onsdag 30. november 2011

Skriblerier og noen bilder...

Føler oss veldig tom for tiden, og vet liksom ikke hva vi skal skrive om! 
Men noen dager er bedre enn andre, så vi skriver så fort ting løsner. Har siden fredag nærmest levd i en boble og gått på autopilot. Sjokket og skuffelsen var ubeskrivelig tung, og det tar tid å fordøye en slik nedtur. Kan i alle fall si at ting føles bedre og bedre. :)

Vi ble enige idag, om at vi ikke skal tenke så mye på hva som gikk galt og heller ikke være opphengt i når det blir forsøk igjen. Vi må bare prøve å leve som normalt, kose oss og ta vare på hverandre. Tror nok vi har veldig godt av det, samt at tiden til neste forsøk vil fly avgårde ettersom fokuset vårt er en helt annen plass.

På turen nedover til Haugesund måtte vi bytte fly på Gardermoen og fikk derfor noen timer med ventetid. Denne tiden brukte vi til å spise litt mat og kikke litt i butikkene. Veldig impulsivt, men likevel gjennomtenkt så kjøpte vi oss et hybridkamera. Altså et speilreflekskamera uten speil som også kan filme. Dette kjøpte vi med tanke på den kommende tiden som gravide, filming av fødsel og årene fremover og med bonusen at vi kan ta bilder i tillegg. Egentlig hadde vi lenge ønsket oss et videokamera, men når vi kom over dette som hadde begge deler, så måtte vi slå til! 


Kamera ble tatt i bruk på onsdag, når vi skulle ta ut egg. Lillemor knipset endel bilder av selve uttaket, men jeg skulle gjerne hatt flere. For å få flere bilder av prosessen måtte hun ha stilt seg forran legen, og dette var selvfølgelig uaktuelt. Har derfor fått tilfredstilt min nysgjerrighet ved å se filmer på youtube av hele prosessen, og det er veldig fascinerende, ihvertfall når man har vært gjennom det selv.
Hvordan uttak og innsett fungerer.
Slik det ut når egg og sædceller møtes i ei dyrkningsskål!


Lovte dere bilder fra turen vår, og her kommer et lite knippe. 


Nydelig yoghurt-miks til frokost på Rica Maritim.

Under selve uttaket, har merket av hvor nåla er.



Torsdagen koste vi oss virkelig, med supergod indrefilet
og masse godt tilbehør!

Hotellet har egen softis maskin, hvor man kan
spise så mye is man vil. Det holdt med en!

Sykepleieren mente vi skulle unne oss noe ekstra på fredag,
vi fulgte rådet hennes og koste oss med kule-is og brus. ;)


Antall graviditeter pr.uke 40 på Haugesund Fertilitetssenter
er hele 237 stykker!!
Her i huset har vi en tradisjon for å bevare det magiske med jula. 
Vi drikker verken julebrus eller gløgg og spiser ikke pepperkaker og mandariner før presis kl.18.00 den 1.desember. Da har hele familien satt seg godt til rette i sofaen og er klare for julekalenderen på NRK og førjulskos. Nå bugner huset av både pepperkaker, mandariner, gløgg og julebrus og jeg ser frem til en herlig start på førjulstiden! 
For første gang siden fredag gleder jeg meg over noe, og det kjennes veldig befriende! 
Ingen av oss orket å pynte til 1.søndag i advent, men i morgen skal huset vaskes og shines, for til 1. desember skal vi ha det julekoselig i heimen. :) 

Om det er noen av dere som ønsker at vi skal legge ut tips til hva en føde/barsel-bag skal inneholde, statusrapport og informasjon angående tiden før/under og etter fødselen, så kan vi legge det ut på bloggen eller sende det på mail. 
Det er enda en stund til det blir aktuelt for oss å svare på spørsmålene på de ovennevnte rapportene, men noen andre kan dra god nytte av dem. Er veldig morsomt å lese i etterkant av graviditeten hva man blant annet tenkte, følte, og hvordan graviditeten påvirket kroppen.

PS! Utrolig hvordan blogging påvirker humøret, og hvor mye lettere ting føles etter at man har skriblet ned sine tanker.

Klemmer fra 
 

søndag 27. november 2011

Tyvlånt nett og ENDELIG oppdatering fra oss!

