Uttak/Innsett

Litt sent, men godt! Det er nå akkurat en uke siden vi var på tur nedover til Haugesund, og denne uka har faktisk gått veldig fort.

Uttaket og dagene etter:

Vi møtte opp på Hfs god tid før timen vår, og ble hentet inn nesten med en gang. Fikk tildelt en seng og noen tabletter.(2 gedigne paracet og 2 stesolid) Ble enig med sykepleieren om at oxynorm tablettene skulle jeg stå over og heller få ei sprøyte med morfin i skinka. Som sagt så gjort, fikk et stikk i skinka men ble ikke sløv eller påvirket av dette. Ca. en halv time etter dette ble vi hentet inn, og vi var nok veldig spente begge to. Hoppet opp i stolen og spredte beina som jeg skulle åpnet munnen for tannlegen! En kjapp undersøkelse viste noen enormt store follikler, men det skjønte jeg, for jeg hadde vært utrolig øm. 

Legen begynte å stikke lokalbedøvelsen og lot den virke litt før han startet å hente ut egg. Underveis i denne prosessen fikk jeg vanvittig vondt, jeg kvapp til og sa at det var vondt, og tårene trillet helt uten kontroll. Var nok ikke bare på grunn av smerter jeg gråt, jeg var livredd for at vi ikke skulle få noen bra egg og at vi kom til å dra hjem uten spire i magen. Legen satt enda mer lokalbedøvelse, og fikk en sykepleier til å notere i journalen at startdosen min med morfin bør være høyere ved et eventuelt nytt uttak. Resten av uttaket gikk smertefritt og vi ble hele tiden oppdatert om hvor mange egg som var hentet ut. Da den siste follikelen på venstre siden skulle punkteres kvapp jeg til igjen, her var det null bedøvelse, og det var forferdelig vondt. Akkurat samme som sist uttak! 

Jeg blødde unormalt mye etter uttaket så legen dro frem et gasbind/kompress. Denne skulle ligge inni skjeden i en halv time slik at de fikk blødningen under kontroll. De hentet senga til meg og jeg fikk lagt meg nedpå, og sa allerede før de kjørte meg ut at de fikk dra frem morfinsprøyta igjen, det var ingenting å vente på! Fikk ett etterlengtet stikk i skinka, igjen, og forsøkte å slappe av. Smertene forsvant ikke, men sprøyta tok de verste toppene. Fikk karret meg på beina, for jeg måtte på toalettet for å ta ut kompressen. Trodde det skulle være en enkel sak å ta ut, men der tok jeg feil. Begynte forsiktig å dra i det han hadde pakket opp i skjeden. Jeg dro og dro og dro, ble aldri ferdig, og smertefullt var det også. Det var som å prøve å dra ut en knusketørr tampong! Omsider ble jeg ferdig, og jeg hadde en "tøyremse" på 1 meter i hendene....Jaja, jeg var i alle fall sluttet å blø....For å være ærlig var jeg passe sjokka over hva jeg fant i skjeden. Trodde ikke at det var DET legen dyttet opp i meg etter endt uttak.

Siste beskjeden fra legen var at jeg var overstimulert og at han ikke visste om det ble innsett på torsdag. Verden raste litt sammen akkurat der og da, men det gikk fort over. Rett etterpå kom det en sykepleier og sa at vi skulle komme tre timer tidligere enn først avtalt på torsdag, for det var overlegen som skulle gjøre innsett, og han var ikke like "streng" som den legen som hadde gjort uttaket. Ble litt skeptisk av denne beskjeden også, men etter et kjapt søk på nettet fant vi ut at overstimulering ikke påvirker et eventuelt foster. Var uten tvil mange følelser som var sving denne dagen. Etter å ha hvilt på sykehuset dro vi innom apoteket og bunkeret opp med smertestillende og ruslet tilbake på hotellet. 

Resten av kvelden og dagen etter ble vi bare værende på rommet. Onsdag var formen min enda værre enn på tirsdag, og alt var vondt! Jeg brukte ulidelig lang tid på å komme meg opp av senga, det var vondt å sitte, ligge samt å gå. Lillemor var rastløs, så hun hadde en liten utflukt for seg selv og kom tilbake med is og sykegave til meg: verdens søteste bamse som holder et hjerte hvor det står: "special girlfriend". En veldig koselig og uventet overraskelse fra min kjære. Siden formen min var så elendig ble vi altså bare værende på rommet kun avbrutt av et måltid i spisesalen. Jeg var da et vittig syn, kom gående krokrygget og holdt meg på magen. Det ble ikke noe koselig måltid, men vi måtte da ha middag. Senere på kvelden fikk vi pakket sammen kofferten og var klar for den store begivenheten dagen etter, for vi hadde tatt en telefon tidligere på dagen for å sjekke med Hfs om det var blitt befruktet noen egg. 

Beskjeden vi fikk var: "det var 8 egg som ble utført icsi på, og 5 ble befruktet."

Innsettet:

Sov litt lengre, og spiste en god frokost. Siden vi ikke visste om hva som skulle skje, om det ble innsett eller ikke, så dro vi med oss kofferten til sykehuset. Lillemor var veldig spent, mens jeg var på grensen til å virke følelsesløs. Jeg var redd, livredd for at eggene ikke skulle ha overlevd! Satt på venterommet i en halv time før vi ble hentet inn. Legen hadde allerede vært innom venterommet og kontatert at han ikke behøvde å undersøke meg. Uvisst på hvilket grunnlag han tok den beslutningen, men det spiller da ingen rolle. Da vi kom inn på rommet, fikk vi en samtale med microbiologen. 

Av de 19 eggene som var hentet ut var det kun 8 som egnet seg til videre behandling. De 11 eggene som ikke gikk videre var enten umodne eller av så dårlig kvalitet at de ikke egnet seg. Så de 8 eggene fikk alle icsi behandling, hvorav 5 overlevde og utviklet seg fint til dagen etter uttak. Kun 1 egg hadde utviklet seg perfekt til innsett, og de 4 resterende gikk i søpla. 

Hoppet opp i den berømte stolen og var veldig spent! Fikk se kateteret med vårt lille frø før de førte det inn. Fulgte ivrig med på skjermen, og kunne se hvordan kateteret ble ført opp i livmoren. En lysende liten runding svevde plutselig rundt inni sin lune hybel! Vårt lille frø var nå plutselig inni kroppen min. En helt fantastisk følelse.

Tenk at noe så lite kan bety så utrolig mye. <3

Siden alt gikk så utrolig kjapt hadde vi mange timer å slå i hjel før flyet vårt gikk. Ble sittende en god stund på sykehuset og pratet med en av de fantastiske damene som jobber der. Orket ikke rusle rundt i sentrum og tok heller taxi ut til flyplassen. Der spiste vi mat, slappet av, blogget litt og pratet om hva vi hadde vært gjennom. 

Nå er det bare å fortsette å smøre seg med tålmodighet, forr det er enda "lenge" igjen til vi kan teste. Fredag tok jeg en test bare for å sjekke om ovitrelle sprøyta fortsatt i kroppen, og det gjorde den. Måtte prøve igjen i dag, 8 dager etter at sprøyta ble satt, og joda, den gir fortsatt utslag på testene. Ovitrelle kan sitte i kroppen fra 7-14 dager etter at den er satt, men det varierer fra person til person. Testetøs jeg? Nei, bare veldig nysgjerrig på når den hersens sprøyta går ut av kroppen!

Når det kommer til symptomer har jeg ikke merket noe som helst. Bortsett fra at jeg har voldsomme menssmerter og at symptomene på overstimulering har roet seg ned. Vi kan ikke annet enn å telle dager mot testedatoen og vente.

Klemmer fra

I teorien....

Dro til Hfs 3 timer før det første avtalte møtet med dem ettersom de ville undersøke meg først. Vi satt en god stund og ventet, men det var forsåvidt veldig greit. Sykepleierne kom innom å pratet med oss og vi lo av hvor stor magen min var blitt. De spurte også hvordan formen min var, for de så at jeg ikke var helt meg selv.

Uansett, legen sa han ikke behøvde å undersøke meg først og at vi heller skulle ta ultralyd ved innsettet. Ble hentet inn og la meg tilrette i stolen, og var veldig spent på hva han ville si når ultralyden ble foretatt..."joda, du er greit overstimulert. Her er det en god del vann i bukhulen og eggstokkene dine måler ca.8cm på hver side. Folliklene vi tømte på torsdag har nå fyllt seg med væske. Vi gjør likevel et innsett, men vær obs på at symptomene vil forsvinne om en uke om du ikke blir gravid, og blir du gravid vil det bli værre. Du må passe på å drikke nok vann og hold deg unna mat som binder vann i kroppen."

Av de 19 eggene som ble tatt ut gikk altså 8 videre til icsi behandling,5 hadde delt seg fint til i går mens over natten har 4 utviklet kjernefeil. Vi satt altså igjen med 1 egg idag og nå håper vi at det holder seg der til november.

Skriver et mer detaljert angående uttak/innsett og resten av opplevelsen når vi kommer hjem. I
teorien er vi altså gravide....Satser på at dette er gullegget!

Klemmer fra en veldig redusert Tuppen, Lillemor hilser :-D

Da har Tuppen pratet

Med HFS, og de frykter altså overstimulering. Hun har fått beskjed om å holde seg i ro på hotellrommet i dag, og dersom hun får pusteproblemer så skal vi dra rett til sykehuset.

Vi sitter fortsatt som noen spørsmålstegn her når det kommer til eggene. Det vi vet, er at de tok icsi på åtte av eggene, og av disse er fem blitt befruktet. Men hvordan det har gått med de resterende elleve som de skulle ta vanlig ivf, aner vi altså ikke.

Og det vi vet om denne donoren, er at han er veldig sprek!

