Skal prøve å få noen timer med søvn før hverdagen kaller!

onsdag 9. november 2011

Dagen før den STORE dagen!

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!! Er nå bare 24 timer til sprøytestart! Er så spent.
Måtte innom apoteket å hente ut det som ble bestilt i forrige uke, så en 5 pakning med orgalutran ble med hjem. Når vi kom hjem stusset både jeg og Lillemor over noe, vi følte at vi ikke fikk med oss alt. Ganske riktig! Dama på apoteket hadde bare gitt oss orgalutran og ikke ovitrelle som også hadde blitt bestilt. Derfor må vi innom apoteket igjen i morgen, vil liksom ha alle medikamentene i hus ved oppstart. Kontrollfreak kanskje, men vil vite at alt er tilgjengelig her hjemme. 

Sprøytene ser faktisk ikke så ille ut!
Tok også en telefon til pasientreiser idag for å høre hvordan vi skulle organisere reisen vår nedover til Haugesund i uke 47. Traff på en dust av ett manneben som absolutt IKKE skjønte hva jeg snakket om! Ble så irritert på slutten at det var like før jeg klep tak i han gjennom telefonen! Snakker om å gjøre ting vanskelig da. 

Spørsmålet mitt var: "får vi rekvisisjon på fly til haugesund når vi skal dit i uke 47, eller skal dere bestille for oss?"
 

Svaret fra han: "jeg kan ikke bestille eller utstede noen rekvisisjon før vi har fått noen innkalling fra sykehuset på at dere har time der!!" (sint i stemmen)

Meg: "ja, men fra vi setter den siste sprøyta har vi bare 36 timer på å komme oss nedover dit, og ettersom vi er under IVF behandling får vi ingen innkalling denne gangen ettersom alt er så usikkert. Holder det ikke at dere får en bekreftelse på at vi skal på behandling på sykehuset i uke 47, så ringer vi til dere når vi vet hvilken dag vi skal dit?"


Han: "ja, men for å få reservert flyseter til dere må jeg jo ha en dato å forholde meg til!! Nå synes jeg du gjør ting veldig vanskelig for meg" (enda mer sint i stemmen!!!)


Meg: "det er jo ikke det som er spørsmålet her! Jeg vil bare vite om hvor lang tid i forveien dere må ha beskjed før vi skal nedover, og om det holder at vi ringer dere på kort varsel. For sist gang vi pratet med pasientreiser fikk vi streng beskjed om at vi ikke skulle betale reisen på forhånd selv, for alt skulle gå gjennom dere. Samt at neste gang vi skulle ut å reise måtte dere ha beskjed i god tid i forveien. Og det er jo ikke snakk om noe bestilling av flyseter nå, jeg vil jo bare vite at vi gjør ting på rett måte. Dessuten gjør jeg det ikke vanskelig for deg, det er du som roter det til!"


Han: "det er to måter å gjøre det på, enten betale alt selv å få det refundert eller at pasientreiser betaler. Så da har vedkommende sagt feil til dere! Og det spiller ingen rolle når dere sier i fra til oss. Men sykehuset er nødt til å fakse en bekreftelse til oss på at dere skal inn til behandling."


Meg: "jaha, så du sier at det holder at klinikken fakser bekreftelse kun kort tid før avreise?"


Enden på visa var at han bekreftet at det spilte ingen rolle når de fikk bekreftelsen fra sykehuset, bare de fikk den. At han hisset seg så ille opp, skjønner jeg ikke. Jeg kunne ikke snakket mer i klartekst enn jeg gjorde. Virket rett og slett som han IKKE ønsket å forstå meg. Fikk i alle fall faksnummeret til pasientreiser.
Men jeg tar meg en telefon til den dama som vi har forholdt oss til hele tida, så får vi høre hva hun sier, om det er nok med en bekreftelse på at vi skal til behandling i uke 47. Er da vel søren meg ikke sikkert at HFS har tid til å skrive noen bekreftelse så kort tid før vi skal komme, for å fakse den til pasientreiser! Snakker om tungrodd system! ARGHHHH!!! Det var dagens utblåsning!



De positive følelsene herjer fortsatt i kroppen, og glisene våre går nesten rundt. Livet er supert for tiden. Måtte forresten forsikre meg når vi var på apoteket for det var ei barndomsvenninne av meg som sto i andre kassa. Dere har taushetsplikt sant? Jada, det har vi! Jeg visste jo selvfølgelig det, men jeg sa det nok for forsikre meg om at vedkommende i den andre kassa skulle holde munn til våre felles bekjente! Vil jo selvfølgelig ikke at det skal komme ut på bydga at vi skal gjennom et IVF-forsøk. Den gleden skal vi dele selv den dagen testen lyser positivt mot oss, og vi har passert 12 uker. Man vil jo ikke at sine nære og kjære skal få vite det gjennom rykter. 

Angående rykter: fikk plutselig smelt i ansiktet av mamma om vi skulle flytte sørover?! Ble ganske perpleks når hun spurte meg, og lurte på hvor hun hadde fått dette fra? For vi har ikke sagt til NOEN at vi har store planer om å flytte, så hvordan dette hadde kommet ut klarte jeg ikke å nøste opp i der og da. Ville fortsatt ikke si noe til mamma, da ting ikke var helt sikkert, og nektet plent på våre planer....Etter å ha vridd hjernen noen timer slo det meg plutselig! Jo, jeg vet hvor det kommer fra! Vi hadde vært innom en møbelbutikk, og der sa jeg: "hva om vi flytter 150 mil og får plager med stolen igjen slik at vi må reklamere atter engang, hvordan blir det da?" DER har du synderen! Dusten som sto bak skranken hadde sagt dette til sin samboer, som igjen hadde sagt det til en venninne av min mor! Ting sprer seg virkelig som ild i tørt gress her. Er vel også en av grunnene til at vi vil bort herfra. Folk bryr seg mer om andre sine liv, enn sine egne. Vi HATER sladder og rykter!


I morgen dere, i morgen braker det løs! :D




Klemmer fra en superspent

torsdag 22. september 2011

Skremte livskiten av Lillemor...

Hun va dessverre ikke hjemme i går, for hun var borte over natten i forbindelse med kursing gjennom jobben. Kjeder meg stort når hun er borte, og det er i hvertfall kjedelig når jeg er syk. Pratet med henne rundt halv ett og ønsket henne god natt. Prøvde desperat å ringe henne rundt kvart på to i natt, og da mener jeg desperat! Jeg hadde akkurat vært på do, og til min store forundring så kom det masse blod på papiret ved dobesøket midt i natta. Jeg skjønte ingenting, for mensen er laaangt unna! Sjekket ved dytte litt papir i skjeden, null blod. Eeeeh...hva er dette for noe? Det var riktignok forferdelig vondt å tisse, og det kjentes ut som jeg hadde krampe i urinrøret. Hadde bange anelser om at jeg faktisk tisset blod. For å sjekket at jeg virkelig tisset blod, holdt jeg dopapiret under mens jeg omsider fikk presset ut en dråpe. Joda, jeg tisset blod!!