Endelig kommer det en oppdatering fra oss, vi mangler atter en gang internett hjemme, og det er forferdelig frustrerende! Innlegget er utrolig langt, så bare sett deg godt til rette, for dette tar tid å lese. Innlegget ble skrevet i natt/morges, og er en oppsummering fra fredag til søndag. Bilder fra turen kommer så snart vi har fått nett hjemme!

Dagen hvor alt gikk galt…

Fikk faktisk sovet noen få timer etter min siste kommentar på bloggen, og vi gikk ned for å spise frokost rundt halv ni fredags morgen. God frokost som alltid, solen skinte og det lå en spenning over oss som var til å ta på. Humøret var på topp, og vi satt og fniste under hele frokosten.
Følte at vi ikke hadde fått nok søvn, så vi tok oss en liten cowboy-strekk før tiden var inne for å sjekke ut. Sovnet nesten før vi traff puta begge to, og sov godt helt til telefonen min ringte rundt halv tolv. Rakk den ikke, men det var fra skjult nummer så jeg hadde likevel ikke kommet til og svart. Da så jeg at jeg hadde et ubesvart nummer fra HFS, de hadde ringt når vi var nede og spiste.

Jeg var snar med å ringe tilbake! Presenterte meg, og ble satt over til vedkommende som hadde prøvd å ringe. ”Der er du, endelig! Vi har prøvd å få tak i deg siden i går.”
Plutselig sank hjertet mitt… Jeg hadde flere ubesvarte anrop fra skjult nummer dagen før, men av prinsipp svarer jeg ikke på slike anrop da det bestandig viser seg å være selgere. Nå angret jeg selvfølgelig på at jeg ikke hadde svart! Men hvordan i all verden skulle jeg kunne vite at det var fra HFS?! De har da aldri ringt meg med skjult nummer tidligere! Stemmen i andre enden fortsatte med en viss alvor og sorg i stemmen: ”jeg beklager så mye, men det var dessverre ingen befruktede egg.”
Haka mitt datt nedpå knærne og hjertet sank som en stein i brystet mitt.
Ingen befruktede egg?
Hun fortsatte: ”men siden dere har reist så langt, så ønsker vi at dere likevel kommer til timen klokka 13.00, så får dere pratet med legen”
Jeg var sikkert likblek i ansiktet da Lillemor kikket på meg og lurte på hva de ville. Gråtkvalt svarte jeg: ”ingen av eggene mine ble befruktet” så brast jeg ut i krampegråt. Lillemor tok tak i meg, klemte meg hardt og hun gråt sammen med meg. Innimellom gråtingen fikk hun stotret frem ei setning i sinne: ”hvorfor i helvete ringte de ikke i går”
Fikk omsider summet oss, men sjokket satt fortsatt i.
Vandret rundt som et par zombier inne på hotellrommet, og Lillemor fortsatte å gjenta setningen om hvorfor de ikke hadde ringt oss før. Jeg fikk vel svart at noen med skjult nummer hadde ringt dagen i forveien, hvorpå Lillemor svarte at de hadde da aldri ringt med skjult nummer tidligere! Hun var forbannet over det, mens jeg bare satt der som et spørsmålstegn. Ingen befruktede egg ble repetert oppe i hodet mitt. Måtte sette oss ned, men jeg husker ikke hva vi snakket om, alt er så tåkete. Men jeg husker derimot at jeg ble så sint og bebreidet meg selv for mine elendige egg at jeg kastet gravid vitaminene vegg i mellom! Så sa jeg: ”til helvete med alle jævla vitaminer, gi meg snus for faen!”
Jeg gikk på badet for å stelle meg, og ansiktet som møtte meg i speilet var ikke til å kjenne igjen. Blek og grå i huden, tomme øyne og et ansikt som bar preg av at mange tårer var blitt felt. Jeg følte ikke for å sminke meg, hvorfor skulle jeg se bra ut når jeg likevel følte meg død innvendig? Dessuten kom jeg sikkert til å gråte enda mer når vi kom på sykehuset!
Oppi alt det her måtte vi pakke. Alt gikk i slow-motion, og det kjentes ut som tiden nesten sto stille. Fikk likevel pakket ned alt, og vi var klare i god tid før utsjekk. Men ingen av oss følte for å sjekke ut, vi hadde ikke noe hastverk, ikke noe å glede oss til lenger.
Klokka passerte 12.15 før vi gikk ut av rommet, betalte og fikk låst inn kofferten.
Aldri før har vi gått med så tunge skritt på veien opp mot sykehuset, og aldri før har vi brukt så lang tid. Vi pratet ikke så mye, men det som ble sagt ble gjentatt ganske mange ganger. Vi var begge skjønt enige om at det var helt greit at vi ikke hadde fått den triste beskjeden dagen før, for da hadde bare blitt enda hardere å takle. Å få en slik beskjed, og så måtte vente et helt døgn før alle svarene ble besvart, det så vi for oss ville være enda verre.
Torsdagen var en veldig fin dag for oss, vi dro ut på restaurant og jeg fikk endelig den biffen jeg så lenge har drømt om. Måltidet var himmelsk, og vi storkoste oss. Vi pratet om hva vi skulle gjennom dagen etter, og at når vi reiste hjem fredag ville jeg ha en spire i magen som forhåpentligvis ville forbli i magen til august 2012.
Vi var sikker på at dette kom til å gå bra, for vi hadde 8 egg, vi oppdaget at vi hadde satt oss på bord 8 og graviditetstesten skulle tas den 8.desember. Alle disse åttetallene måtte da bety noe? Lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd på HFS.
Er veldig glad at vi fikk beskjeden først på fredag.