Tuppen ligger nå utslått i senga, med øm buk. Vi krysser fingrene på at alt går bra denne gangen og at det blir innsett i morgen!

Klemmer fra hotellrommet i Haugesund :)

Uttaket

Var igjen meget smertefullt for min kjæreste Tuppen, tårene trillet og alt hun klarte å si var au, og det var virkelige smertehyl. Så hun måtte få en runde til med lokalbedøvelse. Etter dette gikk det mye bedre, helt til den siste posen. Da fikk hun igjen sterke smerter, så hun fikk en dose til med morfin slik at hun ble menneske igjen.

Og hvor mange egg ble det? Tallet denne gangen ble ikke mindre enn 19, altså over all forventning!

Nå er det bare den vonde ventinga igjen, så får vi se hva som skjer. Pga den ubrukelige gynekologen vi har oppe i nord, så er det en sjanse for overstimulering...

Vi krysser fingrene å venter med skrekkblandet fryd!

Klemmer fra Lillemor (Tuppen sender også klemmer til dere:)

Endelig søndag!!

Tuppen og ungene har hatt en skikkelig avslapppende søndag her hjemme, mens jeg har vært på arbeid. Når jeg kom hjem laget vi en skikkelig familiemiddag, og så dro barna til sin far. 

Etter dette har jeg sittet og trippet skikkelig og ventet leeeeeeenge på å få satt Sprøyta med stor S!! Nok en gang sviktet motet i siste liten, og Tuppen stakk seg selv. Men jeg trykket inn stempelet, så på den måten fikk jeg i allefall bidra litt. ;-) Så nå er det nøyaktig 36 timer til vi må innfinne oss hos HFS, til egguttaket vårt! Jeg klarer nesten ikke å sitte stille, mens Tuppen tar det hele med stoisk ro. Kan kanskje ha noe med formen hennes å gjøre, for hun ble akutt tett i nesen og fylt med feber igjen for kun få timer siden... Håper formen hennes blir bedre, slik at reisa går smertefritt. Det gjør sykt vondt å ikke klare å utligne trykket fordi man er tett i nesa. Får se om jeg får skaffet henne noen nesedråper om formen er slik i morgen også, for det skal hjelpe på.

Min ene bror nede i Kristiansand vet at vi har begynt denne reisen, så han vurderte seriøst å komme til Haugesund og hente oss når vi er ferdig med uttaket på tirsdag, slik at vi skal få sett vårt nye hjem. Dette fristet noe veldig, men vi har fortsatt forrige egguthenting friskt i minnet, så vi kommer ikke til å gjennomføre denne reisen. Selv om det hadde vært godt å sett VÅRT hjem! Jeg har nemlig aldri følt meg hjemme i dette huset av forskjellige årsaker, så det skal bli deilig å få noe som faktisk er vårt sammen.

Snart rusler vi hånd i hånd forbi denne damen igjen, kjære!

Min kjæreste Tuppen, du er mitt alt og jeg elsker deg ubeskrivelig mye! Tusen takk for at du går gjennom alt dette for oss!! <3

En liten endring.

Siden mensen var passe skrudd tok jeg rett og slett ikke sjansen på å tro at alt var normalt. Tok derfor en kjapp telefon til Hfs her om dagen, og det ble litt endringer i planene. Hadde sett for meg at alt kom til å bli flyttet frem en uke, men heldigvis ble det ikke det. Det er vinterferie i uke 9, og det kunne ikke passet bedre å få uttak/innsett den uka. 

Dette er altså endret:

Forsøk: nr.1, 2.gang
Oppstart spray: 28.januar. Endret til 1.februar
Oppstart gonal-f: 15.februar
Ultralydtime: 24.februar
Uttak/Innsett: uke 9

Ellers forholder vi oss til de datoene som er satt opp, og teller dager ned mot spraystart. Skal innom apoteket i morgen med reseptene slik at de kan bestille inn det vi behøver, mulig de må printe ut noen kvitteringer til meg også. For etter en gjennomgang av kvitteringene jeg har i mappa mi, kom jeg frem til et beløp på litt under 5000,- men etter å ha sett på klistrelappene på reseptene ble summen 7700,- det er altså 2700,- jeg ikke klarer å finne kvitteringer for! Håper de kan printe ut kvitteringene....
Ettersom dosen er økt på gonal-f denne gangen kommer vi over 15000,- grensa før jeg har fått hentet ut alle de ulike medikamentene. Kvitteringene på kommende kjøp skal i alle fall oppbevares i mappa denne gangen, og ikke på midlertidige "smarte" plasser.


Gjorde et innkjøp idag, noe jeg egentlig er helt i mot, men en nødvendighet. Vi har kjøpt inn en ny vekt. Er greit å holde styr på kiloene fremover om det skulle vise seg at vi blir gravide. Var passe nervøs over å gå på vekta siden jula fører med seg masse god mat og snop. Hadde heldigvis ikke gått opp ett eneste gram! 

Vi hadde en annen baktanke med den vekta, vi skal nemlig ned i vekt begge to, og da er det greit å følge med om vekta går rette veien. Ingen av oss har satt oss noe mål i kilo, men heller at jeansen som ligger innerst i skapet skal sitte fint på. Er ikke videre kledelig å se ut som ei dårlig stappa pølse! Kommer til å veie oss hver tirsdag, og oppdaterer på bloggen for å holde styr på det. Begge er veldig motiverte for livsstilsendring og mer mosjon, så dette blir morsomt!

Nedtellingen har startet!!

Sa til Lillemor i begynnelsen av forrige uke at mensen trolig ville komme den 9.januar. Husker ikke hvordan jeg kom frem til den konklusjonen, men det spiller ingen rolle. Akkurat idag, 9 dager for sent, fikk jeg altså besøk av tanta. Da er vårt andre forsøk i gang, og vi starter med å telle ned dager.

I skrivende stund har jeg fått ringt inn mensen til Hfs, og fått alle detaljene rundt kommende forsøk. Hadde en lang og veldig hyggelig samtale, og vi ble som vanlig ønsket hjertelig velkommen. 
  


Forsøk: nr.1, 2.gang
Oppstart spray: 28.januar
Oppstart gonal-f: 15.februar
Ultralydtime: 24.februar
Uttak/Innsett: uke 9

Har ikke satt meg inn i papirene vi fikk fra sykehuset, men etter å ha pratet med Hfs er alle spørsmål besvart. Skal fortsette å spraye samtidig som jeg tar gonal-f.
Men det er vel kanskje på tide å sette seg inn i hvilke planer de har for oss denne gangen... For det eneste jeg har lest er at det skal gå 20 dager fra første blødningsdag, så skal jeg spraye i 20 dager, etter det skal jeg starte med gonal-f. 

Det er tydelig at vi ikke har hatt dette forsøket i tankene siden ingen av oss har orket å lese alle papirene vi fikk før jul. Vi har med andre ord slappet veldig godt av. Alle arkene vi fikk skal møysommelig leses i kveld, og tar kontakt med apoteket i morgen for å bestille medisiner. Da var vi igang igjen da! Er nesten litt skrekkblandet fryd, fordi jeg ikke har brukt spray før, og har lest så mye angående bivirkninger andre kvinner har hatt. 

Hvordan påvirket synarela kroppen din?

Når det kommer til den Tyrkia-turen er det endel ting som ikke faller på plass! Pratet med en kompis som er tyrker, og spurte han litt om når det var best å reise. Mai var for tidlig og september var perfekt, for da var temperaturen akkurat passe, det er mindre folk og prisene i butikkene er redusert. Etter et tips fra dere om at det er begrensninger på når gravide tillates å fly, sjekket vi hjemmesiden til flyselskapet. Etter uke 28 tillater ikke dette flyselskapet gravide kvinner å fly selv om man har lege-erklæring. Skulle dette forsøket gå rette veien vil vi være rundt 28 uker ved avreise, så det sier seg selv at vi ikke kan reise i september. Sommermånedene er absolutt ikke noe alternativ av flere årsaker. Prisene skiller med 15 000 fra mai til juni-august, det er vanvittig varmt, prisene er generellt høyere i butikkene og det er alt for mye folk. 

Mulig vi bare dropper sydentur i år og sparer den til neste år,  eller at vi ender opp med å reise til Rhodos i mai, med avbestillingsforsikring ;) Akkurat nå er faktisk livet ganske så deilig!

 

Tyvlånt nett og ENDELIG oppdatering fra oss!

Endelig kommer det en oppdatering fra oss, vi mangler atter en gang internett hjemme, og det er forferdelig frustrerende! Innlegget er utrolig langt, så bare sett deg godt til rette, for dette tar tid å lese. Innlegget ble skrevet i natt/morges, og er en oppsummering fra fredag til søndag. Bilder fra turen kommer så snart vi har fått nett hjemme!

Dagen hvor alt gikk galt…

Fikk faktisk sovet noen få timer etter min siste kommentar på bloggen, og vi gikk ned for å spise frokost rundt halv ni fredags morgen. God frokost som alltid, solen skinte og det lå en spenning over oss som var til å ta på. Humøret var på topp, og vi satt og fniste under hele frokosten.
Følte at vi ikke hadde fått nok søvn, så vi tok oss en liten cowboy-strekk før tiden var inne for å sjekke ut. Sovnet nesten før vi traff puta begge to, og sov godt helt til telefonen min ringte rundt halv tolv. Rakk den ikke, men det var fra skjult nummer så jeg hadde likevel ikke kommet til og svart. Da så jeg at jeg hadde et ubesvart nummer fra HFS, de hadde ringt når vi var nede og spiste.

Jeg var snar med å ringe tilbake! Presenterte meg, og ble satt over til vedkommende som hadde prøvd å ringe. ”Der er du, endelig! Vi har prøvd å få tak i deg siden i går.”