Ikke nok med at jeg var til legen i går på grunn av halsvondt og pustevansker, så skulle jeg toppe hele driten med enda mer sykdom?!

Siden Lillemor ikke svarte på mobilen, ringte jeg legevakta. Dama der spurte og grov slik som de bruker på legevakta, og selvfølgelig med standard spørsmålet: "har du feber"?
Nei, jeg hadde ikke feber. Jeg hadde "bare" ubeskrivelig vondt i underlivet, pisset blod med store blodklumper, hadde vondt i magen og i ryggen.
Hva presterer dama å si da: "det høres nesten ut som du har uvi, og jeg anbefaler deg å drikke masse appelsinjuice og ta ibux eller paracet. Ta kontakt med fastlegen i morgen."

 
No shit! Jeg vet da vel for faen meg at jeg har ett eller annet problem i urinveiene. Jeg fikk jo konstatert for en måneds tid siden da jeg havnet på sykehuset grunnet akutte magesmerter at urinprøven min ikke var helt fin, men ikke ille nok til å sette meg på behandling. Jeg fikk beskjed om å ta kontrollprøve hos fastlegen uka etter, noe jeg gjorde, og i følge dem var prøven fin. Tviler nå i etterkant på at prøven ble sendt til dyrking...

Nå skal det sies at jeg i en periode på over fire måneder har hatt små-vondt når jeg tisset, men dette har ikke vært konstant. Det har liksom kommet og gått. For nesten tre uker siden da vi skulle i konfirmasjon, måtte vi kanselere fordi jeg nesten ikke klarte fordi jeg hadde så sterke smerter nede i ryggen.

Lillemor hadde hatt telefonen sin på lydløs, men ringte meg opp igjen en time etter at jeg ringte henne. Hun ble veldig redd for meg, og mislikte sterkt at hun ikke var hjemme sammen med meg. Hun ble rimelig forbannet da jeg fortalte hvordan samtalene med helsepersonell hadde utartet seg, over hvordan jeg hadde blitt behandlet av både legevakta og mottakelsen på sykehuset. Jeg hadde ikke noe valg, jeg dyttet i meg både paracet og ibux, og gikk til sengs ved halv-fire tiden. Jeg ble liggende i fosterstilling, smertene var helt forferdelige, og det kjentes ut som jeg skulle tisse på meg hele tiden. Tablettene fungerte tydeligvis bra, for jeg sovnet med lyset på. 



Våknet litt utpå formiddagen, og var veldig glad for at jeg hadde satt frem prøveglass på badet. For jeg holdt virkelig på å tisse på meg! Prøven var veldig fæl, misfarget, illeluktende og full av blodklumper. Kom meg omsider på legekontoret, leverte prøven. Dama på labben sa at jeg kunne vente der, men det kom til å ta tid, ellers så kunne de ringe meg. Formen var naturlig nok ikke særlig bra, og jeg følte ikke for å sitte sammentrykt på venterommet på legekontoret. Jeg dro, handlet meg noe å drikke og traff på ei venninne. Så ut som et dass og følte meg som ett, og dro heller hjem. Etter 1 1/2 ringte Lillemor meg for å høre hva resultatet av prøven ble. Jeg sa at jeg ikke hadde hørt noe enda. Hun ba meg om å dra på legekontoret, for å vente der. Kanskje det gikk kjappere da? Gikk rett på labben, hvor dama der inne ble passe forfjamset over å se meg! Var nesten som hun hadde glemt at hun skulle ringe meg....
"Ja den prøven din var ikke fin. Skal ringe på legen for å få sjekket den i mikroskopet". Ettersom formen var så dårlig, fikk jeg sitte å vente inne på labben. Dama på labben måtte mase to ganger på legen angående prøven min! Og det tok legen 25 minutter før den ble sjekket! Alt i alt, brukte de nesten tre timer på sjekke urinprøven min. Effektivitet og pasientomsorg er fremmedord for dette legekontoret. 


Ble med inn på kontoret til legen (en erstatter for fastlegen min), hvor hun brukte ett minutt  "du har nyrebekkenbetennelse" prakket på meg en resept, og bortimot sparket meg ut døra. Da jeg sa at jeg var innom i går for å få medisiner mot hals og luftveiene, og at jeg var veldig sliten av å være syk hele tiden. Fikk jeg dette svaret: "jaja, kanskje like greit å få alt på en gang, så er du ferdig med det". Ha det bra!
Så til syvende og sist har altså dette trolig vært en uvi som har utviklet seg til nyrebekkenbetennelse fordi jeg ikke har fått behandling tidsnok. HURRA for helsevesenet på vår hjemplass!


Jeg har egentlig visst i mange år, hvordan legevakta fungerer med tanke på dette feber-opplegget. Og har ved flere tilfeller ljugd om feber på samtlige i husstanden, for å få hjelp og medisiner. Men i natt tenkte jeg at jeg kunne være ærlig siden jeg var så dårlig, jeg trodde oppriktig at de ville ta meg inn slik at jeg fikk startet med antibiotika i natt fordi jeg trolig hadde nyrebekkenbetennelse. Neida, den gang ei....
Nå fikk jeg "hjelp" idag på legekontoret, (vil ikke kalle det hjelp, siden det tok så lang tid og legen ikke brukte noe tid på å høre hvordan det egentlig sto til med meg) og jeg fikk medisin. 



Er passe oppgitt av at man hele tiden ikke blir sett på som syk med mindre man har feber. Det er faktisk slik at vi mennesker er forskjellige og ikke alle reagerer likt ved sykdom, og det finnes ingen fasit på hvordan ulike sykdommer utarter seg, men en symptomliste. Hvorfor er det slik at man blir eksludert så lenge man ikke har feber?!
Har hørt flere skrekk-historier hvor små barn har blitt nektet hjelp av legevakta og ved ett tilfelle døde barnet fordi det var blitt nektet hjelp på grunn av manglende feber.

Synes at helsevesenet bør endre dette feber-opplegget. Mennesker kan faktisk være syke uten at kroppen reagerer med feber....

Formen er dårlig, men jeg har fortsatt ikke feber. Har dyttet i meg x-antall ulike tabletter, samt tranebærkapsler jeg kjøpte i dag på apoteket. Har hørt at dette skal være bra mot problemer med urinveiene, og kan det hjelpe mot at jeg får dette flere ganger, er det supert! Vil ikke at dette skal komme tilbake...

Har ellers brukt de siste dagene på sofaen under pleddet med et håp om å bli frisk, og kommer til å fortsette med det til jeg ER frisk. Har det best når jeg ligger rolig, for da har jeg ikke noe press på blæra. 

Verdt ett forsøk!


Ellers vil jeg ønske Silje & Atle masse lykke til med rugingen! :) Silje har nå fått en liten eskimo-blomst plassert langt oppe i livmorhulehybelen sin. Håper, ønsker og tror. ;)





Klemmer fra en lettere redusert




mandag 25. juli 2011

Alt føles så tomt...

