Viser innlegg med etiketten Negative tanker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Negative tanker. Vis alle innlegg

torsdag 15. januar 2015

Forbannet!!!

I morgen skal vi på ultralyd og er veldig spente på det.

Men i dag er det noe annet som overskygger ALT, og det er at apoteket har fucka (sorry ordbruken) det til. Tok siste brukerdosen av Gonal-F i går, og i dag skulle vi hente ut en ny sprøyte på apoteket. Og så hadde de ikke fått tak i!!! Har de ringt og informert? NEI, det var visst altfor mye forlangt! Hva som skjer med forsøket nå, vites ikke, så vi må ringe HFS i morgen tidlig.

Så nå sitter vi her og er sykt nervøse for at dette forsøket blir avbrutt pga et forbanna apotek!

Tuppen & Lillemor

lørdag 30. august 2014

Det å være sterk...

...tar på i det lange løp.

 Jeg har siden vårt forsøk som ble avbrutt i mai, holdt tilbake skuffelsen over dette. Siden vi ikke har delt det med noen, har vi ikke hatt noen andre enn hverandre. Klart vi prater sammen når ting har gått skeis, men det er vel det at alt har vært hemmelig som har blitt så tungt å bære. Normalt sett så deler jeg alt med min mor, men ikke i dette tilfellet, siden vi har bestemt at vi ikke skal si noe til noen.

Tirsdag var det en uke siden uttak, og jeg testet positivt. Og jeg VET at det ikke var eggløsningssprøyta som ga det resultatet, da jeg testet og fant ut at den var ute av kroppen på søndag. Selvfølgelig var vi glade for en positiv test, men klart det var tidlig, så vi turte ikke slippe gleden helt løs. Når symptomene kom som perler på en snor, klin lik de jeg hadde når jeg var gravid med Plutten, ja da steg forhåpningene betraktelig. At jeg ble allergisk, at luktesansen ble ekstremt bra og at enkelte matvarer smakte unormalt. Dette resulterte selvfølgelig i at vi ble sittende å dagdrømme om fremtiden vår, og at vi ville bli mødre til et nytt mirakel i løpet av våren neste år.

Helt ut av det blå fikk jeg en veldig dårlig magefølelse på dette, og jeg er sikker på at dette ikke gikk veien likevel. Symptomene er borte og jeg har hatt vanvittige mens smerter de to siste dagene.
Jeg tenkte jeg skulle vente til over helgen med å teste, men jeg blir nok å teste i morgen tidlig. Det er bedre å vite enn å gå i uvissheten. Selv om jeg egentlig vet at dette forsøket ikke gir oss noe spire i magen. Selv om jeg ikke har fått det bekreftet enda, så føler jeg det på kroppen. Og det kom veltende inn over meg i dag. Jeg ble utrolig lei meg, og jeg kjente på den mengden vonde følelser som har samlet seg opp siden mai. Med følelsene kom en hel haug spørsmål og anklagelser mot meg selv.

Det første jeg sa til Lillemor på tur hjem etter uttaket, var at jeg trodde ikke at jeg kom til å takle flere uttak, og at dette trolig var vårt siste forsøk. Jeg var uten tvil veldig preget av hvor vondt uttaket var og at jeg attpåtil var blitt veldig overstimulert. I ettertid har jeg tenkt mer på det, og vi kan ikke gi oss. Uansett hvilken påkjenning det er for kroppen både psykisk og fysisk, så må jeg bare bite tennene sammen. Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å prøve å gi Plutten søsken.

Jeg tar det på ingen måte som en selvfølge at vi skal få flere barn, jeg har veldig dårlig eggkvalitet og de har tydeligvis blitt færre siden 2012. For første gang kjenner jeg at biologiske klokken tikker, og den tikker høyt! Jeg blir ikke akkurat yngre med årene, og tiden går så alt for fort. Det er ikke en selvfølge å få barn, det er en velsignelse. Derfor er jeg ekstra takknemlig for at vi allerede har fått en meget flott gutt som følge av ICSI.

Om vi skal fortsette å holde ting hemmelig er noe vi bør ta opp til vurdering, for jeg kjenner at det sliter mer på meg enn det gjør godt. Vi har siden vi startet opp i 2010 holdt hvert eneste forsøk hemmelig, og det begynner å bli noen forsøk...Derfor er det ekstra godt å ha denne bloggen, for her deles alt. Tror likevel at om vi bryter tausheten at vi ønsker søsken til Plutten, så vil ting bli lettere for oss. Vi får se hva som føles rett når vi kommer til neste etappe i dette racet.


Beste hilsener fra Tuppen

tirsdag 14. juni 2011

En skikkelig blåtirsdag...........

Her skjer det så mye for tiden, at vi rekker ikke å blogge om det. Ikke så mye spennende med tanke på hva vi har holdt på med de siste månedene, men mye annet. Som Tuppen tidligere har skrevet, så er det oppussing som gjelder, både inne og ute. Samt at jeg var i Trondheim i pinsen og besøkte tantebarnet mitt da...

