Viser innlegg med etiketten Savn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Savn. Vis alle innlegg

tirsdag 7. juli 2015

Lenge siden...

Det er alt for lenge siden jeg har blogget, men jeg har rett og slett ikke følt for å skrive noe. Det meste har foregått på instagram hvor bilder og kort tekst er blitt lagt ut. Har hatt masse på hjertet, men ikke fått det ut.

Siste året har vært tøft for oss, tøffere enn vi egentlig har trodd begge to. Det merket vi forsåvidt når det siste søskenforsøket gikk i vasken. Ett år på hormoner, ett år med opp og nedturer, det påvirker psyken mer enn noen av oss hadde forestilt seg. Begeret fløt rimelig over etter at vi hadde gjennomført det siste forsøket, og hvor det ble satt en endelig strek ved det å prøve å gi Mini et søsken.

Jeg tenkte umiddelbart at vi kan ikke gi oss med dette, og begynte å søke i både inn og utland etter klinikker som kunne hjelpe oss med å bli gravide. Vi landet på CFC i Danmark. Det er de som skal få hjelpe oss videre i prosessen, men...så har jeg fått ting litt på avstand og fått tenkt litt. Fornuften min sier at vi bare skal gi oss nå og fokusere på han vi allerede har. Det koster skjorta å lage barn hos legen, og vi er skjønt enige om at det ikke er aktuelt å ta opp noe forbrukslån for å lage barn. Da må vi spare. Og er det noe vi ikke har nok av, så er det tid. Den biologiske klokka tikker høyere for hver dag, og det tar litt tid å spare 40 000,- med mindre man tjener gress! Om fornuften eller lengselen etter å gi vår hjerteskatt et søsken seire, vil tiden vise.

I mellomtiden nyter vi sommeren og dagene med ferie. Vår kjekke lille mann finner på så mye sprell, har så mye morsomme fakter og grimaser, at dagene flyr avgårde sammen med han. Livet er NÅ, og vi må nyte det mens vi kan, og ikke grave oss ned i mislykkede forsøk.

Tuppen

torsdag 11. september 2014

Ett døgn...

Har gått siden min kjæreste Tuppen satte kursen nordover for å gå i begravelsen til sin bestefar. Det har vært ett hardt døgn, med en liten bestemt herremann som har meg rundt lillefingeren. Til tross for at vi var ute og prøvde å leke, leka masse inne (rolig), kosa masse, hadde ikke tv på, så nekta han å sove! Han ble naturlig nok ganske sutrete, og var rød på øynene, men sove, nei det skulle vi så absolutt ikke.

Når da klokka nærmet seg 19, så kom storesøster hjem. Jeg spurte om hun kunne prøve å legge han, mens jeg gikk ut en tur (satte meg på trappa 😊). Gikk ikke 5 minutter en gang, så sov han søtt. Storesøster løfta han over i si seng, å så sov han! 👏

Så da roen senka seg trengte hun hjelp til å finne russeklær, så vi bestilte og kjøpte de klærne hun ville ha. Var kos å sitte sammen med storungen og se på russeklær. Kosa oss med litt potetgull og hver vår burn.

Klokken 2225 var jeg i seng, men fikk selvsagt ikke sove  med en gang. Jeg hadde sovet i 50 minutter da plutten våkna, slapp å stå opp med han, men han skulle selvsagt ikke sove med det første! Så han endte i senga sammen med meg, og han kosa masse 💖 Nekta å ligge i sin egen seng, så rundt 0430 i morges sovna vi endelig, en veldig urolig, men koselig søvn. Var godt å kjenne den lille varme kroppen helt inntil meg, til tross for at han var veldig urolig. Da vi våkna rundt klokken 0900, lå jeg på tvers i senga med hodet under puta til Tuppen, og plutten helt inntil meg. Så nå har vi tatt morgenstellet, spist frokost og nå surrer Drømmehagen på dvd. Så får vi se om plutten er moden for senga etterhvert, eller om vi stikker en tur ut i frisk luft før vi sover litt (regner med han skal sove i vår seng 😆).

Vi begge savner Tuppen noe veldig, tror kanskje det er derfor plutten nekter å slippe meg ute av synet.

Min kjære var og tok hcg-nivået sitt før hun reiste, så det får vi svar på i morgen. Spennende! 😄

Klem fra en noe trøtt Lillemor

lørdag 30. august 2014

Det å være sterk...

...tar på i det lange løp.

 Jeg har siden vårt forsøk som ble avbrutt i mai, holdt tilbake skuffelsen over dette. Siden vi ikke har delt det med noen, har vi ikke hatt noen andre enn hverandre. Klart vi prater sammen når ting har gått skeis, men det er vel det at alt har vært hemmelig som har blitt så tungt å bære. Normalt sett så deler jeg alt med min mor, men ikke i dette tilfellet, siden vi har bestemt at vi ikke skal si noe til noen.