Ting føles helt for jævlig! Siden fredagen har vi begge sovet minimalt, ikke fordi vi hadde noen som var forulykket i Oslo eller Utøya, men fordi vi ikke klarte. Bildene som er blitt vist på tv, har brent seg inn på netthinna, og som ikke forsvinner når man forsøker å sove. De såre skrikene fra tv forsvinner heller ikke...tankene svirrer hvileløst rundt oppe i hodet. Hvorfor skjedde dette?!

Vi kommer ALDRI til å klare å sette oss inn i hvordan menneskene som var på Utøya hadde det mens denne forskrudde mannen forsøke å opprette deres tillitt ved å kalle på dem, og si at de var trygge, for så å regelrett likvidere dem! Det vi tidligere bare har sett på film, ble virkelighet for de på Utøya. De var verken skuespillere eller statister, de ble del av en gal manns forvrengte syn på menneskeheten! De ble uskyldige ofre, som kjempet og tryglet for livet. Mange kom seg i sikkerhet, og ble reddet, men altfor mange ble livstruende skadd og altfor mange måtte bøte med livet! Det er så blodig urettferdig, at EN mann kan forvolde så mye skade, kan drepe og skade så mange mennesker. 

Vi ble sittende å lese manifestet til denne gale mannen i natt, og ble både paff, sjokkerte, rystet og forbannet av å lese. Det som overrasker oss er hvor forbannet ENKELT det var for han å få inn våpen, ammunisjon og ren nikotin uten at det overhodet ble stoppet i tollen og kontrollert!! Hvem som helst kan tydeligvis bestille seg kraftige våpen og gift uten at det blir stoppet, hvordan er det mulig??! Ren nikotin krever 3-4 dråper for å drepe et menneske. For å forsikre seg om at menneskene han skulle angripe virkelig døde, skulle han tilsette ren nikotin inni kulene. I tilfelle kulene ikke drepte dem, så skulle de i alle fall dø av nikotinforgiftning! Han har også forklart hvor enkelt det var å lage plagiat av det norske politets emblemer, dette ble gjort i Polen, og selvfølgelig betalte han kontant slik at det ikke skulle kunne spores til han. Ondskapen har fått et nytt ansikt...

Sjokkerende er det også at manifestet faktisk ligger tilgjengelig på nettet, for der står det i detalj hvordan man produserer bomber. Hvilke produkter man behøver, hvilket kokepunkt alt skal lages på, hvordan det skal oppbevares og hvordan man skal forsinke bomben i å spreng for tidlig....Det står til og med hvor man får kjøpt alt. Det er kvalmt!

Ungene er på ferie i Sverige, og jeg fikk pratet med dem i kveld. De var redde for å dra til Oslo, og bekymret over de som er savnet, redde for at de har mistet en bekjent som ikke er kommet til rette. Samtalen dreide seg stort sett om hva Norge har blitt utsatt for, men også litt om hvor gøy de har hatt det. For de har kost seg i badeland og på tivoli, og levd et bekymringsløst liv.

De har heldigvis blitt skånet for de fæle bildene som har rullet over tv-skjermen siden fredag. Nyhetene har de bare fått fra radio, så de skjønner ikke omfanget av hva som har skjedd. Det vil de nok ikke gjøre før de får se bildene fra Oslo og Utøya. Jeg kan ikke skjerme dem fra det som er på nettet, men jeg tror faktisk at jeg skal sette meg ned med ungene når de kommer hjem. Prate med dem, og vise dem selv, forklare og prate. At de skal se på bildene uten å ha noen voksne i nærheten ønsker jeg ikke, det gjør nok bare at de sitter med mer spørsmål enn svar og ikke minst frykt. Det er opp til oss voksne å ta vare på barna våre og forklare hva som har skjedd.

Etter at jeg avsluttet samtalen knakk jeg sammen, tårene strømmet ukontrollert. Jeg elsker dem så ufattelig høyt, og kan ikke sette ord på hvor mye de betyr for meg. Jeg er glad jeg har dem, og at de lever. Jeg sendte ei tekstmelding kort tid etter hvor jeg skrev hvor glad jeg er i dem, og hvor mye de betyr for meg.
Vi må stå sammen i kampen mot ondskapen, og ta vare på våre nære og kjære.
Mine dypeste medfølelser sendes til samtlige som er blitt berørt!
Vi brenner fortsatt lys for de berørte.

Jeg avslutter dette innlegget med det vakreste som er blitt sagt i løpet av disse dagene: 

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."
-Stine Renate Haheim

  
Hilsen fra

fredag 22. juli 2011

22.07.2011

Dagen i dag begynte så fint her oppe, med blodprøvetaking på Tuppen, og så en tur på postkontoret for å hente stoffet hun bestilte fra Stoff og Stil her i forrige uke. Før dette satte vi tantebarna på toget, så vi var oppe tidlig. Sovnet på sofaen i to-tiden og våknet så til ett uvirkelig mareritt klokken halv fem.....

Regjeringskvartalet i Oslo hadde opplevd en eksplosjon. Benket oss ned foran tven og fulgte sendingen. Når vitneforklaringene beskrev trykkbølgen før det faktiske smellet så fastslo vi at dette måtte være en bombe som hadde gått av. Vi undersøkte om famile og venner som bor i Oslo hadde det bra, og det har de, så vidt vi har klart å klarlagt nå i allefall.

Så bikker klokken halv seks, og så kommer meldingen om på skytedramaet AUF's sommerleir på Utøya.... Så nå sitter vi her, fortsatt foran tven og er trist, lei oss, fortvilet og sint. Hvem er det som kan gjøre noe sånt? Håpløsheten som brer seg, hva kan vi gjøre på en slik dag? Har få ord som kan beskrive følelsene som går gjennom hodet og kroppen. Håper inderlig at ingen av de forulykkede er ungdommer utsendt fra det lokale ungdomspartiet.

Nå må vi være forsiktige med å tillegge det som har skjedd over på diverse muslimske ekstremorganisasjoner før vi vet helt sikkert. Og dersom det viser seg at det er en ekstremorganisasjon som står bak, la oss ikke dømme alle muslimer, ikke la sinnet og frustrasjonen gå utover våre nye landsmenn som også har blitt rammet i dag. Nå kan vi bare ta vare på hverandre og stå sammen. Det er da vi er sterkest!

Nå skal Tuppen og jeg pleie hverandre og kjærligheten, og oppfordrer alle dere der ute til å gjøre det samme: Ta vare på de dere har rundt dere, og ta ikke livet som en selvfølge! Til dere alle der ute som er bosatt i Oslo, så håper vi at dere har det bra, og at verken dere eller noen av deres kjære kom til skade under denne handlingen.

Våre tanker går til de døde, sårede og de pårørende etter denne terrorhandlingen...
Vi tenner nå lys for å vise vår respekt for de avdøde og sårede i denne tragiske hendelsen og oppfordrer dere til å gjøre det samme.
Vi tenner lys for de berørte i Oslo og på Utøya.