Plutselig sank hjertet mitt… Jeg hadde flere ubesvarte anrop fra skjult nummer dagen før, men av prinsipp svarer jeg ikke på slike anrop da det bestandig viser seg å være selgere. Nå angret jeg selvfølgelig på at jeg ikke hadde svart! Men hvordan i all verden skulle jeg kunne vite at det var fra HFS?! De har da aldri ringt meg med skjult nummer tidligere! Stemmen i andre enden fortsatte med en viss alvor og sorg i stemmen: ”jeg beklager så mye, men det var dessverre ingen befruktede egg.”

Haka mitt datt nedpå knærne og hjertet sank som en stein i brystet mitt.
Ingen befruktede egg?
Hun fortsatte: ”men siden dere har reist så langt, så ønsker vi at dere likevel kommer til timen klokka 13.00, så får dere pratet med legen”

Jeg var sikkert likblek i ansiktet da Lillemor kikket på meg og lurte på hva de ville. Gråtkvalt svarte jeg: ”ingen av eggene mine ble befruktet” så brast jeg ut i krampegråt. Lillemor tok tak i meg, klemte meg hardt og hun gråt sammen med meg. Innimellom gråtingen fikk hun stotret frem ei setning i sinne: ”hvorfor i helvete ringte de ikke i går”

Fikk omsider summet oss, men sjokket satt fortsatt i.
Vandret rundt som et par zombier inne på hotellrommet, og Lillemor fortsatte å gjenta setningen om hvorfor de ikke hadde ringt oss før. Jeg fikk vel svart at noen med skjult nummer hadde ringt dagen i forveien, hvorpå Lillemor svarte at de hadde da aldri ringt med skjult nummer tidligere! Hun var forbannet over det, mens jeg bare satt der som et spørsmålstegn. Ingen befruktede egg ble repetert oppe i hodet mitt. Måtte sette oss ned, men jeg husker ikke hva vi snakket om, alt er så tåkete. Men jeg husker derimot at jeg ble så sint og bebreidet meg selv for mine elendige egg at jeg kastet gravid vitaminene vegg i mellom! Så sa jeg: ”til helvete med alle jævla vitaminer, gi meg snus for faen!”

Jeg gikk på badet for å stelle meg, og ansiktet som møtte meg i speilet var ikke til å kjenne igjen. Blek og grå i huden, tomme øyne og et ansikt som bar preg av at mange tårer var blitt felt. Jeg følte ikke for å sminke meg, hvorfor skulle jeg se bra ut når jeg likevel følte meg død innvendig? Dessuten kom jeg sikkert til å gråte enda mer når vi kom på sykehuset!

Oppi alt det her måtte vi pakke. Alt gikk i slow-motion, og det kjentes ut som tiden nesten sto stille. Fikk likevel pakket ned alt, og vi var klare i god tid før utsjekk. Men ingen av oss følte for å sjekke ut, vi hadde ikke noe hastverk, ikke noe å glede oss til lenger.
Klokka passerte 12.15 før vi gikk ut av rommet, betalte og fikk låst inn kofferten.

Aldri før har vi gått med så tunge skritt på veien opp mot sykehuset, og aldri før har vi brukt så lang tid. Vi pratet ikke så mye, men det som ble sagt ble gjentatt ganske mange ganger. Vi var begge skjønt enige om at det var helt greit at vi ikke hadde fått den triste beskjeden dagen før, for da hadde bare blitt enda hardere å takle. Å få en slik beskjed, og så måtte vente et helt døgn før alle svarene ble besvart, det så vi for oss ville være enda verre.
Torsdagen var en veldig fin dag for oss, vi dro ut på restaurant og jeg fikk endelig den biffen jeg så lenge har drømt om. Måltidet var himmelsk, og vi storkoste oss. Vi pratet om hva vi skulle gjennom dagen etter, og at når vi reiste hjem fredag ville jeg ha en spire i magen som forhåpentligvis ville forbli i magen til august 2012.

Vi var sikker på at dette kom til å gå bra, for vi hadde 8 egg, vi oppdaget at vi hadde satt oss på bord 8 og graviditetstesten skulle tas den 8.desember. Alle disse åttetallene måtte da bety noe? Lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd på HFS.

Er veldig glad at vi fikk beskjeden først på fredag.

Vi kom omsider frem til HFS og satte oss på venterommet, stemningen var langt fra det den var når vi satt der på onsdag. På slaget 13.00 ble vi hentet inn, vi måtte gå den samme korridoren vi hadde gjort på onsdag, og i enden av den så jeg den hyggelige litt eldre sykepleieren som hadde pratet så hjertelig med oss mens jeg lå i senga for å hente meg inn etter uttaket. Tårene presset på bare ved synet av denne flotte dama, før vi måtte gå inn på et annet rom.

Et rom hvor det sto operasjon på døra. Innefor døra var det en gu-benk, masse skap med medisinsk utstyr, ultralydapparat med tilhørende skjerm, på siden av skjermen lå et kateter pakket sterilt. Et kateter som jeg egentlig skulle fått ført inn i meg, for å tilbakeføre et flott egg inn i sin lune livmorhule. Jeg følte meg ganske utilpass der jeg satt på en krakk! Og det var absolutt ikke rette rommet å ta oss inn på for en samtale med legen! Følelsene kriget i kroppen, hjertet kjentes ut som en enorm og vond klump, og jeg slet hardt med å holde tårene tilbake.

Legen kom, han virket veldig beskjeden og nesten litt usikker i faget sitt. Han gjentok det sykepleieren hadde sagt på telefonen: ”nå er det sånn at det ble dessverre ingen befruktede egg, hva som har skjedd vet laboratorieteknikerne bedre enn meg. Vil dere vite hva som gikk galt og hvorfor ingen egg ble befruktet?”

For et dustete spørsmål! Selvfølgelig ville vi vite hva og hvorfor! Han bladde i mappa mi, og gikk ut på gangen og fikk tak i en av teknikerne. Med en enorm empati i øynene entret denne søte dama rommet.

Hun begynte å forklare: ”av de 8 eggene som vi fikk ut var 3 av dem umodne, og derfor ble det bare 5 som skulle videre i prosessen. 1 egg overlevde ikke, og de resterende 4ble befruktet. Delingen gikk veldig seint, og 3 av dem var av dårlig kvalitet. Det siste egget så ut som det utviklet seg fint til tross for at det gikk litt sakte. Men det viste seg at det hadde fått flere kjerner, noe som tyder på kromosomfeil.”

Som alltid, er jeg veldig flink til å tro at alt her i verden er min feil, og denne situasjonen var selvfølgelig ikke noe unntak. Legen mente at det trolig var fordi det ikke var match mellom eggene og donorspermen, men de kunne ikke vite eksakt ettersom dette var IVF. Hadde de foretatt ICSI så kunne de sett om det var noe feil med eggene mine. Vi pratet litt frem og tilbake, og fikk beskjed om at de skulle prate med overlegen ved avdelingen og vi ville få brev om veien videre. Siden det ikke ble noe innsett, teller heller ikke dette som et forsøk, så vi har enda 3 forsøk igjen. Det er vel det eneste positive med hele opplevelsen.

Da vi var der på onsdag spurte jeg i luka om vi skulle betale noe, og fikk beskjed om at dette skulle gjøres på fredag. Gikk derfor mot luka for å spørre om vi måtte betale noe ettersom det ikke ble noe innsett. På vei bort mot luka bråstopper jeg og tårene bare renner ukontrollert, og jeg bryter atter engang ut i krampegråt! Det sto ei dame der med ei barnevogn, med en liten baby gurglende oppi. Det ble for mye.

Den av sykepleierne som vi har fått best kontakt med, dukket opp fra intet og grep tak i meg, og ga med en skulder å gråte på og kom med trøstende ord. I sidesynet så jeg at det var masse folk på venterommet, men jeg klarte ikke å holde gråten tilbake, det var for vondt. Fikk omsider temmet tårene og vi ble stående å prate. Sa at jeg aldri hadde hørt om noen som ikke hadde noen befruktede egg, og hun kunne fortelle at det var mange som opplevde det samme som oss. Vi var ikke alene!

Hun fortsatte: ”det som skjer videre er at du skal vente til mensen kommer i desember, men vi kan ikke foreta noen behandling da, for kroppen må kvitte seg med alle hormonene du har tilført den. Men du skal likevel ringe inn mensen slik at vi har kontroll på når vi kan starte opp i januar, samt at vi ikke risikerer at vi ikke har tid å behandle dere. For da lager vi en plan på hva som skal skje videre. Dette skal vi få til dere, dere skal få den babyen dere har lengtet sånn etter! Overlegen skal også se på saken og lager deretter et opplegg for dere. Jeg talte forresten 11 follikler under uttaket, så legen som har foretatt ultralyden på deg har talt med de folliklene som var for små til å kunne tappes. Om det blir øking av dosen for å få flere modne egg vet vi først når overlegen har hatt en gjennomgang av forløpet. En ting er i alle fall sikkert, neste gang skal vi bruke en annen donor!! For vi håper at dere skal dere slippe å oppleve dette enda en gang. Nå får dere unne dere noe ekstra godt, ta vare på hverandre og så ses vi igjen om ikke så alt for lenge.”

Det var veldig godt å få denne samtalen med denne engelen av en sykepleier, for nå følte vi at vi hadde fått svar på alt vi lurte på pluss litt til.

Det var enda 5 timer til vi skulle reise, så vi stresset ikke akkurat fra sykehuset. Brukte god tid, kikket på bygningen rundt oss og satte kursen mot et kjøpesenter. Hadde egentlig ikke noe mål, men noe måtte vi foreta oss i de timene vi hadde igjen i Haugesund. Gikk på Søstrene Grene for å se om de hadde fått inn noe nytt siden onsdag, og det hadde de selvfølgelig. Men shoppe-gleden var forsvunnet som dugg for solen. Vel inne i butikken måtte vi bane oss vei, uansett hvor vi snudde oss var det barnevogner! Ble en veldig kjapp tur inne på butikken, og endte opp med å kjøpe noe småtteri. Viste ikke hva vi skulle ta oss til, og gikk bare og surret. Det å skulle traske mer i butikker fristet ikke, så vi fant oss en kafé.