Vi kom omsider frem til HFS og satte oss på venterommet, stemningen var langt fra det den var når vi satt der på onsdag. På slaget 13.00 ble vi hentet inn, vi måtte gå den samme korridoren vi hadde gjort på onsdag, og i enden av den så jeg den hyggelige litt eldre sykepleieren som hadde pratet så hjertelig med oss mens jeg lå i senga for å hente meg inn etter uttaket. Tårene presset på bare ved synet av denne flotte dama, før vi måtte gå inn på et annet rom.

Et rom hvor det sto operasjon på døra. Innefor døra var det en gu-benk, masse skap med medisinsk utstyr, ultralydapparat med tilhørende skjerm, på siden av skjermen lå et kateter pakket sterilt. Et kateter som jeg egentlig skulle fått ført inn i meg, for å tilbakeføre et flott egg inn i sin lune livmorhule. Jeg følte meg ganske utilpass der jeg satt på en krakk! Og det var absolutt ikke rette rommet å ta oss inn på for en samtale med legen! Følelsene kriget i kroppen, hjertet kjentes ut som en enorm og vond klump, og jeg slet hardt med å holde tårene tilbake.

Legen kom, han virket veldig beskjeden og nesten litt usikker i faget sitt. Han gjentok det sykepleieren hadde sagt på telefonen: ”nå er det sånn at det ble dessverre ingen befruktede egg, hva som har skjedd vet laboratorieteknikerne bedre enn meg. Vil dere vite hva som gikk galt og hvorfor ingen egg ble befruktet?”
For et dustete spørsmål! Selvfølgelig ville vi vite hva og hvorfor! Han bladde i mappa mi, og gikk ut på gangen og fikk tak i en av teknikerne. Med en enorm empati i øynene entret denne søte dama rommet.
Hun begynte å forklare: ”av de 8 eggene som vi fikk ut var 3 av dem umodne, og derfor ble det bare 5 som skulle videre i prosessen. 1 egg overlevde ikke, og de resterende 4ble befruktet. Delingen gikk veldig seint, og 3 av dem var av dårlig kvalitet. Det siste egget så ut som det utviklet seg fint til tross for at det gikk litt sakte. Men det viste seg at det hadde fått flere kjerner, noe som tyder på kromosomfeil.”
Som alltid, er jeg veldig flink til å tro at alt her i verden er min feil, og denne situasjonen var selvfølgelig ikke noe unntak. Legen mente at det trolig var fordi det ikke var match mellom eggene og donorspermen, men de kunne ikke vite eksakt ettersom dette var IVF. Hadde de foretatt ICSI så kunne de sett om det var noe feil med eggene mine. Vi pratet litt frem og tilbake, og fikk beskjed om at de skulle prate med overlegen ved avdelingen og vi ville få brev om veien videre. Siden det ikke ble noe innsett, teller heller ikke dette som et forsøk, så vi har enda 3 forsøk igjen. Det er vel det eneste positive med hele opplevelsen.
Da vi var der på onsdag spurte jeg i luka om vi skulle betale noe, og fikk beskjed om at dette skulle gjøres på fredag. Gikk derfor mot luka for å spørre om vi måtte betale noe ettersom det ikke ble noe innsett. På vei bort mot luka bråstopper jeg og tårene bare renner ukontrollert, og jeg bryter atter engang ut i krampegråt! Det sto ei dame der med ei barnevogn, med en liten baby gurglende oppi. Det ble for mye.
Den av sykepleierne som vi har fått best kontakt med, dukket opp fra intet og grep tak i meg, og ga med en skulder å gråte på og kom med trøstende ord. I sidesynet så jeg at det var masse folk på venterommet, men jeg klarte ikke å holde gråten tilbake, det var for vondt. Fikk omsider temmet tårene og vi ble stående å prate. Sa at jeg aldri hadde hørt om noen som ikke hadde noen befruktede egg, og hun kunne fortelle at det var mange som opplevde det samme som oss. Vi var ikke alene!