Triste klemmer fra  Tuppen & Lillemor

mandag 18. juli 2011

Super-søndag og bekymringer...

Været her nord har i det siste vært helt fantastisk, og det er vanvittig deilig med sol og varme. Har brukt tiden i dag til forskjellig, og jeg føler at jeg kan legge meg med god samvittighet. Var nede i kjelleren for å lete fram noen stoler, og plutselig, midt i alt rotet sto det to store norgesglass! Jeg elsker disse glassene, og ble kjempeglad da jeg fant dem. Hva jeg skal bruke dem til vet jeg ikke helt, men de skal brukes. Nå er de nyvasket, står å skinner så flott på kjøkkenbenken sammen med den store ausa jeg fant oppe i et skap, og bare venter på å bli tatt i bruk av nye eiere. Morsomt med gjenbruk, ikke minst tanken over all historien som ligger bak disse gjenstandene.

Overraskende funn i det gamle huset.

Ettersom huset skal selges tok jeg en liten svingom med malerkosten og fikk malt to vinduer som var ubehandlet. Utrolig hvor mye litt maling gjør, det ble kjempeflott! For de av dere som er litt forvirret nå så skjønner jeg det! Jeg har to hus, og det er det ene som skal selges. Det er det gamle huset jeg har holdt romstrering i for å få det i stand til salg. (bildene vi har lagt ut av oppussing er fra huset vi bor i)
Tanken har slått meg om vi skal bytte hus, for jeg har veldig sansen for det gamle og sjarmerende. Men det er strengt tatt for mye å gjøre med huset, og jeg kjenner ikke at jeg orker å begynne på nytt igjen med renovering. 

Har også fått vasket et par maskiner med klær, og Lillemor brettet to stativ med klær. Det som plager meg nå er at garderobeskapet på soverommet vårt ikke gjør noen nytte! Hyllene er trege og de ramler løs hele tiden, så klærne ligger alle andre plasser enn der de skal være. Det skaper unødvendig mye rot i huset og jeg holder på å bli sprø av hele opplegget!! Planen vår var og er fortsatt å lage walk-in-closet, men akkurat nå blir pengene prioritert til noe som er viktigere. Jeg får forsøke å overse irritasjonsmomentet og heller fokusere på det positive med at vi ikke får garderobe riktig enda. Graviditet og baby kommer uten tvil i første rekke, så får vi ta oppgraderingen av lagringsplassen i huset senere. Oppussing av barnerom kommer selvfølgelig forran den garderoben, så jeg tror rett og slett jeg glemmer hele greia, i alle fall for en stund. Får komme opp med en smart løsning på plassproblemet, uten at det skal koste spesielt mye.
Er det noen som har noen geniale løsninger så tar vi gjerne i mot tips!

Siden værgudene var på vår side fant vi ut at en tur på stranda kunne være flott. Vi har besøk av tanteungene til Lillemor, og de bor en annen plass i landet, så det er greit å få vist dem litt rundt. Pakket niste og drikke i sekken og kjørte avgårde. Det var en god del folk, men flere holdt på å pakke sammen, så det var ikke overfylt. Vi koste oss masse, ungene badet og hunden spiste moreller sammen med oss voksne. Og vi skjønner ikke hvorfor hun aldri vil ha den inntørka og kjedelig hundematen?!...

Apropos tanteunger og hvordan noen behandler barna sine...de har vært her i fjorten dager og vi har hatt det helt supert sammen med dem. Ungene fikk 250 kroner hver fra mor da hun overlot dem til oss, men etter en uke var ungene blakke. Forståelig når de er i en by med masse shopping muligheter. De ringte sin mor for å få mer penger, noe som var helt greit. For en uke siden sa hun at hun satte inn penger, og idag en uke senere er det fortsatt ikke kommet penger inn på kontoen. De ringte for å høre hvorfor hun ikke hadde satt inn penger, og hun bedyret at hun hadde overført til Lillemor. Så hva sier man da til disse barna som tydelig er fortvilet over at mamma ikke har satt inn penger til dem?  Nå har ikke vi noen problemer med å holde barna med mat, drikke og rene klær mens de er her, det er det minst vi kan tilby dem! Men det er det faktumet at deres mor ikke holder det hun lover.
Hadde du sendt dine barn bort på ubestemt tid uten å overholde din økonomisk forpliktelse overfor dem?
Barna har ingen hjemreise dato, for de vil være sammen med oss lengst mulig, og vi overhørte en samtale mellom dem og mor hvor barna sa at de ikke ville hjem. Tidligere historie med disse barna er lang, men for å gjøre den kort: de er skilsmissebarn, og har i flere år ønsket å bo hos sin far (Lillemors bror) som bor en annen plass i landet, men har ikke fått lov av sin mor. Så da er vel Lillemor det nærmeste de kommer sin far kan jeg tenke meg. Pluss at Lillemor har hatt veldig liten kontakt med disse barna etter bruddet, så de har masse tid å ta igjen.
Skulle så gjerne visst hva som rører seg oppe i hodet på disse barna...

Både jeg og Lillemor er ekstremt bekymret for den eldste, som er en gutt på 15 år. Han er i underkant av 1,60 høy og veier skremmende 36,5 kilo!! Han er liten av vekst og skummelt tynn. Vi har diskutert oss i mellom om han har spiseforstyrrelser, for han spiser nesten ikke. Og når han først spiser så er han mett etter ei skive eller en liten tallerken med mat. Han er ekstremt kresen i matveien, og det eneste pålegget han spiser er ost og nugatti. Det å lage middag er et mareritt, for de er alle oppforstret på frossenpizza og pølse i brød. Ikke akkurat en kost som hverken er variert eller næringsrik. Dessuten spiser vi veldig sjelden slik mat her i huset. Han har også blitt mobbet endel fordi han er så liten og spe. Synes så utrolig synd i disse barna, men vi vet liksom ikke helt hva vi skal eller kan gjøre.
Jeg stiller meg uforstående til måten de er blitt behandlet, hvordan kan man
behandle sine barn slik? 
Det er når man opplever slike tilfeller at man vet at man gjør det rette med sine barn og man har det godt med seg selv...Men samtidig er fortvilelsen enorm over disse barna, man blir så hjelpesløs! 


Fortvilet hilsen fra


torsdag 30. juni 2011

Irritert.com!!