Mens vi satt der kom det ei dame med en liten unge på ca.6 måneder, og hun satte seg på nabobordet. Ungen skrek og var sulten, og igjen slet jeg med å holde tårene tilbake. Ble nesten sittende å stirre på at ungen fikk mat, jeg var så misunnelig! Da de skulle dra igjen, så jeg hvordan vogn barnet hadde, en Bugaboo Cameleon! Er det mulig? Det er samme vogna som står på gjesterommet hjemme og venter på å bli tatt i bruk. Jeg frøs til, og igjen kom setninga fykende inn i hodet mitt og jeg mumlet: ”det ble ingen befruktede egg.” Jeg ble helt matt i ansiktet og Lillemor grep hendene mine og sa: ”det blir vår tur snart kjære, og du, eggene var jo befruktet, men de hadde kromosomfeil. Det var rett og slett ikke rette donoren for oss.”

Fikk omsider handlet til oss, matlysten var borte, så jeg tenkte at kule-is alltid smaker godt. Hele den tiden mens vi satt på kafeen var det ubeskrivelig mange damer som vandret rundt med barnevogner. Har aldri sett så mange barnevogner på en og samme plass før!

Til slutt ble det slitsomt å sitte der, så vi ruslet videre. Sjekket når flybussen gikk, og sprang for å hente kofferten. Vi kunne liksågodt sitte på flyplassen i nesten 4 timer fremfor å traske hvileløst omkring på et kjøpesenter. Enda godt at vi bestemte oss for å reise ut så tidlig, for når vi kom til flyplassen viste det seg at flighten vår var kansellert! Dette er virkelig dagen hvor alt som kan gå galt, går galt. Henvendte oss til dama i SAS skranken og hun brukte 40 minutter på å prøve å få oss hjem, men det viste seg at hun kun fikk en av oss hjem og dette var uaktuelt! Vi fikk tilbud om å tilbringe resten av helga i Haugesund, noe jeg ikke ønsket. Jeg var ferdig med Haugesund for denne gang, og ville bare hjem. Så viste det seg at det gikk et Norwegian fly til Oslo, men siden vi ikke hadde betalt billettene selv, ble dette også en utfordring. Dama ringte derfor pasientreiser, men klokken 16.30 på en fredag, så har selvfølgelig den gjengen tatt helg. Hun fant derfor nummeret til reisebyrået som reisa var bestilt gjennom, og etter mye om og men fikk vi billetter til Norwegian flyet.

SAS-dama sa at vi skulle kontakte SAS når vi kom til Gardermoen slik at vi fikk billettene til resten av reisa, hun skulle gjøre alt klart slik at vi bare kunne hente dem ut.

Klokka hadde nå rukket å bli 16.40 og flyet gikk 17.00, og vi fikk det plutselig veldig travelt. Bagasjen fikk vi ikke sjekket inn, noe som førte til at vi måtte ta kofferten gjennom sikkerhetskontrollen. Enda mer stress, opp med kofferten og luke ut alt av flytende som var over 100 ml. Sjampo, balsam, drikke og parfyme gikk rett i søpla! (Var veldig glad vi ikke kjøpte parfymen til 600 kroner som vi begge ønsket oss….)

Hastet gjennom sikkerhetskontrollen og fikk stilt oss i boardingkø. Da vi kom oss ut til flyet fikk vi huket tak i en av bakkemannskapet slik at kofferten kom med flyet.

Vel framme på Gardermoen gikk vi til SAS skranken og fortalte historien vår, og at vi skulle hente ut billettene til resten av reisa. Dama der ristet oppgitt på hodet, det var ingenting som var klargjort! SAS dama i Haugesund hadde bare kommet med tomme ord, og hadde trolig ”glemt” oss etter at vi reiste. Etter masse arbeid og 50 minutter senere, klarte endelig den snille dama på Gardermoen å få oss videre! Stressfaktoren sank, og vi pustet lettet ut. Vi kommer oss hjem i kveld!

Vi kom oss til Trondheim, men der fikk vi beskjed om at flyet var forsinket som følge av stormen Berit. Jaja, litt venting fra eller til spiller ingen rolle så lenge vi kommer oss hjem. Flyet vårt kom, vi gruet oss litt, for vi skulle med ”melkeruta”. Flyet skulle ned en annen plass før det skulle ta oss hjem. Vel om bord fikk vi denne beskjeden: ”på grunn av dårlige vindforhold er det ikke mulig for oss å lande på deres destinasjon. Dere får muligheten til å bli med til Bodø, så dekker vi overnatting der, så får dere fly hjem i morgen.”

Dette fikk veldig mange av passasjerene til å gå av flyet. Men vi ble sittende, hele dagen var preget av ting som hadde gått oss i mot, så nå satt vi bare og lo! Vi kommer oss tydeligvis ikke hjem i kveld likevel tenkte jeg, og det jeg satt og bekymret meg over, var at jeg hadde lovet dere en oppdatering rundt midnatt på bloggen vår!

Med en to timers forsinkelse var vi endelig klare for avgang. En helt for jævlig flytur preget av mye turbulens! Har aldri tidligere vært redd i fly, og kan vel si at jeg nå var skikkelig skjelven, men jeg trøstet meg med at ned kom vi uansett…

Vi landet i Sandnessjøen og fikk følgende tilbud av piloten: overnatte i Sandnessjøen og buss hjem dagen etter, buss hjem med en gang vi kom av flyet eller bli med til Bodø for overnatting der og fly hjem dagen etter. Men han sa at været ikke hadde så veldig gode forutsetninger dagen etter heller, så da ble valget vårt ganske enkelt. Vi satte oss på bussen!

Det ble virkelig en lang dag, og vi brukte mye lengre tid å komme oss hjem enn vi hadde trodd, men vi kom oss i alle fall trygt hjem til slutt og var lykkelige for det. Men dagen hvor alt gikk galt skulle likevel ikke være over…

Når vi hadde fått i oss mat og var klare for å oppdatere bloggen, viste det seg at vi ikke hadde nett! Det virket som om modemet hadde konka helt ut. Ikke klarte vi å komme oss på nett med mobilene heller, så oppdatering på bloggen kunne vi bare se langt etter! Frustrerte kom vi oss i seng, og fikk oss en god natts søvn.

Testet utallige ganger i løpet av dagen i dag, lørdag om nettet fungerte, men fånyttes! Prøvde også support telefonen, men de har bare åpent på hverdager. Er det mulig?! Tror de at folk bare får trøbbel med nettet på hverdagene?! Vi har også prøvd å komme oss på nett med mobilene, slik at vi i det minste fikk gitt livstegn fra oss på bloggen, så fikk den store oppdateringa komme når vi fikk nett, men det var like håpløst.

Dagen i dag lørdag, har vært en rar dag! Med et skikkelig møkkavær ute ble det et ork å dra ut, men vi måtte! Det er lørdag og vi hadde ikke så mye som en pakke melk i huset, og litt kos skulle vi unne oss. Sa til Lillemor når vi var på butikken at jeg følte at jeg hadde alt for mye innestengte følelser i kroppen, og at jeg ikke har fått muligheten til å være skikkelig lei meg. Hun skjønte godt hva jeg mente fordi hun følte det samme.

Ungen laget gryterett, tente stearinlys og vi kikket på lørdagsunderholdninga på tv. Normalt sett storkoser jeg meg, men i dag klarte jeg ikke å nyte noe som helst. Jeg gikk på autopilot.

Har hatt en del smerter i magen etter uttaket på onsdag og la meg på sofaen for å slappe av, jeg sovnet og sov vel i en liten time. Det første som slo meg når jeg våknet var ”ingen befruktede egg.”

Ville bare gråte, men ettersom ungene enda var sammen med oss, kunne jeg ikke det, siden de ikke vet noe som helst om hva vi forsøker å få til. Klumpen i brystet bare vokste seg større og vondere og plutselig så brast den! Jeg og Lillemor holdt hardt rundt hverandre og ble sittende å hulke sammen. Det var godt og endelig få følelsene ut!

Klokka er nå blitt 07.30 søndagsmorgen, og jeg klarte ikke å legge meg. Hadde alt for mange tanker som surret i hodet til at jeg ville klart å sove. Nå har jeg skrevet ned det som falt meg inn, og hjertet kjennes lettere. Tviler på at vi får nett i løpet av dagen i dag, søndag, så jeg tror faktisk at jeg skal dra til ei venninne såpass at jeg får postet innlegget på bloggen.

Jeg vet at mange av dere venter på å høre om vår opplevelse, og jeg tviler på at noen av dere trodde at det skulle ende slik det gjorde. Det kommer kanskje som et like stort sjokk på dere som det gjorde på oss. Dere skal vite at vi setter utrolig stor pris på alle lykkeønskningene og gode ord dere har kommet med. Vi setter bestandig pris på kommentarer, men siden vi ikke deler historien med verken venner eller familie, så betyr alle de flotte ordene fra dere ekstra mye. Det varmer i hjertene våre!

Tusen takk for at dere har hatt så stor tro på oss og støttet oss gjennom hele prosessen.

Tusen takk for at dere har delt deres erfaringer, kommet med råd og svart oss på spørsmål.

Tusen takk for at dere er de menneskene dere er, og at vi får ta del i livene deres gjennom deres blogger.

Tusen takk for at dere velger å ta del i livet vårt og lese vår historie om den til tider veldig tøffe veien mot målet, om å få det etterlengtede kjærlighetsbarnet vårt.

Til tross for at vi ikke har møtt noen av dere, så betyr dere utrolig mye for oss!