Tirsdag var det en uke siden uttak, og jeg testet positivt. Og jeg VET at det ikke var eggløsningssprøyta som ga det resultatet, da jeg testet og fant ut at den var ute av kroppen på søndag. Selvfølgelig var vi glade for en positiv test, men klart det var tidlig, så vi turte ikke slippe gleden helt løs. Når symptomene kom som perler på en snor, klin lik de jeg hadde når jeg var gravid med Plutten, ja da steg forhåpningene betraktelig. At jeg ble allergisk, at luktesansen ble ekstremt bra og at enkelte matvarer smakte unormalt. Dette resulterte selvfølgelig i at vi ble sittende å dagdrømme om fremtiden vår, og at vi ville bli mødre til et nytt mirakel i løpet av våren neste år.

Helt ut av det blå fikk jeg en veldig dårlig magefølelse på dette, og jeg er sikker på at dette ikke gikk veien likevel. Symptomene er borte og jeg har hatt vanvittige mens smerter de to siste dagene.
Jeg tenkte jeg skulle vente til over helgen med å teste, men jeg blir nok å teste i morgen tidlig. Det er bedre å vite enn å gå i uvissheten. Selv om jeg egentlig vet at dette forsøket ikke gir oss noe spire i magen. Selv om jeg ikke har fått det bekreftet enda, så føler jeg det på kroppen. Og det kom veltende inn over meg i dag. Jeg ble utrolig lei meg, og jeg kjente på den mengden vonde følelser som har samlet seg opp siden mai. Med følelsene kom en hel haug spørsmål og anklagelser mot meg selv.

Det første jeg sa til Lillemor på tur hjem etter uttaket, var at jeg trodde ikke at jeg kom til å takle flere uttak, og at dette trolig var vårt siste forsøk. Jeg var uten tvil veldig preget av hvor vondt uttaket var og at jeg attpåtil var blitt veldig overstimulert. I ettertid har jeg tenkt mer på det, og vi kan ikke gi oss. Uansett hvilken påkjenning det er for kroppen både psykisk og fysisk, så må jeg bare bite tennene sammen. Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å prøve å gi Plutten søsken.

Jeg tar det på ingen måte som en selvfølge at vi skal få flere barn, jeg har veldig dårlig eggkvalitet og de har tydeligvis blitt færre siden 2012. For første gang kjenner jeg at biologiske klokken tikker, og den tikker høyt! Jeg blir ikke akkurat yngre med årene, og tiden går så alt for fort. Det er ikke en selvfølge å få barn, det er en velsignelse. Derfor er jeg ekstra takknemlig for at vi allerede har fått en meget flott gutt som følge av ICSI.

Om vi skal fortsette å holde ting hemmelig er noe vi bør ta opp til vurdering, for jeg kjenner at det sliter mer på meg enn det gjør godt. Vi har siden vi startet opp i 2010 holdt hvert eneste forsøk hemmelig, og det begynner å bli noen forsøk...Derfor er det ekstra godt å ha denne bloggen, for her deles alt. Tror likevel at om vi bryter tausheten at vi ønsker søsken til Plutten, så vil ting bli lettere for oss. Vi får se hva som føles rett når vi kommer til neste etappe i dette racet.


Beste hilsener fra Tuppen

onsdag 2. november 2011

Er på en følelsesmessig berg- og dalbane...

Vi går nå å teller dager til sprøyteoppstart og det er veldig godt å vite at vi snart er i gang. Men så er det denne tiden av året da, som gjør at mye bare er tomt og trist...


Historien går nesten 20 år tilbake i tid.
Den begynte med at min kjære mamma fikk store pusteproblemer, og ble gjentatte ganger diagnostisert med angst-astma av sin lege. Hun spurte denne legen gjentatte ganger om hun burde slutte å røyke, men dette sa han nei til fordi denne typen astma var ikke røykerelatert, men angstrelatert. Hun fikk astma-medisiner for å hjelpe henne gjennom hverdagen.
Så en augustdag i 2000 begynte det som endelig ga mamma rett diagnose; hun havnet i respirator etter at hun hadde svimt av. Det viste seg at oksygenopptaket i blodet var så lavt at hun fikk rett og slett ikke nok oksygen og lungene kollapset. Pappa fikk denne fredagen beskjed om å få hjem ungene, for legene trodde ikke at mamma hadde så veldig lenge igjen å leve. Jeg og mine 2 brødre reiste fra våre nye hjemsteder i hui og hast. Påfølgende mandag ble vi innkalt på kontoret til ansvarlig lege (en sykehuslege), hvor vi fikk beskjed om at vi måtte ta stilling til om respiratoren skulle slås av. Mamma hadde nemlig fått KOLS, og dette hadde hun hatt i mange år. Jeg nektet å være med på å ta en slik beslutning, 1) fordi at mamma selv var bevisst, så det måtte bli hennes valg, og 2) min andre bror var enda ikke kommet hjem, men kom hjem på kvelden samme dag, og jeg mente at alle vi søskner burde være med på en slik avgjørelse. Heldigvis var både min eldste bror og vår far enig, så hun ble værende på respiratoren.