Her skulle det egentlig ha vært et innlegg om at Tuppen er inseminert og i DPO-land, men den gang ei... Vi tok kontakt med donor i går kveld etter den positive el-testen, men fikk aldri noe svar. Så i dag har vi prøvd å kontaktet han flere ganger, men han har ikke vært mulig å få tak i. Så i kveld kl. 21.46 kommer meldingen; Så ikke beskjedene før nå, da er vi kanskje for sent ute da..... Sorry.... Hva sier man til sånt da? Ja din dust, er nok det?!? Kan jo ikke det heller... Så nå har vi vel funnet ut at vi må finne oss en ny donor som er til å stole på,  for makan til dustete manneben skal man lete lenge etter! Og det er så vondt å se at Tuppen min er så vanvittig lei seg, skuffet og trist da hun har hatt eggløsningssmerter all mass, og det på begge sider... Hun ble gravid denne måneden for 15 år siden, og fødte denne måneden for 13 år siden, så hun er akkurat nå overbevist om at det var gullegget som glapp... Selv om vi begge vet at dette er noe man ikke kan si for sikkert, så skjønner jeg tankegangen da....

Ikke akkurat hoppende glad i dag.....


Så nå sitter Tuppen og syr gardinger til campingvogna vår i stedet for, mens jeg sitter og blogger litt for å holde dere oppdatert. Forskjellen på følelsene våre er at jeg er mer irritert enn henne, men jeg er også skuffet og lei meg for jeg vil så gjerne at vi skal få det lille nurket vårt..... 

Nå blir det ny runde med å finne en frisk donor, vi har en i bakhånd men han er ikke tilgjengelig før i september....

Frustrert klem fra Lillemor

lørdag 25. juni 2011

Skjønner meg ikke på meg selv....

Dagen i dag har gått kjempefint, fikk sove lenge i dag ettersom jeg ble sykemeldt i går. I bunn og grunn burde jeg blitt sykemeldt for 10 dager siden da jeg var på behandling til kiropraktoren. For 14 dager siden mistet jeg følelsen i halve ryggen og nedover høyrehanda, mest sannsynlig fordi jeg hadde dinglet i stigen i to dager og malt huset mens Lillemor var bortreist. Ville ha ferdigmalt hus til hun kom hjem slik at jeg kunne overraske henne...Merket stikkinger i ryggen mens jeg malte, men ignorerte dem glatt! 

Ble rimelig bekymret da jeg bortimot ble lam i ryggen, men det tok meg fire dager før jeg tok kontakt med helsepersonell. Jeg trodde at det kom til å gå over....Så Lillemor mer eller mindre tvang meg til å ringe legen. Det å komme gjennom på telefon på legekontoret er mer eller mindre håpløst, så jeg ga opp etter 40 minutter i telefonen uten noe svar. Hjelp måtte jeg ha, og jeg tenkte at legen kunne neppe gjøre noe med ryggen likevel, derfor kontaktet jeg kiropraktor og fikk komme inn kun en time etter at jeg hadde ringt. Han knapp opp noen låsninger samt fant en hel masse kuler og knuter som han trykte lett på, han kunne fortelle meg at jeg var kraftig betent i ryggen. Han mente at det ikke var behov for sykemelding, for jeg ville ikke bli bedre av bare å sitte hjemme. Derfor sa han at jeg IKKE skulle foreta tunge løft på jobben, og at arbeidsplassen burde tilrettelegge forholdene slik at jeg kunne fortsette å jobbe samt knaske betennelsesdempende. Forøvrig fikk jeg heller ikke lov å dingle mer i stigen med det første, så huset er bare malt ett strøk...

Jeg ga selvfølgelig beskjed på jobben om dette, at jeg ikke lenger kunne drasse rundt på 10 og 20 liters bøtter med maling eller store ruller med gulvbelegg. Dette var selvfølgelig ikke noe problem i følge sjefen, og jeg ble kjempeglad. Gleden var kortvarig! Det fungerte i to dager, så var det tilbake til det normale igjen. Jeg fikk ikke hjelp av gutta når jeg ropte på dem, og måtte ta de tunge løftene selv, dette fungerte helt frem til i går. Da var det bom stopp, og kroppen mer eller mindre skrek at nok var nok! Denne gangen ble det en tur til legen, resultatet ble en ny resept med betennelsesdempende, smertestillende, ei sykemelding og streng beskjed om å ta det med ro. Formen har vært dårlig i dag, jeg har hatt en intens hodepine i hele dag samt veldig vondt i ryggen selv om jeg ikke har løftet en finger. Eller jo, jeg og Lillemor dro på shopping-runde i dag. Må jo ha mat og drikke, og matvarene går dessverre ikke inn i huset av seg selv. Er forresten veldig fornøyd med dagens runde, for vi endte opp med tv til campingvogna med dvd spiller til under tusenlappen! Takk gud for gode tilbud.

Tilbake til overskrifta...I motsetning til Lillemor griner jeg veldig sjelden, hun kan sitte å sippe til filmer mens jeg sitter der som et steinansikt. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg er kald og følelsesløs. Men når jeg først gjør det er det av to grunner: enten fordi jeg er fly forbanna eller at jeg er innmari lei meg. Men i går grein jeg fordi jeg var blitt forbigått
 på en jobb jeg tidligere har søkt på, og som jeg mer enn gjerne skulle hatt.
Du lurer sikkert på hvorfor jeg tok slik på vei å begynte å grine? Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang, men jeg følte meg rett og slett mislykket! Jeg er godt utdannet innenfor to yrker, og når folk uten kompetanse blir ansatt forran meg anser jeg at den bedriften har veldig høy trynefaktor. Det var nok ikke bare det som fikk begeret til å renne over, det var faktisk en nedtur å bli sykemeldt ettersom jeg ikke har vært ansatt på jobben så lenge. Og jeg poengterte både i søknaden og på intervjuet at jeg var sjelden syk. Hva skjer da? Joda, jeg ble skikkelig dårlig kun fjorten dager etter at jeg startet i jobben! Fint!! Pluss at jeg blir sykemeldt nå. Jeg henger meg alt for mye opp i hva andre folk tenker om meg, men det er dessverre en stor last som jeg ikke klarer å bli kvitt uansett hva jeg gjør. 

Det toppet seg nå i kveld da jeg satt på nettet å leste på diverse blogger som var blitt oppdaterte. Jeg har x-antall ganger lest om kvinner som har mistet sitt ufødte barn, jeg synes selvfølgelig at det er trist og har stor medfølelse for personene som blir berørt av en spontanabort. Jeg skjønte forsåvidt hvor landet lå hen da jeg så overskrifta på innlegget på bloggen jeg var inne på, og kjente allerede da at jeg fikk en klump i magen. Lillemor satt ved siden av meg og spilte på ds'en mens jeg leste høyt fra bloggen. Da jeg kom helt nederst i innlegget knakk jeg bare helt sammen. Lillemor skjønte ikke noe, mens jeg satt her å hulket og tårene trillet i strie strømmer nedover kinnene mine. Hun spurte meg hva som var galt og jeg klarte såvidt å få stotret frem: jeg synes så innmari synd på dem. 
Hun la armene sine rundt meg og trøstet meg, hun fikk roet meg ned og jeg klarte å skrive noen få ord til Mrs.O som skriver bloggen. 

Så til Mrs.O om du leser dette; jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en skikkelig klem, for ord blir fattige i denne sammenhengen! Dere har vært gjennom nok nå, og du imponerer meg stort med din enorme kampvilje og styrke. Håper sommeren blir bra for hele familien til tross for at dere har mistet atter en gang. Fortsett å stå på slik du har gjort hele veien!