Nå er det bare å bearbeide følelsene og skuffelsen, og stålsette seg og forhåpentligvis telle ned til januar 2012 og en ny runde med hormoner og uttak. Vi håper selvfølgelig at neste gang ender bedre.


Triste klemmer fra Tuppen

I morgen...

...har min kjære Lillemor funnet ut at hun skal være tøff! Hun har lyst til å sette eggløsningssprøyta på meg, for hun vil jo også bidra med å lage denne spiren. Og da er det vel ganske naturlig at hun er den som sørger for å sette denne viktige sprøyta. Så i morgen kveld kl.21.30 setter vi den aller siste sprøyta i forbindelse med vårt første IVF-forsøk, og la oss håpe at det blir med dette forsøket...

Idag har vi hatt en skikkelig avslappet, men likevel effektiv søndag! Brukt noen timer forran tvn å kikket på både håndball og fotball, hatt besøk av ei god venninne, fått vasket og ryddet kjøkkenet og vasket opp klær som vi skal ha med oss til Haugesund. En arbeidsdag igjen, så reiser vi avgårde til vårt livs største opplevelse. Vi ankommer Haugesund på tirsdag ettermiddag, og har ingen konkrete planer den dagen. Regner med det blir til at vi bare sjekker inn på hotellet, dusjer og camper resten av kvelden i senga. Vi skal opp tidlig på onsdagen, og det blir en utrolig stor dag, så det er viktig å være uthvilt. Har et ønske om å finne på noe når vi først er utenbys, så det er mulig vi reiser til Stavanger på torsdag. Men vi orker ikke planlegge så veldig mye, og tar det heller på sparket. En ting vet jeg garantert, jeg skal ha en saftig og god biff når vi er der nede! Har i flere dager hatt lyst på biff, men har ikke hatt ork til å lage det her hjemme. Det kunne vel ikke passet bedre å ta et bedre måltid på en restaurant, for å feire at vi endelig er igang med vårt første IVF-forsøk. 

Gleder meg til et herlig biff måltid!! :D

En liten avsporing: vi har snakket mye om hunden vår i det siste og hvordan hun vil reagere den dagen vi får en liten baby i hus. En liten en som krever masse oppmerksomhet, dulling og kjærlighet. For det viser seg at hunden er ubeskrivelig sjalu! Hun har gjentatte ganger glefset etter ungene og ei venninne når de har kommet for nært oss for å gi oss klem. Og hun har blitt arrestert veldig kraftig når hun har gjort dette, og skjønner meget godt at hun har gjort noe galt. Hun knurrer til og med på katta når han kommer for nært henne i sofaen når hun ligger å slapper av. Dustehund!
Vi tenker derfor mye på hvordan hun vil oppføre seg den dagen vi sitter med en liten bylt i armene og hvor hun ikke får ligge inntil oss i sofaen lenger. Om hun fortsetter med denne glefsinga blir vi nødt til å gi henne bort, uansett hvor glade vi er i henne. Kan ikke risikere at hun skal glefse etter et lite barn bare fordi hun er sykelig sjalu! 
Ettersom mamma ikke vet at vi prøver å få barn, har jeg heller ikke snakket noe med henne om hundens oppførsel og eventuelle skjebne. Både jeg og Lillemor har kommet til den konklusjonen at det er til det beste for hunden, at mamma og "pappa" overtar henne. De er utrolig glade i hunden og hunden forguder dem! De har lenge ytret ønske om å ansaffe seg hund, men synes det er greit å bare låne vår hund når de ønsker. Håper bare at de ønsker å overta henne om hunden ikke forbedrer oppførsel. Om de ikke gjør det, vet vi ikke hva som skjer med henne. Eventuell avlivning må diskuteres med oppdretteren, og jeg tviler på at hun kommer til å godta at hunden blir avlivet.... 
Er forresten veldig frustrerende at hunden oppfører seg slik, men hun ser på oss to som Alfa-paret i huset, og at hun er etter oss i rang. Om ungene eller besøkende kommer for nær oss (les: klemming når vi sitter i sofaen) så protesterer hun trolig fordi at de i hennes hode er under henne på rangstigen....
Vi må bare vente å se hva som skjer, skulle hun fortsette sin tåpelige oppførsel etter at vi har fått baby, så åker hun på hue og rævva ut av vårt hus!
Er det noen av dere som har opplevd at hunden er sykelig sjalu? Og hva gjorde dere eventuelt med det?


Skal prøve å få noen timer med søvn før hverdagen kaller!

Stinn....

Undersøkelsen på fredag gikk veldig bra. Ventet i 2,5 time før jeg ble tatt inn, og tiden gikk faktisk veldig fort. Hadde tatt med meg en stor pose med garn, men når jeg skulle sette meg ned å hekle, fant jeg ikke heklepinnen! Er det mulig? Ta med seg så mye garn for å ha noe å gjøre mens man venter, og IKKE det viktigste? Hadde til og med fått med meg saksa...Ble passe oppgitt, og satte meg ned å leste gjennom et par ihjel-leste blader og aviser, passe furt. 

Jaja, tiden gikk greit unna, og mens jeg likevel var på sykehuset benyttet jeg sjansen til å ta blodprøvene som HFS skulle ha. Dama på labben knota litt og spurte meg hvordan hun skulle gjøre det! Hun klarte ikke å finne ut hvem som skulle ha svaret. Fint at de har kompetent helsepersonell som ikke klarer å tyde prøveskjemaet. Til og med jeg skjønte til hvilken sykehus prøvene skulle sendes, og jeg måtte forklare det henne det flere ganger før hun endelig skjønte hva jeg mente...Ble ikke noe mindre irritert at hun satt å pusta meg rett i ansiktet med den motbydelige røykånden sin. Tilgi meg dere som røyker, men jeg takler rett og slett ikke den ekle ånden, og ihvertfall ikke når den blir pusta rett opp i ansiktet på meg. 

Etter at prøven var tatt ble jeg hanket inn, og ting har forandret seg mye siden sist jeg var inne på sykehuset for å bli lagt i narkose. Tidligere ble man lagt inn på avdelingen, fikk et par beroligende og dyttet i ei seng frem til det man skulle inn på operasjonsstua. Nå blir man henvist til et rom med et par stoler, og sitter der til man blir hentet opp til dagkirurgisk avdeling. Der blir man tildelt sokker, crocks, sexy truse, sykehusskjorte og morgenkåpe. Så skal man inn på en liten samtale med en sykepleier for å gå gjennom hele forløpet og de forklarer hva som skal skje. (at de setter venflon og at man blir nøye overvåket under narkosen) Deretter blir man henvist til et lite avlukke som ligger vegg i vegg med der pasienter som har vært i narkose ligger å henter seg inn. I dette avlukket sitter det flere mennesker, kledd akkurat som meg mens de venter på at det er deres tur. Følte meg litt ubekvem å sitte med flere ukjente mennesker i den tildelte habiten jeg hadde på meg...Vi satt som på et samlebånd!
Ga uttrykk til sykepleieren at mye var forandret siden sist, og jeg synes at den tidligere måten å ta i mot dagkirurgisk pasienter var mer skånsom for pasienten.
Men det er klart, det er vel slik det blir når helse-Norge skal kutte i budsjettene. Satt i en halvtime sammen med disse menneskene, før en anestesisykepleier kom for å sette venflon på meg. Det har jeg gjort så mange ganger, så det var ikke noe å grue seg til. Han som satte venflon var i tillegg veldig flink, så det gikk supert å sette den inn. Måtte selvfølgelig skryte til han at han gjorde en god jobb, noe han satte pris på å få tilbakemelding på. 

Deretter ble jeg geleidet inn på operasjonsstua, hvor 4 mennesker ventet på meg. Hoppet opp på senga, fikk et oppvarmet helseteppe bredd over meg (noe som forøvrig var fantastisk deilig!) Anestesisykepleieren som satt venflon var også der, og forklarte hvordan han ville at jeg skulle ligge. Men først fikk jeg plassert blodtrykksmålet, så disse klistrelappene på brystet, pulsmåler på fingeren, sånne oksygensvamper i hvert nesebor og et rosa munnstykke for å holde munnen min åpen, dermed var jeg klar. Fikk legge meg på siden, med en ryggstøtte bak meg. Lå veldig godt på operasjonsbordet, og jeg følte meg veldig bekvem og ivaretatt. Fikk beskjed om at narkosen nå skulle settes, og det ville svi litt i armen. Kjente ikke noe til det, og hun som overvåker maskinene ba meg om å ta et dyp åndedrag gjennom nesen. Det er det siste jeg husker! Da de vekte meg etter inngrepet, husker jeg at jeg snakket om at jeg drømte og at jeg ville sove mer. Dermed var jeg borte igjen! Våknet opp på dette bråkete rommet, og irriterte meg over tv'en som sto på og pasienter som snakket. Jeg ville bare sove. Før når man hadde vært i narkose, lå man på intensiven, og der er det stille, for alle hvisker. Men her brukte virkelig alle ute-stemmen! Ææææh, slitsomt.
Uansett, jeg våknet til meg selv etter et par timer søvn. Fikk tilbud om mat, og takket selvfølgelig ja, for jeg var halvt i hjelsultet for ikke å glemme: TØRST! Ble litt paff da maten kom, for det var som en matpakke på papptallerken. Tre halve skiver og en liten juicepakke. Snakker vi nedskjæringer? Jadda, for før smurte sykepleierne maten oppe på avdelinga, og man kunne spise og drikke så mye man måtte ønske. Nå klager jeg ikke over mengden mat, for det holdt for meg. Men det er hele opplevelsen, alt skal være så effektivt og kostnadsbesparende i disse dager, at kvaliteten sykepleierene tidligere hadde har forsvunnet litt sammen med denne effektiviseringen.
Legen kom å snakket med meg og kunne fortelle meg at jeg fortsatt har magesår, og skader på spiserøret. Dette kommer nok av at jeg lider av reflux (lukkemuskelen fungerer ikke slik den skal, og magesyre kommer veldig ofte opp) Refluxen er vel fint lite de kan gjøre noe med, men det gjør meg ingenting. Knasker syrenøytraliserende når ting blir for ille, og det positive med reflux: jeg har ingen problemer med å spy...Ikke at det er noe jeg liker å gjøre, men jeg vet om andre som ikke får til å spy når de er syke. Ingenting er så ille som å være så utrolig kvalm og dårlig, og ikke få opp gørra i magen som forårsaker problemet. 