Hun fortsatte: ”det som skjer videre er at du skal vente til mensen kommer i desember, men vi kan ikke foreta noen behandling da, for kroppen må kvitte seg med alle hormonene du har tilført den. Men du skal likevel ringe inn mensen slik at vi har kontroll på når vi kan starte opp i januar, samt at vi ikke risikerer at vi ikke har tid å behandle dere. For da lager vi en plan på hva som skal skje videre. Dette skal vi få til dere, dere skal få den babyen dere har lengtet sånn etter! Overlegen skal også se på saken og lager deretter et opplegg for dere. Jeg talte forresten 11 follikler under uttaket, så legen som har foretatt ultralyden på deg har talt med de folliklene som var for små til å kunne tappes. Om det blir øking av dosen for å få flere modne egg vet vi først når overlegen har hatt en gjennomgang av forløpet. En ting er i alle fall sikkert, neste gang skal vi bruke en annen donor!! For vi håper at dere skal dere slippe å oppleve dette enda en gang. Nå får dere unne dere noe ekstra godt, ta vare på hverandre og så ses vi igjen om ikke så alt for lenge.”
Det var veldig godt å få denne samtalen med denne engelen av en sykepleier, for nå følte vi at vi hadde fått svar på alt vi lurte på pluss litt til.

Det var enda 5 timer til vi skulle reise, så vi stresset ikke akkurat fra sykehuset. Brukte god tid, kikket på bygningen rundt oss og satte kursen mot et kjøpesenter. Hadde egentlig ikke noe mål, men noe måtte vi foreta oss i de timene vi hadde igjen i Haugesund. Gikk på Søstrene Grene for å se om de hadde fått inn noe nytt siden onsdag, og det hadde de selvfølgelig. Men shoppe-gleden var forsvunnet som dugg for solen. Vel inne i butikken måtte vi bane oss vei, uansett hvor vi snudde oss var det barnevogner! Ble en veldig kjapp tur inne på butikken, og endte opp med å kjøpe noe småtteri. Viste ikke hva vi skulle ta oss til, og gikk bare og surret. Det å skulle traske mer i butikker fristet ikke, så vi fant oss en kafé.

Mens vi satt der kom det ei dame med en liten unge på ca.6 måneder, og hun satte seg på nabobordet. Ungen skrek og var sulten, og igjen slet jeg med å holde tårene tilbake. Ble nesten sittende å stirre på at ungen fikk mat, jeg var så misunnelig! Da de skulle dra igjen, så jeg hvordan vogn barnet hadde, en Bugaboo Cameleon! Er det mulig? Det er samme vogna som står på gjesterommet hjemme og venter på å bli tatt i bruk. Jeg frøs til, og igjen kom setninga fykende inn i hodet mitt og jeg mumlet: ”det ble ingen befruktede egg.” Jeg ble helt matt i ansiktet og Lillemor grep hendene mine og sa: ”det blir vår tur snart kjære, og du, eggene var jo befruktet, men de hadde kromosomfeil. Det var rett og slett ikke rette donoren for oss.”
Fikk omsider handlet til oss, matlysten var borte, så jeg tenkte at kule-is alltid smaker godt. Hele den tiden mens vi satt på kafeen var det ubeskrivelig mange damer som vandret rundt med barnevogner. Har aldri sett så mange barnevogner på en og samme plass før!