Når jeg reagerer så kraftig ved å lese på en blogg når andre mister, hvordan vil jeg reagere om dette (gud forby!!) skulle skje oss igjen?

Jeg skjønner meg rett og slett ikke på meg selv, og strengt tatt kjenner jeg meg ikke igjen lenger. Glemte forresten å si at jeg tok til tårene på jobb her i forrige uke, måtte gå å sette meg på do for å skjule det for kollegaene. Grunnen var at sjefen var dust, men han ba om unnskyldning dagen etterpå. Hvorfor i alle dager ender jeg opp med å ta til tårene så fort for tiden? Er jeg i ferd med å "møte veggen"? 


Tuppen....

onsdag 1. juni 2011

Her er det litt andre ting enn inseminering som foregår...

Min beste venn kuttet hardt og brutalt kontakten med oss mens vi var på ferie. Og vi skjønte fint lite, før Tuppen tok kontakt med henne her om dagen og fikk følgende beskjed: "dama mi likte ikke at vi hadde så mye kontakt, så jeg måtte bare kutte ut for å berge forholdet". Både Tuppen og jeg skjønte fint lite, for vi har begge hjulpet denne jenta gjennom en del kriser de siste to årene. Jo da, Tuppen og min beste venn har hatt en flørtete tone, men ikke noe mer enn et voksende vennskap.

Jeg sendte henne en sms hvor jeg skrev hvor trist jeg syntes det var at jeg skulle miste henne, for hun er en av få jeg har holdt kontakten med oppgjennom årene og fikk ikke noe svar.. før dagen etter. Da kunne hun fortelle meg at dersom Tuppen ikke ville fortelle meg alt, så skulle hun gjerne gjøre det, såpass skyldte hun meg; "Det var en flørtegreie der, ikke bare fra min side. Dama stussa på at vi har hatt så mye kontakt og konfronterte meg med det. Jeg valgte og legge korta på bordet for å redde det vi har her. Fordi jeg så hvor mye dette plaget dama valgte JEG å ta avstand. Vet at dette sikkert sårer masse. Kan ikke annet enn å beklage det. Men jeg vil ikke juge. Dama sendte Tuppen en mld den kvelden hun fikk vite og sa at Tuppen burde være ærlig med deg. Dere burde prate sammen. Kan ikke si mer enn å si unskyld". Hun skriver i en påfølgende melding at jeg fint kunne få ringe henne, og hun skulle være 100 % ærlig mot meg...

Mhm, ærlig meg i rævva!! For det første, jeg og Tuppen har pratet om dette både før og nå, og ja jeg vet at de har flørtet sammen på tlf, jeg vet og at min kjære venninne hadde ganske hete fantasier om min kjære. Men jeg trodde ikke i min villeste fantasi at hun faktisk var så interessert i Tuppen som det det viser seg at hun er, at hun ikke klarte å skille en uskyldig flørt fra noe mer alvorlig! Hun måtte velge hun. Vel, jeg har nyheter for deg, min kjære beste venn: det er ikke ditt valg, det er Tuppen sitt!! Og hun velger meg fordi det er meg hun elsker og det er meg hun vil ha barn sammen med. Tror dere fanken meg ikke at hun sussa Tuppen 2. gangen hun møtte henne da?? Bak min rygg, og Tuppen turte ikke å si det til meg for da hadde jenta fått så øra flagra! 

Tuppen kunne og fortelle meg at hun visstnok har sagt at det ikke er meg hun vil ha barn med, men henne. Dette kom ikke fra Tuppen selv, men fra denne venninnen. Det var Tuppen som fortalte meg dette, og jeg prøvde å finne ut hvor det kom fra. Etter mye fram og tilbake fant vi ut sammen at dette er en konklusjon "venninnen" har truffet oppe i det vanvittig smarte hodet sitt etter at Tuppen har sagt at hun burde finne seg ei dame som ville ha barn.

Jeg sa at dette er min beste venn? Vel, la meg korrigere dette; hun er ikke lenger min beste venn, hun er ikke min venn en gang på nåværende tidspunkt. Jo da, jeg kan å tilgi og ja, det var uskyldig med et suss. Men det som ikke faller meg lett ved hjertet er at det sitter ei dame i Skien og mener at Tuppen er det verste mennesket på jord pga det forvirra hodet til min forhenværende bestevenn, og DET tilgir jeg ikke så lett!!

Jeg har visst at denne såkalte venninnen min hadde et godt øye til Tuppen i laaang tid, men jeg trodde for det første at det ikke var så alvorlig, og for det andre så jeg ikke noen fare i det, i og med at Tuppen og jeg har det sinnsykt bra sammen. Var kanskje dumt at jeg ikke innså faresignalene selv, og satte ned foten, for da hadde nok ikke Tuppen vært den store, stygge ulven. Jeg er den som kjenner "bestevenninna" best, og vet hvor lett hun er til å lede. Jeg burde advart jenta mi, men som sagt så så vi begge på den flørtinga deres som uskyldig og vennskapelig. Men sånn er det vel når man ikke legger mer i det enn det det faktisk er?

Nattaklem fra Lillemor

mandag 30. mai 2011

Frustrerende....

...pluss litt til!!

Her er kroppen min bokstavelig klar som et egg for å kunne ta i mot en dose sædceller i håp om å få egget befruktet. Jeg produserer slim i lange baner og har hatt grisevondt i venstre eggstokk i hele dag, så ille at det har vært vanskelig å gå når jeg har vært på jobb. Så hva er problemet da? Jo, donoren vår reiste til England i går kveld, og enda et egg går til spille!! Forrige periode når donor ikke kunne stille opp, tok vi det bra, og det føltes ikke som et nederlag. Vil si at det kjennes helt for jævlig på kroppen nå denne gangen, ettersom jeg merker at jeg er skikkelig fruktbar. 
Hadde det ikke vært lettere for oss om vi hadde en kompis vi kunne brukt? Jo, tenk for det hadde det! Men nå har vi rett og slett ingen vi kan bruke. Vi har spurt en, men han ville ikke. Kunne sikkert spurt et par til, men de er for løsmunnet til at vi tørr å spørre. Dette i frykt for at det skal oppstå rykter av det, samt at de forteller til venner og kjente at de er far til vårt barn. Vi ønsker ikke at noen skal vite hvem faren er, nettopp fordi vi vil at det skal være som om vi hadde brukt anonym donor i Danmark.

Kjenner kroppen bobler over av frustrasjon over at vi må vente enda lenger på å få det største ønsket vårt oppfylt...

Hilsen fra grinete Tuppen!

tirsdag 26. april 2011

Alt for lenge siden!