Fikk dra hjem kort tid etter at jeg hadde spist og drukket litt, men de glemte å ta ut venflonen. Lillemor mente jeg måtte tilbake for å få fjernet den. Men jeg har da jobbet med dette selv, så den fjernet jeg her hjemme. Skulle strengt tatt ikke kjørt bil, for jeg var fortsatt litt groggy. Var snar med å innta horisontalen på sofaen hjemme, og det tok vel ikke lange stunda før jeg var i drømmeland igjen. Sov noen timer, men var trøtt hele fredagen. 

Ringte forresten HFS før jeg reiste inn i narkosehimmelen, for jeg var litt bekymret over smertene jeg hadde i eggstokkene noen timer tidligere. Sykepleieren der kunne fortelle meg at dette IKKE var normalt, og at jeg måtte følge nøye med om dette fortsatte. Det var faktisk alt for tidlig til at gonalen hadde fått gjort noen innvirkning på eggstokkene mine! Så jeg måtte ringte til dem om dette fortsatte, for da skulle de ta en videre vurdering på hva som skulle skje. Har ikke hatt sånne intense smerter siden oppstarten på torsdag, bare litt murringer og det er utelukkende positivt!

Nå idag, på sprøytedag 4 føler jeg meg veldig stinn og oppblåst i magen. Favorittbuksa mi er merkbart trangere rundt livet, jeg er slik jeg bruker å være når jeg venter mensen. Får bare følge videre med på utviklingen, for jeg er livredd for å bli overstimulert! I morgen mandag er det oppstart på orgalutran, enda fler sprøytemerker på min oppblåste mage. ;) Har fortsatt ingen blåmerker på magen, og sprøytemerkene synes knapt nok. Det eneste jeg må huske på i morgen er at sprøytene IKKE han sette på samme plass. For å gjøre det enkelt for meg selv, så stikker jeg på hver siden av navelen i morgen. Gruer meg kanskje litt mer til orgalutran, for sprøytespissene er en centimeter lenger enn gonal-f spissene....
Men det går sikkert over all forventing. Uka har gått veldig fort, og den kommende uka kommer trolig til å gå like fort. Nå ser vi bare frem til ultralyd på fredag, så tar vi det derfra. Er utrolig spennende! 


Klemmer fra

Pirrende!

Klokka 14.30 satte jeg den aller første sprøyta med gonal-f! Var litt nølende når jeg skulle stikke, men plutselig så stakk jeg bare! Det gikk helt fint, kjente ikke stikket og heller ikke at jeg sprøytet gonal-f inn under huden. Er alle sprøytene like enkle å sette, så blir dette super-enkelt. Er absolutt ingenting å grue seg for. Vi er altså offisielt igang, og veien mot målet er veldig synlig.

Til tross for vanlig håndvask, sprita jeg hendene i tillegg til stikkstedet.

 WEEEEEEEEE!! Danser en jubeldans for oppstart!!


Klemmer fra 

Dagen før den STORE dagen!

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!! Er nå bare 24 timer til sprøytestart! Er så spent.
Måtte innom apoteket å hente ut det som ble bestilt i forrige uke, så en 5 pakning med orgalutran ble med hjem. Når vi kom hjem stusset både jeg og Lillemor over noe, vi følte at vi ikke fikk med oss alt. Ganske riktig! Dama på apoteket hadde bare gitt oss orgalutran og ikke ovitrelle som også hadde blitt bestilt. Derfor må vi innom apoteket igjen i morgen, vil liksom ha alle medikamentene i hus ved oppstart. Kontrollfreak kanskje, men vil vite at alt er tilgjengelig her hjemme. 

Sprøytene ser faktisk ikke så ille ut!

Tok også en telefon til pasientreiser idag for å høre hvordan vi skulle organisere reisen vår nedover til Haugesund i uke 47. Traff på en dust av ett manneben som absolutt IKKE skjønte hva jeg snakket om! Ble så irritert på slutten at det var like før jeg klep tak i han gjennom telefonen! Snakker om å gjøre ting vanskelig da. 

Spørsmålet mitt var: "får vi rekvisisjon på fly til haugesund når vi skal dit i uke 47, eller skal dere bestille for oss?"
 
Svaret fra han: "jeg kan ikke bestille eller utstede noen rekvisisjon før vi har fått noen innkalling fra sykehuset på at dere har time der!!" (sint i stemmen)

Meg: "ja, men fra vi setter den siste sprøyta har vi bare 36 timer på å komme oss nedover dit, og ettersom vi er under IVF behandling får vi ingen innkalling denne gangen ettersom alt er så usikkert. Holder det ikke at dere får en bekreftelse på at vi skal på behandling på sykehuset i uke 47, så ringer vi til dere når vi vet hvilken dag vi skal dit?"


Han: "ja, men for å få reservert flyseter til dere må jeg jo ha en dato å forholde meg til!! Nå synes jeg du gjør ting veldig vanskelig for meg" (enda mer sint i stemmen!!!)


Meg: "det er jo ikke det som er spørsmålet her! Jeg vil bare vite om hvor lang tid i forveien dere må ha beskjed før vi skal nedover, og om det holder at vi ringer dere på kort varsel. For sist gang vi pratet med pasientreiser fikk vi streng beskjed om at vi ikke skulle betale reisen på forhånd selv, for alt skulle gå gjennom dere. Samt at neste gang vi skulle ut å reise måtte dere ha beskjed i god tid i forveien. Og det er jo ikke snakk om noe bestilling av flyseter nå, jeg vil jo bare vite at vi gjør ting på rett måte. Dessuten gjør jeg det ikke vanskelig for deg, det er du som roter det til!"


Han: "det er to måter å gjøre det på, enten betale alt selv å få det refundert eller at pasientreiser betaler. Så da har vedkommende sagt feil til dere! Og det spiller ingen rolle når dere sier i fra til oss. Men sykehuset er nødt til å fakse en bekreftelse til oss på at dere skal inn til behandling."


Meg: "jaha, så du sier at det holder at klinikken fakser bekreftelse kun kort tid før avreise?"


Enden på visa var at han bekreftet at det spilte ingen rolle når de fikk bekreftelsen fra sykehuset, bare de fikk den. At han hisset seg så ille opp, skjønner jeg ikke. Jeg kunne ikke snakket mer i klartekst enn jeg gjorde. Virket rett og slett som han IKKE ønsket å forstå meg. Fikk i alle fall faksnummeret til pasientreiser.
Men jeg tar meg en telefon til den dama som vi har forholdt oss til hele tida, så får vi høre hva hun sier, om det er nok med en bekreftelse på at vi skal til behandling i uke 47. Er da vel søren meg ikke sikkert at HFS har tid til å skrive noen bekreftelse så kort tid før vi skal komme, for å fakse den til pasientreiser! Snakker om tungrodd system! ARGHHHH!!! Det var dagens utblåsning!


De positive følelsene herjer fortsatt i kroppen, og glisene våre går nesten rundt. Livet er supert for tiden. Måtte forresten forsikre meg når vi var på apoteket for det var ei barndomsvenninne av meg som sto i andre kassa. Dere har taushetsplikt sant? Jada, det har vi! Jeg visste jo selvfølgelig det, men jeg sa det nok for forsikre meg om at vedkommende i den andre kassa skulle holde munn til våre felles bekjente! Vil jo selvfølgelig ikke at det skal komme ut på bydga at vi skal gjennom et IVF-forsøk. Den gleden skal vi dele selv den dagen testen lyser positivt mot oss, og vi har passert 12 uker. Man vil jo ikke at sine nære og kjære skal få vite det gjennom rykter. 

Angående rykter: fikk plutselig smelt i ansiktet av mamma om vi skulle flytte sørover?! Ble ganske perpleks når hun spurte meg, og lurte på hvor hun hadde fått dette fra? For vi har ikke sagt til NOEN at vi har store planer om å flytte, så hvordan dette hadde kommet ut klarte jeg ikke å nøste opp i der og da. Ville fortsatt ikke si noe til mamma, da ting ikke var helt sikkert, og nektet plent på våre planer....Etter å ha vridd hjernen noen timer slo det meg plutselig! Jo, jeg vet hvor det kommer fra! Vi hadde vært innom en møbelbutikk, og der sa jeg: "hva om vi flytter 150 mil og får plager med stolen igjen slik at vi må reklamere atter engang, hvordan blir det da?" DER har du synderen! Dusten som sto bak skranken hadde sagt dette til sin samboer, som igjen hadde sagt det til en venninne av min mor! Ting sprer seg virkelig som ild i tørt gress her. Er vel også en av grunnene til at vi vil bort herfra. Folk bryr seg mer om andre sine liv, enn sine egne. Vi HATER sladder og rykter!


I morgen dere, i morgen braker det løs! :D




Klemmer fra en superspent

En gledens dag!