Til slutt ble det slitsomt å sitte der, så vi ruslet videre. Sjekket når flybussen gikk, og sprang for å hente kofferten. Vi kunne liksågodt sitte på flyplassen i nesten 4 timer fremfor å traske hvileløst omkring på et kjøpesenter. Enda godt at vi bestemte oss for å reise ut så tidlig, for når vi kom til flyplassen viste det seg at flighten vår var kansellert! Dette er virkelig dagen hvor alt som kan gå galt, går galt. Henvendte oss til dama i SAS skranken og hun brukte 40 minutter på å prøve å få oss hjem, men det viste seg at hun kun fikk en av oss hjem og dette var uaktuelt! Vi fikk tilbud om å tilbringe resten av helga i Haugesund, noe jeg ikke ønsket. Jeg var ferdig med Haugesund for denne gang, og ville bare hjem. Så viste det seg at det gikk et Norwegian fly til Oslo, men siden vi ikke hadde betalt billettene selv, ble dette også en utfordring. Dama ringte derfor pasientreiser, men klokken 16.30 på en fredag, så har selvfølgelig den gjengen tatt helg. Hun fant derfor nummeret til reisebyrået som reisa var bestilt gjennom, og etter mye om og men fikk vi billetter til Norwegian flyet.
SAS-dama sa at vi skulle kontakte SAS når vi kom til Gardermoen slik at vi fikk billettene til resten av reisa, hun skulle gjøre alt klart slik at vi bare kunne hente dem ut.
Klokka hadde nå rukket å bli 16.40 og flyet gikk 17.00, og vi fikk det plutselig veldig travelt. Bagasjen fikk vi ikke sjekket inn, noe som førte til at vi måtte ta kofferten gjennom sikkerhetskontrollen. Enda mer stress, opp med kofferten og luke ut alt av flytende som var over 100 ml. Sjampo, balsam, drikke og parfyme gikk rett i søpla! (Var veldig glad vi ikke kjøpte parfymen til 600 kroner som vi begge ønsket oss….)
Hastet gjennom sikkerhetskontrollen og fikk stilt oss i boardingkø. Da vi kom oss ut til flyet fikk vi huket tak i en av bakkemannskapet slik at kofferten kom med flyet.

Vel framme på Gardermoen gikk vi til SAS skranken og fortalte historien vår, og at vi skulle hente ut billettene til resten av reisa. Dama der ristet oppgitt på hodet, det var ingenting som var klargjort! SAS dama i Haugesund hadde bare kommet med tomme ord, og hadde trolig ”glemt” oss etter at vi reiste. Etter masse arbeid og 50 minutter senere, klarte endelig den snille dama på Gardermoen å få oss videre! Stressfaktoren sank, og vi pustet lettet ut. Vi kommer oss hjem i kveld!