Har ikke skrevet i bloggen siden forrige onsdag, og det er ALT for lenge siden! Men når formen har vært ræva, så blir ikke bloggen prioritert. Eller rettere sagt, ingenting som har med nett og data er blitt prioritert. Har sovet masse, i håp om å bli bedre, og selvfølgelig glodd mye på kopekassa. Påsketuren gikk i vasken på grunn av sykdom, men vi har hatt det fint hjemme tross alt. Jeg er fortsatt ikke helt frisk, og måtte på legevakta på fredagen. Hun kunne ikke si noe annet enn det jeg visste, at jeg hadde fortsatt masse gugg nedi lungene. Men jeg fikk en ny medisin, en som kols pasienter får utskrevet! Jaja, ingenting skal stå uprøvd i forsøk på å bli kvitt faenskapen før vi reiser på ferie.


På fredagen da sola kikket frem, og temperaturen steg på gradestokken så tok Lillemor kosten og hageslangen fatt, og skrubbet altanen vår. Det førte selvfølgelig til at vi måtte grille i finværet, det var både koselig og hærlig! Maten smakte fabelaktig, og frisk luft i lungene var utrolig deilig. Kjente at jeg på et tidspunkt bortimot var i ferd med å få brakkesyken etter alle dagene inne, så da passet det meg utmerket å få sitte ute i noen timer.



Idag er det bare 6 dager til vi reiser til varmere strøk, og jeg kjenner panikken er i ferd med å angripe meg! Det er så mye jeg skulle ha gjort før vi reiser, men sykdommen kom å stakk en helsikkes stor kjepp i hjulene for meg. Så da begynner jeg å få det travelt med alt som skal gjøres. Det viktigste er selvfølgelig at vi får pakket, og jeg har faktisk fått lagt en del plagg og sko i kofferten allerede. Nå gjenstår det bare å se om vi må vaske noe klær før vi reiser. 

Ellers så skulle jeg: malt gangen, skrudd fast hylla i gangen med ekstra knagger, ryddet og vasket hele huset, kjøpt diverse til 17.mai, klippe håret til Lillemor og guttungen samt malt et til strøk på gelenderet....

Ikke minst så må dyrene bortplasseres! Dette trodde vi var i boks, helt til idag. Vi hadde avtalt med ei venninne at hun skulle bo her i huset mens vi var borte for å passe på dyrene og huset. Så idag da hun kom innom så tok vi det opp at det bare var 6 dager til avreise, og om hun var klar til å "flytte inn". Da vi fikk svaret: "nei, det går nok ikke likevel" så ble vi begge sittende å måpe i hver vår ende av sofaen. Da jeg spurte om hvorfor, sa hun at det passet seg dårlig og at hun aldri hadde bekreftet at hun kunne passe dyr og hus. Kjente at det kokte inni meg, for både jeg og Lillemor hørte meget godt svaret hun ga oss den gangen vi spurte henne om denne tjenesten. "joda, det skulle nok gå bra det"

Det var en kraftig strek i regninga at vi nå plutselig står uten barnevakt til husets firfotinger. Vår kjære venninne har uten tvil satt oss i en liten knipe! Og det irriterer meg enda mer at vi har stillt opp uansett hva det har vært når det kommer til henne, så får vi aldri noe igjen. Enkelte bare tar og tar, og gir ingenting tilbake. Og denne personen er uten tvil av dette slaget.
Får håpe at det ordner seg med dyrene....




Når det kommer til inseminering så nærmer dagen seg med stormskritt! Og jeg har merket at jeg har hatt endel eggløsningsslim i det siste, så da krysser vi fingrene for at gullegget slipper før helga. 




Klemmer fra: Tuppen

torsdag 14. april 2011

Et lite hjertesukk...

Når vi opprettet denne bloggen i januar, så trodde vi at jeg var gravid allerede, på første insemineringsforsøk. Jeg har alltid hatt en syklus som vi kunne stille klokka etter. Men denne gangen fikk jeg ikke mensen (jeg husker ikke en gang hvor mange dager det gikk i mellom) før jeg hadde vært hos fastlegen og tatt graviditetstest i form av blodprøve. Der tok de alt av hormonprøver med det samme, og fastlegen lovte dyrt og hellig at han skulle ringe dersom noe var "feil". Jeg ringte etter en ukes tid, og fikk da et surt svar fra legesekretæren om at det stod i mine papirer at legen skulle ringe dersom det var noe. Ergo så orket ikke jeg å "mase" noe mer på legesekretærene, men gikk ut i fra at alt var ok. Og dette til tross for at syklusen min er og blir USTABIL. Til Tuppens store frustrasjon, så tok jeg ikke denne telefonen som hun har insistert på at jeg skulle ta helt siden forrige telefonsamtale med legekontoret. Så her om dagen plumpet det et lite brev i postkassa fra legen: Du har for lite av hormonet Progrestron i systemet. Skjønte ikke helt betydningen av dette hormonet, så jeg kastet meg på telefonen. Uten å få svar!! Prøvde å ringe i går, og igjen i dag, men fortsatt uten å få svar....

Søkte litt rundt dette på internett, og jo da jeg har maaaange symptomer på at dette stemmer: hetetokter, lett for å legge på seg rundt magen, lett for å få nedsatt sinnsstemning (kan føre til store depresjoner, men så ille har jeg det heldigvis ikke ;-), PMS, hårvekst i ansikt o. l. Leste at det progrestronet gjør som er vesentlig når man prøver å bli gravid, er at egget fester seg i livmoren. Så det vil da si at dersom jeg har eggløsning (noe jeg ikke hadde for 2 måneder siden) og egget blir befruktet, så vil det uansett ikke feste seg... Østrogenet vi har i kroppen er jo det som blant annet sørger for at egget løsner, og for å vite om man har nok østrogen, så trenger man bare å ta en enkel spyttprøve, for østrogenet vises visstnok i spyttet. Men hva hjelper denne kunnskapen om alt dette, så lenge jeg ikke kommer meg inn til fastlegen en gang?!? I og med at jeg tror østrogennivået er normalt (stod jo ingenting om det i brevet fra legen) så har jeg faktisk østrogendominans, og det er ikke bra det heller. Vi kvinner skal visst ha en jevn balanse mellom østrogen og progrestron for å kunne blant annet bli gravid. Behandlingen som skal til for å få normalisert nivået av progrestron er en krem som man smører inn i huden her og der. Det skal en liten mengde med størrelse på en ert to ganger daglig, og en tube på 45 gram som inneholder 1,7 (% tror jeg det var) progrestron... Dette er noe de fleste apotek lager selv, men det må selvsagt en resept til for å få dette....

Så nå sitter jeg her, passe stressa og vil bare komme i gang med behandling. En behandling jeg mest sannsynlig ikke får begynt med før etter ferien en gang, i og med at de hersens legesekretærene ikke svarer på telefonen en gang!!! Og jeg skulle jo ha begynt på dette her for ca 2 måneder siden, det hadde jo vært fint om jeg hadde fått til det...

Det positive denne uken er at JEG (som aldri vinner noe som helst) vant give-awayen til Vestlandsjenta! :-D

Frustrerende skriblerier fra: Lillemor

En lang dag...