Tenk at man skal bli så innmari glad for at blodet nærmest fosser! Tanta er kommet med brask og bram. JIPPI! Var snar med å ringe HFS med en gang vi sto opp i morges. Sykepleieren fant frem mappa vår, og startet å ramse opp sånn og slik. Et øyeblikk var jeg bekymret for at jeg ikke skulle huske alt hun hadde sagt om de ulike medikamentene, og på hvilke dager alt skulle tas. Pøh! Selvfølgelig husket jeg alt, det var da ingen sak! Husket absolutt alt hun sa, og var snar med å notere ned på skjemaet datoer, dager og alt som var viktig. Spurte enda en gang angående donor og spurte om sykepleieren kunne notere ned at vi ønsket en som er ganske høy. Hun kunne gi meg dette svaret: "vi har så få donorer her hos oss, men jeg skal se hva jeg får til. Men jeg kan love deg at alle sammen er veldig flotte!" Blir spennende å høre hva de finner til oss.
For å sørge for at vi fikk booket ultralyd ringte jeg lokalsykehuset rett etter. Var ingen problemer med å få time, og vi fikk den så tidlig som mulig neste fredag for at de skal rekke å tilrettelegge alt i Haugesund.

Det som skjer nå er: sprøyteoppstart på torsdag med 150 ie gonal-f, dette skal jeg fortsette med til torsdag i neste uke. Oppstart av orgalutran mandag frem til torsdag. Jeg skal fortsette på metformin. Ultralyd fredag! Hva som skjer etter det vet vi jo ikke. Mulig jeg må ha mer stimulering, eller at alt er helt fint og flott. Sykepleieren på HFS kunne hvertfall si at: "alt skjer i uke 47!" Når det skjer i uke 47 vet vi heller ikke, men vi går bare rundt å gliser for tiden. 

Slik ser altså mitt opplegg ut! :D

Innimellom alt dette skal jeg inn på sykehuset i narkose for å ta gastroskopi. Har tatt gastro-undersøkelse en gang tidligere, og etter det sa jeg, at om jeg måtte gjennom dette en gang til så skulle jeg søren meg ikke være våken! Har vært mye frem og tilbake om denne gastro-undersøkelsen og tildeling av time som plutselig ble tatt fra meg. Kasta meg på telefonen og ringte lokalsykehuset og forklarte at vi skulle gjennom et IVF forsøk og at de ikke kunne ta undersøkelsen på meg senere enn 18.november. For da ville trolig undersøkelsen bli utsatt i ett år. Så mye plaget med magen som jeg har vært det siste halve året, var det ekstremt viktig for meg å få tatt denne undersøkelsen for å finne årsaken til plagene. Driftssykepleieren har virkelig stått på for å få kabalen til å gå opp, så idag ringte hun meg for å gi meg dato på dette. Så det skjer altså nå på fredag! Dette blir virkelig ei uke hvor mye skjer. 

Til tross for helt forferdelige menssmerter så er jeg bare så glad! Glad for at NÅ er vi virkelig igang. Endelig skjer det ting, og jeg føler ikke lenger at jeg må lete etter ting å skrive om på bloggen. Skal holde dere oppdatert gjennom hele prosessen og om kroppen får noen bivirkninger av medikamentene. Er det ting dere lurer på, eller savner på bloggen, så skrik ut! Send gjerne en mail til oss på regnbuebabyen@hotmail.com så tar vi utfordringene på strak arm. Nå skal jeg legge meg godt til rette under pleddet på sofaen med en varmeflaske på magen, og bladet "mamma" mellom hendene. Ååååh, for en herlig dag!

Herlig sofakos!

Jeg bobler bortimot over av positive følelser i kroppen! Aldri hadde jeg trodd at mensen kunne sette i gang en reaksjon av så mye herlige følelser....Er vel kanskje ikke så rart da, når man vet hva man har i vente. 




Herlige høstklemmer fra en veldig glad

NÅ er alt virkelig!

Alt har nesten kjentes ut som en drøm som har vært langt borte, men som vi hele tiden visste kom til å bli oppfylt, men ikke når. Ringte til Haugesund i formiddag og pratet med en av de hyggelige sykepleierne der. Pratet litt frem og tilbake om undersøkelsen i går, og hun avsluttet samtalen med: "jaja, da er det bare å vente på at du skal få mensen, så snakkes vi igjen, om ikke så alt for lenge. Husk at du ringer inn på første dag". 

Satt med et veldig fornøyd smil om munnen da vi la på. Lillemor satt på andre siden av bordet og var blid som ei sol til tross for at hun bare hørte hva jeg sa. Men den samtalen var vel ikke den verste å tolke heller...Nå har vi startet nedtellingen, og jeg har vel ikke lengtet så mye etter mensen noen gang! Skulle ønske den kom i går. Måtte forresten berge gonal-f sprøytene fra temperaturendringene vi har hatt på soverommet det siste døgnet! Var frost i natt og vinduet sto på vidt gap og sprøytene lå i sminkekommoden på soverommet. Håper vi ikke tok dem ut for seint, og at de ikke har tatt skade av temperaturfallet. Hadde vært utrolig kjipt om medikamenter for over 5000 kroner bare er å kaste i søpla.  
Hvordan vet man forresten at gonal-f ikke fungerer slik den skal på grunn av temperaturendringer?

Lillemor har flere ganger strøket meg på magen, smilt slik bare hun kan og sagt at nå er det ikke lenge til vi har en baby inni der. Det er helt rart å tenke på! Vi har snakket mye om det idag, hvor mye vi gleder oss til å dra tilbake til Haugesund, at vi skal få bo på et så koselig og bra hotell i tre dager, og ikke minst hva vi skal gjennom: uttaket og innsettinga.
Ettersom vi må bruke donor er vi selvfølgelig veldig spent på hvilken donor vi får, i følge sykepleieren er det legen som velger donor for oss ut fra hvordan vi ser ut. Spurte idag om de hadde klargjort en donor til oss, men han får vi ikke tildelt før oppstart. Kan vel si at vi er veldig nysgjerrige på hvor høy han er, øyefarge og hårfarge. Må nok smøre oss med litt tålmodighet, men det er ikke så mange dagene til vi får vite disse detaljene. 
Trodde det var likt med private klinikker at man får velge i databasen hvilken donor man ønsker, men slik er det altså ikke på Haugesund Fertilitetssenter. Tidligere kjøpte de sperm fra European spermbank, men på grunn av at de ble oppfattet som useriøse av HFS, så avsluttet de samarbeidet med dem. HFS får nå sperm fra menn her i Norge som velger å være donorer, men de har fortsatt mangel på donorer og skulle sett at det var flere som ønsket å donere til dem. 

Selv om det er noen dager igjen til mensen er forventet her i huset, så er spenningen til å ta å føle på. Verker etter å kunne dele det med noen andre enn dere her på bloggen, og hver dag har jeg lyst å si det til mamma. Den positive bølgen fortsetter å spre seg over oss prøvere her i bloglandia, for det er så mange som er blitt gravide. Nå sist på lista er Malene  og  Pergoberta , vi gratulerer så mye til dere begge med positive tester!! 

Nå er det bare å telle...12 dager til forventet mens, og 13 dager til oppstart! 

Klemmer fra

Etter vår tur på poliklinikken....

Er ikke så lenge siden vi kom hjem. Og innlegget som jeg skulle skrevet om cystepunksjon blir ikke noe av. Det er ikke det at jeg ikke holder det jeg lover, men jeg har ikke noe grunnlag å kunne skrive det på. For det ble ingen cystepunksjon!

Satt på venterommet, og kjente først da at jeg var skikkelig nervøs. Kvalmen kom veltende over meg, og jeg ble litt små-skjelven. Tiden gikk, og Lillemor kunne fortelle at hun ikke har sovet i natt fordi hun har gruet seg på mine vegne. Til slutt ble vi oppropt, var så gira på å bli ferdig, at jeg ikke la merke til hvor mye forsinket legen var. Ble tatt i mot av den alltid like blide gynekologen, og stemningen på kontoret var lattermild. Han forklarte at jeg skulle gjennom den samme undersøkelsen som sist, altså en utvidet gu med ul. 

Sa at nå hadde de satt seg grundig inn i det instrumentet som skulle brukes til å punktere cysten min, og at de hadde lest bruksanvisningen. Kjente panikken tok meg! HVA?! Lest bruksanvisningen?! Ehh! Hva i alle dager er det jeg har begitt meg ut på...Jeg er til en gynekolog som IKKE vet hvordan dette instrumentet brukes, og han skal begynne å klusse med underlivet mitt?! Han forklarte hvordan de skulle gå inn i skjeden og stikke hull på den og suge ut innholdet, skulle det vise seg at dette ble mislykket, skulle han utføre kikkhullsoperasjon på meg. Jaja tenkte jeg, har vel strengt tatt ikke noe valg, skal vi ha barn så må jeg gjennom dette uansett. Skal ærlig innrømme at jeg var en smule nervøs når jeg la meg i stolen og sprikte med beina. Kvapp til hver gang han kom borti meg og skulle inn for å undersøke meg. Var sikkert derfor jeg lo så mye som jeg gjorde, jeg var nok både nervøs, redd og spent. 

Jordmora som var tilstede kommenterte at det var første gangen undersøkelsesrommet hadde vært preget av så mye latter og godt humør. Noe av det siste jeg sa mens han drev å "rotet" inni der med ul-staven sin var: "kjære Gud om du finns, så har jeg ingen cyster igjen, og jeg slipper å gå gjennom dette inngrepet". Legen spøkte og sa: "jaja, du har da livmora med deg i allefall". Vi lo enda mer, før det igjen ble stille og jeg kikket forventningsfullt opp på Lillemor. (jeg kunne ikke se skjermen) Legen målte og undersøkte meg grundig og konstaterte disse målene: venstre ovarie 25/23, høyre ovarie 28/18. Det som slo meg da var at næmmen faen, har jeg cyster på begge sidene nå?!