Da vi kom på sykehuset dagen etter, ble vi nok en gang møtt av samme lege og plassert inn på samme kontor; Mamma hadde valgt å slå av respiratoren selv, og oksygenopptaket var like lavt som det var den fredagen hun ble lagt inn. Legen ga henne maks 3 dager igjen å leve. Vi fikk inn å hilse på henne i kort tid, og så måtte vi dra hjem å vente. Dette fordi legene var overbevist om at vi slet henne ut, så for å holde liv i henne lengst mulig var dette den rette løsningen. Denne dagen ble helt jævlig! Hver gang telefonen ringte, hoppet hele familien himmelhøyt og var overbevist om at det var over nå....
Men den gang ei! Det skulle vise seg at mamma var en livskjemper, så dagen etter var hun atskillig bedre. Vi hørte aldri noe fra sykehuset, så vi bestemte oss for å dra til sykehuset denne onsdagsmorgenen. Og da vi kom dit, satt mamma i en stressless å spiste mat! Noe legene hadde sagt ikke kom til å skje, de kalte mamma for et mirakel. 

Slik fortsatte livene våres i overkant av 2 år: Lungene kollapset, mamma i respirator og vi i hui og hast hjem for å ta farvel. Men hun kom seg, gang etter gang. Til slutt ble mamma og legene enige om at hun måtte ha lungetransplantasjon. Så hun ble innkalt til time på rikshopitalet for kartlegging, dette skulle skje i løpet av den første novemberuka. 

Jeg bodde på østlandet i denne perioden, så både mamma og jeg så fram til at hun og pappa skulle komme nedover. Planen var at etter de var ferdige på riksen, skulle de komme å være til oss noen dager. Men i slutten av oktober ble mamma syk, hun ringte meg og fortalte at hun hadde store smerter i hele kroppen, at ledd og muskler verket. Hun trodde det kunne være begynnelsen på influensa, samt at hun lurte på om det kunne være fordi hun hadde ekstrem flyskrekk at hun egentlig bare var psykisk stresset med tanke på kommende flytur. Etter å ha pratet sammen en times tid, fortalte hun meg at hun var veldig glad i meg, og gledet seg til å se meg igjen.

2 dager etter: Min eks får en telefon fra hustelefonen til mamma og pappa. Jeg ser hun blir blek så sier hun: vent litt, du må prate med Lillemor... "Hei Lillemor, det er pappa. Mamma er død". Nei, det kan hun ikke være!!! Jeg pratet da med henne i forigårs, og hun skal jo komme hit nå over helga! "Jo, jenta mi, hun døde for en time siden". Hvordan, når og hvorfor?!? Det er ikke sant! "Vi la oss for å hvile middagshvil, jeg sovnet og våknet av at hun bikket bakover og ramlet over meg i senga. Hun var kald allerde". Nei, nei, dette skjer ikke! Har du ringt noen andre? Hvem er der nå da? Og har du pratet med brødrene mine? "Er bare mamma og meg her, men to av tantene dine er på vei. De skal hjelpe meg sammen med begravelsesbyrået. Har ikke pratet med noen andre, og presten svarer heller ikke. Kan du være så snill å ringe brødrene dine for meg?". Ja pappaen min, klart jeg kan. Oppløst i tårer og helt knust tok jeg de tunge telefonene til brødrene mine. De reagerte med det samme begge to: "Du tuller, hun skal jo endelig få fornuftig hjelp nå!" 

Det ble en lang natt som fulgte, og en lang kjøretur hjemover dagen etter....

Dette er nå ni år siden, og det gjør så inderlig vondt. Det går ikke en dag uten at jeg savner mamma. Hun hadde fylt 60 år i år om hun hadde levd. Og nå driver altså vi å oppfyller hennes høyeste drøm, at hun endelig skal bli mormor... Berg- og dalbane.

Bildet er hentet fra google.com


En tårevåt klem fra en trist 
EDIT: Tuppen har tegn til blødning 5-6 dager før mensen skal komme! Hun har også hatt voldsomt vondt i magen i dag, typiske menssmerter, så det kan bare bety en ting: mensen kommer før tida denne perioden! Hadde aldri trodd vi skulle bli så glade over at mensen kommer før tida...Er litt morsomt at det skjer i dag da, på akkurat denne datoen. Mamma er nok med oss oftere enn vi tror. For at hun er på besøk hos oss innimellom er det ingen tvil om! Hun er veldig glad i å gjemme ting, både nøkler og sko er visst en favoritt.
Må ringe til HFS i morgen, bare for å kontrollere hva som blir rett, for det regnes neppe som skikkelig mensen i og med at blodet bare kommer på papiret ved toalettbesøk.