Er nesten nettopp kommet hjem, og har faktisk vært hjemmefra i over 13 timer. Så kan vel trygt si at det var herlig å komme hjem! Har vært en lang og tankefull dag. Jeg har ikke vært ansatt i bedriften i 14 dager en gang, og jeg tenker allerede på å slutte....Det er litt bekymringsverdig. Men jeg føler meg veldig alene og lite ivaretatt. Elendig opplæring og null oppfølging! Ender derfor opp med å tusle mye rundt i butikken alene for å finne på ting å gjøre, bare for å ha noe å henge fingrene i.
Fra tidligere jobber er jeg vant med et høyt arbeidstempo med bra arbeidsmoral, mens her er alt stikk motsatt! Jeg vet rett og slett ikke om jeg takler at dagene går i sirup og at de ansatte sitter på ræva så fort de får muligheten, gutter med ELENDIG humor, baksnakking, skravler om helgas begivenheter og fyll, har mobiltelefonen bortimot limt fast i hånda eller inntill øret eller sitter klistra fast i dataen på facebook! Trodde faktisk ikke det var mulig, at folk har så lite respekt for arbeidsplassen sin at de går stikk i strid mot det arbeidsgiveren har gitt forbud i mot. Hadde jeg vært sjef på bedriften hadde jeg lagt inn sperringer på blandt annet facebook. 

Jeg kjenner at jeg er voldsomt frustrert og nesten irritert over hvordan ting blir gjort på denne bedriften, så jeg klarer ikke å slå meg til ro med at dette er plassen for meg, til tross for at jeg er veldig interresert i interiør/farge faget. Plassen blir rett og slett for barnslig og ustrukturert for meg. Derfor har jeg igjen startet jakten på en ny jobb.


Når det kommer til prøvingen så kan det hende at vi rekker en inseminering innen vi skal på ferie, men det forutsetter at mensen kommer på lørdagen og at eggløsningen skjer den 29.april. Det er dessverre ikke ting man kan forutse eller bestemme, så da får vi bare håpe på det beste. Oppdatering følger selvfølgelig! 

Vi ble forresten veldig paff i går da vi logget inn på ving.no profilen vår. Hadde sett for oss at det var lenge igjen til vi skulle reise på feire...Ble mildt sagt sjokkerte da vi oppdaget at det faktisk bare var 18 dager igjen til avreise!! Ble nesten erklært krisetilstand i heimen...Vi som bestandig er godt forberedte på lange ferier, ble denne gangen tatt på senga. Det føltes faktisk som om vi hadde bestilt oss en "på-hopper-tur". Kom plutselig på at passet til guttungen går ut mens vi er i utlandet, og at jeg måtte bestille nytt. Fikk gjort det i dag, og håper at det er oss i hende innen vi reiser. Dama på politistasjonen så det ville ta minimum 10 dager, og ettersom det snart er påske så det forsvinner en del arbeidsdager i forbindelse med den. Krysser fingrene for at passet er i hus innen vi reiser. En ting er i alle fall sikkert: det skal bli fantastisk deilig med sol på kroppen!  Skal bli godt å vende snuten sørover til Hellas, til samme hotellet som i fjor, bare i enda større leilighet. 

Solnedgang rett over Tenerife :)

Hadde egentlig et lite håp om å dra til fjells i påska, men ettersom vi "plutselig" skal til syden så spørs det ikke om vi blir hjemme for å forberede diverse. Og kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å boble over av energi og da vet jeg at det ender med å pusse opp gangen om vi blir hjemme.
Det er vel den eneste fordelen med å jobbe i den bedriften, at jeg får kraftig reduserte priser på tapeter, maling, gulv og andre nyttige ting man behøver til oppussing. Skal gå til innkjøp av tapet og gulv i morgen tror jeg...


Skriblerier av: Tuppen

onsdag 23. mars 2011

Barnløshet og enslige kvinner

I kveld gikk det et program på NRK 2; spekter med temaet barnløshet. Vi fikk ikke muligheten til å se dette programmet, men heldigvis så ligger det ute på nettsiden til NRK. Vi har akkurat sett det, og synes programmet var veldig bra. Og det var litt morsomt å se hva forskerne mente for 20-30 år tilbake i tid. Til tider veldig hårreisende meninger! 
Programmet setter veldig fokus på enslige kvinner som reiser til Danmark for å få hjelp til å lage det barnet de så lenge har ønsket seg. Synes virkelig at det var på høy tid at det ble laget et program om akkurat denne problemstillingen, for det har til nå fått alt for liten oppmerksomhet, og det virker som enslige kvinner på en måte er blitt glemt og har havnet lengst bak i køen når det kommer til rettighetene for at de også skal kunne få kunstig befruktning. Til de av dere som ikke fikk sett programmet eller ønsker å se det en gang til så ligger det her: Spekter-Barnløshet

Det som provoserer oss noe voldsomt er at enslige kvinner blir stemplet som "utilstrekkelige" nettopp fordi de ikke har noe partner!! Regjeringen og bioteknologinemnda mener at årsaken til at enslige kvinner ikke har denne rettigheten er at; det er til barnets beste å ha to foreldre, enten det er mann og kvinne eller kvinne og kvinne, så lenge de er i et parforhold har de altså retten til å bli foreldre. Hvem i pokker kom opp med den ideen at enslige kvinner ikke strekker til, og at barnet kan få en identiteskrise fordi det ikke har noe far?! Det er helt hårreisende at vi faktisk ikke er kommet lengre her i Norge, når man ser hvor langt de er kommet i våre naboland. Og det er ikke bevist på noen som helst måte at barn av enslige kvinner har tatt skade av at de bare har en mamma og ikke en pappa. Synes også at det er interessant at det er ingen som nevner de enslige kvinnene som har one-night-stands ute på byen og blir gravide. Er ikke alltid disse barna får en far heller!!
 

Man blir rett og slett oppgitt over den behandlingen enslige kvinner får! Så til dere enslige kvinner der ute som er i prosessen om å oppfylle det største ønsket i verden, å bli mamma, dere er beundringsverdige og tøffe som gjør dette. For det er en slitsom og følelsesmessig prosess dere går gjennom, ekstra kjipt er det at dere blir eksludert av Norge. Vi føler med dere, og skulle mer enn gjerne sett at det ble tillatt for enslige kvinner å få kunstig befruktning. At dere blir gode mødre er det heller ingen tvil om, for dette er ikke noe man kaster seg inn i helt plutselig. Det er en møysommelig og lang prosess med mye tanker, tilrettelegging og planlegging, og ikke minst; det er nøye gjennomtenkt. Vi beundrer pågangsmotet deres og vi håper at alle som reiser til Danmark får ønsket sitt oppfylt!
Stå på dere enslige kvinner der ute, og ikke gi opp!! 

Dansk bok om det å være selvvalgt alenemor til donorbarn.



Stor klem til dere alle fra: Tuppen & Lillemor