Vi kom oss til Trondheim, men der fikk vi beskjed om at flyet var forsinket som følge av stormen Berit. Jaja, litt venting fra eller til spiller ingen rolle så lenge vi kommer oss hjem. Flyet vårt kom, vi gruet oss litt, for vi skulle med ”melkeruta”. Flyet skulle ned en annen plass før det skulle ta oss hjem. Vel om bord fikk vi denne beskjeden: ”på grunn av dårlige vindforhold er det ikke mulig for oss å lande på deres destinasjon. Dere får muligheten til å bli med til Bodø, så dekker vi overnatting der, så får dere fly hjem i morgen.”
Dette fikk veldig mange av passasjerene til å gå av flyet. Men vi ble sittende, hele dagen var preget av ting som hadde gått oss i mot, så nå satt vi bare og lo! Vi kommer oss tydeligvis ikke hjem i kveld likevel tenkte jeg, og det jeg satt og bekymret meg over, var at jeg hadde lovet dere en oppdatering rundt midnatt på bloggen vår!
Med en to timers forsinkelse var vi endelig klare for avgang. En helt for jævlig flytur preget av mye turbulens! Har aldri tidligere vært redd i fly, og kan vel si at jeg nå var skikkelig skjelven, men jeg trøstet meg med at ned kom vi uansett…
Vi landet i Sandnessjøen og fikk følgende tilbud av piloten: overnatte i Sandnessjøen og buss hjem dagen etter, buss hjem med en gang vi kom av flyet eller bli med til Bodø for overnatting der og fly hjem dagen etter. Men han sa at været ikke hadde så veldig gode forutsetninger dagen etter heller, så da ble valget vårt ganske enkelt. Vi satte oss på bussen!
Det ble virkelig en lang dag, og vi brukte mye lengre tid å komme oss hjem enn vi hadde trodd, men vi kom oss i alle fall trygt hjem til slutt og var lykkelige for det. Men dagen hvor alt gikk galt skulle likevel ikke være over…
Når vi hadde fått i oss mat og var klare for å oppdatere bloggen, viste det seg at vi ikke hadde nett! Det virket som om modemet hadde konka helt ut. Ikke klarte vi å komme oss på nett med mobilene heller, så oppdatering på bloggen kunne vi bare se langt etter! Frustrerte kom vi oss i seng, og fikk oss en god natts søvn.
Testet utallige ganger i løpet av dagen i dag, lørdag om nettet fungerte, men fånyttes! Prøvde også support telefonen, men de har bare åpent på hverdager. Er det mulig?! Tror de at folk bare får trøbbel med nettet på hverdagene?! Vi har også prøvd å komme oss på nett med mobilene, slik at vi i det minste fikk gitt livstegn fra oss på bloggen, så fikk den store oppdateringa komme når vi fikk nett, men det var like håpløst.

Dagen i dag lørdag, har vært en rar dag! Med et skikkelig møkkavær ute ble det et ork å dra ut, men vi måtte! Det er lørdag og vi hadde ikke så mye som en pakke melk i huset, og litt kos skulle vi unne oss. Sa til Lillemor når vi var på butikken at jeg følte at jeg hadde alt for mye innestengte følelser i kroppen, og at jeg ikke har fått muligheten til å være skikkelig lei meg. Hun skjønte godt hva jeg mente fordi hun følte det samme.
Ungen laget gryterett, tente stearinlys og vi kikket på lørdagsunderholdninga på tv. Normalt sett storkoser jeg meg, men i dag klarte jeg ikke å nyte noe som helst. Jeg gikk på autopilot.

Har hatt en del smerter i magen etter uttaket på onsdag og la meg på sofaen for å slappe av, jeg sovnet og sov vel i en liten time. Det første som slo meg når jeg våknet var ingen befruktede egg.”
Ville bare gråte, men ettersom ungene enda var sammen med oss, kunne jeg ikke det, siden de ikke vet noe som helst om hva vi forsøker å få til. Klumpen i brystet bare vokste seg større og vondere og plutselig så brast den! Jeg og Lillemor holdt hardt rundt hverandre og ble sittende å hulke sammen. Det var godt og endelig få følelsene ut!

Klokka er nå blitt 07.30 søndagsmorgen, og jeg klarte ikke å legge meg. Hadde alt for mange tanker som surret i hodet til at jeg ville klart å sove. Nå har jeg skrevet ned det som falt meg inn, og hjertet kjennes lettere. Tviler på at vi får nett i løpet av dagen i dag, søndag, så jeg tror faktisk at jeg skal dra til ei venninne såpass at jeg får postet innlegget på bloggen.

Jeg vet at mange av dere venter på å høre om vår opplevelse, og jeg tviler på at noen av dere trodde at det skulle ende slik det gjorde. Det kommer kanskje som et like stort sjokk på dere som det gjorde på oss. Dere skal vite at vi setter utrolig stor pris på alle lykkeønskningene og gode ord dere har kommet med. Vi setter bestandig pris på kommentarer, men siden vi ikke deler historien med verken venner eller familie, så betyr alle de flotte ordene fra dere ekstra mye. Det varmer i hjertene våre!


Tusen takk for at dere har hatt så stor tro på oss og støttet oss gjennom hele prosessen.

Tusen takk for at dere har delt deres erfaringer, kommet med råd og svart oss på spørsmål.

Tusen takk for at dere er de menneskene dere er, og at vi får ta del i livene deres gjennom deres blogger.