Jeg føler jeg blir straffet fordi jeg ennå ikke har klart å produsere egne barn, for jeg og Tuppen er alt annet enn enig for tiden. Slik som det føles nå, så vet jeg ikke en gang om det er vits i å fortsette prosjektet vårt. Hun er sur på meg fordi hun aldri kan gjøre noe alene, men som jeg sier, så akter ikke jeg å sitte barnevakt til en gutt på snart 13 som ikke hører etter meg. Er jo typisk at problemer dukker opp nå når jeg endelig skal få hormonene mine på rett kjøl... Er tungt å sitte her å skrive dette, uten å vite hva Tuppen tenker og føler. Det føles ut som om alt er min feil, og noe sier meg at det faktisk er tilfelle. Og når jeg får det slengt i tryne at hun aldri kommer seg ut av huset, hva skal vi da med enda et lite barn her? Blir jo ikke mer farting på kveldstid dersom vi skal få smått sammen? Nei, jeg vet ingenting lengre, eneste jeg kan si, med hånda på hjertet er at jeg elsker den jenta mer enn ord kan beskrive....

Kan virke som om alle nedturene vi har hatt i forbindelse med prøvingen endelig har nådd oss... At det er derfor vi kommuniserer DÅRLIG og ellers gjør fint lite sammen.... Akkurat nå er vi nede i ett kjempemørkt hull, og jeg kan bare trygle og be om at vi skal komme oss ut av dette hullet sammen....

En tårevåt hilsen fra Lillemor som forøvrig ER viggo-venneløs og som aldri kommer seg noen plass her vi bor, for jeg har ingen venner her.

torsdag 10. mars 2011

Sånn passe oppgitt.

Startet dagen med å spotte, og intense menssmerter! JEEEI, flott start på dagen. Er skikkelig langt nede for tiden, og tror jeg bortimot har møtt veggen. Jeg som BESTANDIG er fyllt av positive tanker, har nå ramlet ned i det ekkle svarte hullet omgitt av bare faenskap! Det er ikke likt meg i det hele tatt, og jeg blir nesten redd meg selv over alle destruktive tankene som farer gjennom hodet mitt de timene jeg er våken i løpet av et døgn. 

Stakkars Lillemor som sitter langt unna, og forsøker å få meg til å tenke annerledes....

Nå syns jeg bare den forbanna stygge tanta skal komme slik at vi får startet på ny frisk igjen, med en ny prøveperiode. Gynekologen ringte meg forresten i dag og kunne fortelle at han også hadde fått brevet om avslag fra Haugesund Fertilitetssenter. Han anbefalte meg å lete opp private klinikker som utfører behandling med donorsperm, så skulle han sende søknader avgårde. Jeg nevnte såvidt Riksen, men han sa at vi ville havne laaaaaaaaaangt bak i køen og utenfor prioritering nettopp fordi jeg har to barn fra tidligere forhold (les: ungdommer). Inntil vi kommer oss på klinikk, så må vi bare fortsette å gjøre det vi har gjort til nå: selv-inseminering med privat donor. 

Det irriterer meg forresten noe grønn-jævlig at ikke fler mannfolk stiller opp som donor på de ulike klinikkene som er totalt avhengig av spermen deres for å få unna den eviglange køen som har hopet seg opp. 
Tenk det; sperm fra en mann kan bidra til å sette 6 barn til verden!!! Grunnen til at så få melder seg som donor er trolig at de ikke får være anonyme givere, altså kan barnet ved fylte 18 år få vite hvem faren er.

Det teller heller lite at guttungen har hatt et genuint ønske om søsken siden han var 4 år...Han kommer hele tiden med forslag om hvordan vi kan klare å lage søsken til han. Han legger i alle fall ingenting i mellom når han deler sine tanker og ideer....
Et av de som går igjen er: Mamma, du kan stæsje og pynte Lillemor, så kan hun drikke seg full og dra ut på byen for å finne seg en mann, så kan de gjøre det de må (gjerne gestikulert av hender som viser hvordan man lager barn...) 
og VIPS så er jeg storebror! :glis:

Barna er selvfølgelig totalt uvitende om hva som foregår bak ryggen på dem, og jeg har et stort ønske om at vi skal slippe å lure i kulissene noe lenger. Altså, at det klaffer for oss snart. Jeg skulle ønske at vi kunne være åpne om hva vi holder på med, men jeg vet av erfaring at barna ikke kommer til å klare å holde det for seg selv, og det ville skapt enda større forventninger til dem om de visste at nå drar de bort for å prøve å lage barn. Ønsker på ingen måte at de skal ta del i den endeløse ventinga vi har hver måned for å få bekreftet/avkreftet at vi er gravide, samt at en spontanabort har nok gått enda mer inn på barna enn oss voksne. Så inntil videre må jeg bare innfinne meg med at det er til barnas beste at de lever i uvissheten.

Jeg har til nå slukt alt som har med søte små babyer å gjøre, men jeg tror jeg må ta avstand fra programmer og diverse forum for jeg gjør meg selv bare enda mer gal i hodet av å utsette meg selv for slik selvpining! Det gjør vondt å se på mennesker som knapt nok ønsker barn blir gravide på første forsøk, mens vi andre må slite oss halvt i hjel for å få det til....

Tror jeg kjører meg en tur for å få tankene over på noe annet.


Tankefull hilsen fra: Tuppen