Han ba meg om å sette meg opp slik at han kunne forklare funnene. "Jeg finner ingen endometerier idag, så de har plutselig blitt borte. Og det er jo bra? Du har det som er typisk for PCOS pasienter, bittesmå knappenålsstore cyster som ligger som perler på en snor i folliklene. Pasienter med endometriose/PCOS sliter med å bli gravide, og det viser seg at de har vanskelig for å få eggløsning og derfor må de ha fertilitetsbehandling. Men også da kan det vise seg å være vanskelig å få det til. Nå får dere hjelp fra mennesker i helsevesenet som har spesialisert seg på dette området, så dette går nok bra. Nå er neste steg for dere å ta kontakt med Haugsesund. Jeg sender over notatet fra undersøkelsen i dag, men du skal bare ringe å fortelle dem utfallet. Mas litt på dem. Skulle du ha behov for ul-undersøkelse på kort varsel, så er det bare å ringe dagen i forveien så skviser vi deg inn, det har vi ingen problem med".

Da jeg spurte om hva tallene som han noterte ned mens han undersøkte meg var, så var det størrelsen på eggstokkene mine!! Jeg lå der hele tiden å trodde at jeg hadde fått cyster på begge sidene! Alt er i skjønneste orden med meg, så hva er det som har forårsaket disse forbedringene? Trolig så er det min ivirige knasking av metformin! Så medikamentet som skaper så mye krøll for meg til daglig har i allefall gjort noe godt.

Gynekologen kunne altså ikke finne noen cyster, og ingen ting som kunne tyde på endometriose. Så da er det bare å telle dager til vi skal starte med gonal-f, for nå er vi igang, og ingen cyster hindrer oss i oppstart. 

Prøvde å ringe Haugesund, men de var så opptatte at de skulle ringe meg tilbake. Siden jeg ikke fikk noen telefon nå i ettermiddag, så regner jeg med at de ringer meg i morgen.

Vi kunne vel ikke vært mere fornøyd med dagen i dag.

Klemmer fra en fornøyd

Telefonsamtalen fra Haugesund....

Den flotte legen på Haugesund Fertilitetssenter ringte meg for litt over en time siden! De ER virkelig engler alle som jobber på den avdelinga, for de tar så innmari godt vare på oss pasienter. De gjør alt for at vi skal få svar på alt vi lurer på og samtidig så viser de en enorm forståelse for at man er ufrivillig barnløs. Takk Gud for at det finnes slike flotte mennesker i helsevesenet! 

Da kan vi gå helga i møte med hodet hevet og uten teite tanker som sørger for lite søvn. Pratet med mannen i nærmere 10 minutter, og det føltes veldig godt, for han hadde tid å svare på de få spørsmålene jeg hadde. Ellers så var det stort sett han som førte samtalen og forklarte hit og dit. Og ja, jeg ble både klokere, veldig glad og faktisk litt trist.
 
Han kunne altså fortelle meg dette: cysten som er igjen skal bort, og vi skal slippe å vente i 3-4 måneder på at den kanskje sprekker. Han vil at vi i første omgang skal forsøke å fjerne den ved at den lokale gynekologen går inn i skjeden og tapper den derfra. Skulle det vise seg at den forblir tom, skal vi starte opp på gonal-f ved neste mens. Da er det bare å krysse fingrene for at vi blir tatt inn nå snarest slik at vi kan få oppstart i november.
Skulle det derimot vise seg at cysten fylles opp igjen etter tapping, må den fjernes ved kikkhullsoperasjon. Når vi får oppstart da, er selvfølgelig uvisst. Legen snakket også om at siden det var blod i cysten, så var det stor sannsynlighet for at jeg har endometriose og ikke pco. Jeg ble selvfølgelig lei meg når han sa det, men jeg tar ikke sorgene på forskudd. Han må undersøke meg grundigere for å fastslå at det faktisk er endometriose. 

Nå vet ikke jeg så voldsomt mye om denne lidelsen, men jeg har forstått det slik at voldsommer menssmerter kan være et tegn på at man har endometriose. Jeg har siden jeg var 15 år hatt intense smerter ved mens, men det var værst fra 15-17. Når jeg fikk mensen hadde jeg så vondt at jeg kunne besvime og spy av smertene. Etter at jeg begynte på p-piller som 17 åring ble de kraftig redusert. Jeg sluttet på pillen og ble gravid kort tid etter, og gravid igjen kort tid etter at førstefødte meldte sin ankomst. Etter fødslene gikk jeg ett år på p-sprøyta og hadde derfor ikke mensen, og det tok laaang tid før den kom tilbake etter at jeg hadde sluttet på sprøyta. Jeg har siden jeg fikk mensen tilbake, hatt intense smerter ved mensen og ved sengekos. Er det snakk om litt "ivrig" sengekos er jeg helt ødelagt etterpå! Det kjennes ut som eggstokkene mine er i ferd med å sprekke!
(Sorry detaljer om private deler av livet mitt, men skal jeg få forklart det uten å gå rundt grøten, er det bedre at jeg er rett på sak. De som ikke liker det jeg skriver, tvinges heller ikke til å lese bloggen.)
Legen kom med noen trøstende ord: "vi satser på at det bare er pco og ikke endometriose, for den er litt vanskeligere å hanskes med, for den sitter mye dypere i vevet og kan ødelegge mye i eggstokkene".

Det var veldig godt å få den samtalen, ikke minst at han forklarte så grundig som han gjorde. Var snar med å ringe min bedre halvdel for å dele nyhetene, noe hun satt veldig stor pris på. Lillemor ser nå også lysere på dette, og ser for seg at vi er i gang i november om alt går slik det skal. :)
Skal jeg være ærlig vil jeg ikke være for optimistisk her heller, vi har møtt på alt for mange hindringer på vår vei mot målet. Går ting knirkefritt nå fremover er det nesten for godt til å være sant. Etter samtalen med Lillemor ringte jeg sykehuset for å sjekke at gynekologen som jobber der faktisk foretar gynekologiske operasjoner/inngrep, og det gjør han. Da er det bare å vente på at henvisningen skal komme. Legen lovte meg å sende henvisningen til meg på mail slik at jeg kunne dra direkte til sykehuset og levere den personlig for å slippe forsinkende mellomledd. Snille legen! 

Vi fikk pakke i posten i dag, en liten oppmerksomhet fra Jordmødrene for at vi hadde kommet med en del forslag i forhold til temaer de kunne skrive om i bloggen sin, samt at vi laget en ny header til dem. I pakken var det masse flotte scrappbook-ting vi kan bruke til å lage album til vår fremtidige baby og et kjempekoselig kort. Legger ut bilder senere idag.

Ble så rørt av de flotte ordene og gaven at jeg begynte å gråte...

Holdt nesten på å glemme dette; Lillemor fikk brev i posten fra legen sin idag, med svar på en av blodprøvene hun var å tok for en tid tilbake. Som vanlig måtte jeg sparke henne til legen da hun en kveld klaget seg over brennende magesmerter, som attpåtil lot seg temme litt når hun drakk melk, for jeg var skråsikker på at hun hadde magesår. Jeg fikk altså rett. Hun fikk heldigvis medisin mot magesår når hun var på legetimen, og disse fungerer bra. Regner med hun skal tilbake på kontroll når hun har knasket i seg kuren.
Snakker om at vi skal bli rammet av absolutt "alt" av sykdom som går ann å oppdrive. 
Får si som jeg bruker å si: jaja, det går no over te slutt! 

Fikk et akutt innfall av å få lyst til å dra bort i helga, og har drømt om å dra til Trondheim. Impulsivitet er bra! Om vi ikke kunne være hele helga, så kunne vi i det minste dra nedover på lørdags-shopping, IKEA og Søstrene Grene (to av mine favorittbutikker)
Etter å ha sjekket prisene på NSB så tror jeg at vi blir hjemme! Drar ikke nedover dit for en dag med shopping for den nette sum av 1800,- kroner bare i transport opp og ned!
Når jeg tenker meg om, så er det høstferie og det er nok mange som skal ta toget, og alt av billige billetter er borte for lengs. Vi får heller satse på en impulsiv tur en annen gang...


Klemmer fra Tuppen som er veldig glad for at legen ringte. :)

Var det noen som sa berg og dalbane?!

Er akkurat kommet hjem fra undersøkelsen på sykehuset...

Nedslående, men samtidig litt oppløftende! Er så forvirret følelsesmessig at jeg vet ikke hva jeg skal føle lenger. Men som jeg har sagt hele tiden i forkant av denne undersøkelsen, at jeg skulle være optimistisk men samtidig realistisk. Og jeg har vel klart det. Selv om resultatet ikke var som vi begge hadde ønsket, for da hadde vi kunne hatt sprøytestart i neste uke. Men nå kan vi dessverre ikke det. Ved sist undersøkelse i Haugesund, så var det to cyster, nå er det bare en! Det er jo i og for seg positivt, men når legen sa at det trolig var blod inni den gjenværende cysten sank hjertet igjen. Ja, for i følge legen så vil det ta lengre tid for slike cyster å forsvinne kontra de cystene som ikke inneholder blod. Han estimerte at det ville ta opp til 3-4 måneder før denne cysten forsvant av seg selv....

Denne cysten stopper altså opp hele prosessen vår nå....

Jaha? Hva skjer nå da?...Har fått sendt avgårde skjemaet med målene på cysten på mail til Haugesund sammen med et bilde av cysten. Fikk også skriblet ned noen spørsmål i mailen: hva skjer nå? skal jeg scannes enda en gang, og isåfall når? blir det kikkehullsoperasjon eller må vi vente til i februar før det skjer noe mer?
La med telefonnummeret mitt, så jeg håper at de tar kontakt før det blir helg. Kanskje helga blir litt mer koselig for vår del, så slipper vi å gruble så mye. Greit å ha noe konkret å forholde seg til. Må vi vente til neste år, så er det kjipt som faen, men vi kan ikke gjøre noe mer fra eller til uansett! Så før jeg drar noen konklusjoner, velger jeg å "stenge" av hjernen for alt som har med prøving og IVF å gjøre helt til jeg har fått svar fra ekspertene i Haugesund.



Hilsen fra Tuppen