Tusen takk for at dere velger å ta del i livet vårt og lese vår historie om den til tider veldig tøffe veien mot målet, om å få det etterlengtede kjærlighetsbarnet vårt.

Til tross for at vi ikke har møtt noen av dere, så betyr dere utrolig mye for oss!
Nå er det bare å bearbeide følelsene og skuffelsen, og stålsette seg og forhåpentligvis telle ned til januar 2012 og en ny runde med hormoner og uttak. Vi håper selvfølgelig at neste gang ender bedre.


Triste klemmer fra Tuppen

fredag 25. november 2011

Bare litt til....

Har fortsatt ikke satt beina innenfor dørene hjemme. Orker derfor ikke å blogfe fra mobioen da jeg har så mye på hjertet.
Lover dere oppdatering rundt midnatt!!

Tuppen

torsdag 24. november 2011

I morgen skjer det!!

Nå er det 17 timer til det store skal skje! Er veldig spent på hvordan det har gått i varmeskapet....Gir dere en oppdatering i morgen når vi er ferdige. :-D

Tuppen

onsdag 23. november 2011

DA skal dere få høre om uttaket!

Sitter på en hund-gammal data, og ting er ikke slik de skal på oppsettet, så jeg skriver bare så godt jeg kan.

Startet dagen med å gå opp til sykehuset litt over ni i morges, og da vi ankom fikk jeg utlevert en liten neve med tra-la-la drops. Tre kvarter senere ble vi hentet, og vi ble møtt av et stort team av sykepleiere og leger. La meg galant ned i stolen, og først da kjente jeg at jeg var en smule nervøs! Kjente ikke noe til tablettene jeg hadde tatt tre kvarter i forveien, morfintabletten var oppskrytt! PFT!

Sykepleieren var flink å fortelle hva som skulle skje og fortalte når lokalbedøvelsen ble gitt i skjeden. Legen var så konsentrert at han klarte ikke å si noe som helst. Selvfølgelig merket jeg at lokalbedøvelsen ble satt, og enkelte plasser var værre enn andre. Spesielt ille var det på høyresiden, for da sprengte det virkelig på. Men jeg synes ikke det var så ille, var vel mest det at jeg skvatt til når han stakk. Merket ingenting når han drev å tømte folliklene. Det morsomme var at de tømte follikel på follikel og sykepleierne sprang stressa etter flere glass, for de hadde tatt med seg alt for få glass.
Den værste opplevelsen var da han skulle tømme et par follikler på høyresiden! Det lå på en litt vanskelig plass og han hadde ikke fått gitt meg tilstrekkelig med bedøvelse. Jeg skvatt til, hylte ut av hele mitt hjerte og klep Lillemor i hånda! AAuuuuuu!! Legen var faktisk såpass at han ba om unnskyldning etterpå for at han hadde gjort meg vondt...

Var helt ødelagt etter det siste stikket, og de hentet en seng til meg og trillet meg inn på et rom. Jeg hadde enorme smerter i magen, og jeg hadde en følelse av at han fortsatt drev å stakk meg med nåla. Det ble så ille at tårene bare trillet. En sykepleier kom inn og spurte hvordan det gikk, og Lillemor var vel den som snakket for meg. Det tok henne 5 minutter, så var hun tilbake med ei sprøyte med morfin som hun stakk i skinka på meg. All smerten forsvant ikke, men det tok de verste toppene, og jeg klarte å snakke med Lillemor igjen. Ble liggende litt til i senga for sykepleieren skulle ha en samtale med oss før vi dro tilbake til hotellet. Hun forklarte litt om lutinus, at jeg kunne blø litt samt ha litt smerter i magen etter inngrepet. I samme slengen fortalte hun hvor mange egg det ble, og det ble som jeg skrev tidligere idag: 8 stykker! Lillemor er forøvrig overbevist om at det siste stikket som gjorde så vondt (fordi jeg ikke var bedøvd) var det som inneholdt gullegget! ;)
Etter samtalen gikk jeg i dusjen, måtte dusje av meg noe blod. Er vel ikke så rart at man blør når legen har drevet å stukket deg "halvt ihjel" innvendig med ei nål? Var i alle fall godt å få dusjet, og jeg følte meg også i bedre form.

Resten av dagen har vi brukt på hotellrommet, sovet noen timer, pratet om fredagen og at det sikkert er en skikkelig "hjemme-alene fest" i varmeskapet i natt. Ut fra det vi ble fortalt i dag, så får vi ikke vite noe om eggene våre før på fredag med mindre alle eggene er av dårlig kvalitet og at forsøket må avbrytes.
Da er det bare å fortsette nedtellingen, og håpe på at eggene mine og spermen til mr.X har funnet tonen i glasskåla og koser seg i varmeskapet! Fredag kl.13.00 skal vi tilbake, dette blir virkelig spennende!

Sånn alt i alt var uttaket en positiv opplevelse, og det er ingenting å grue seg til. Men jeg håper at det ble med dette uttaket ;) Nå er det kvelden for oss to.

PS! Siden dataen er veldig gammel, så gjør vi det enkelt: Vi takker dere alle sammen for kjempe koselige og herlige positive tanker og lykkeønskninger i forbindelse med IVF-forsøket. Dere er bare helt supre <3


Klemmer fra Tuppen, Lillemor hilser også.

Hvor mange egg?

Hadde skrevet et langt innlegg, mem så klikka telefonen. Orker derfor ikke skrive innlegget på nytt igjen. Skal finne en data og gi dere.et detaljert innlegg senere. Men jeg kan si så mye som at de.fikk hentet ut 8 egg.

Tuppen

tirsdag 22. november 2011

Avreise....

Bare sånn kort innpå!

Setting av sprøyta i går 21.30 tok jeg meg av da Lillemor fikk kalde føtter da hun så sprøytespissen. Men hun dyttet inn stemplet på sprøyta, så hun va den som sørget for at innholdet i sprøyta gikk inn i magen min. Teamwork!

Da er det ikke mange timene til vi reiser, faktisk bare tre timer! Kofferten er ferdig pakket, jeg er nydusjet og Lillemor ligger og sover enda. Er utrolig deilig å få reise med fly hele veien, og jeg gleder meg til vi kommer til Gardermoen. Det blir noen timers venting der før vi skal videre til Haugesund, så litt kikking i butikkene og en liten matbit er det som venter oss der. Kanskje vi får handlet noen julegaver? 
Håper bare at formen min holder seg noenlunde. Begynte i går kveld å nyse noe voldsomt og var sikker på at jeg ble akutt allergisk. Dyttet i meg en zyrtec og trodde at det skulle gå over, men jeg tok dessverre feil. Det ble bare værre utover natta, tett i nesa og snørra renner konstant! 
Forkjølelse har vel ikke noe betydning for IVF-forsøket vårt?!

Er litt usikker på om jeg skal pakke ned pc'n i kofferten, må nesten høre med Lillemor når hun våkner for det er hun som må løfte på kofferten. 

Om det blir oppdatering på bloggen vår mens vi er nede i Haugesund vet jeg ikke, men det klør alt for mye i fingrene mine til å ikke oppdatere bloggen. Ikke minst, dere sitter der ute og venter på rapport fra meg. Jo, jeg skal få til å få blogget mens vi er borte. :)

PS!! Jeg gruer meg ikke til uttaket i morgen. (i alle fall ikke enda...)




Klemmer fra

mandag 21. november 2011

I morgen...

...har min kjære Lillemor funnet ut at hun skal være tøff! Hun har lyst til å sette eggløsningssprøyta på meg, for hun vil jo også bidra med å lage denne spiren. Og da er det vel ganske naturlig at hun er den som sørger for å sette denne viktige sprøyta. Så i morgen kveld kl.21.30 setter vi den aller siste sprøyta i forbindelse med vårt første IVF-forsøk, og la oss håpe at det blir med dette forsøket...

Idag har vi hatt en skikkelig avslappet, men likevel effektiv søndag! Brukt noen timer forran tvn å kikket på både håndball og fotball, hatt besøk av ei god venninne, fått vasket og ryddet kjøkkenet og vasket opp klær som vi skal ha med oss til Haugesund. En arbeidsdag igjen, så reiser vi avgårde til vårt livs største opplevelse. Vi ankommer Haugesund på tirsdag ettermiddag, og har ingen konkrete planer den dagen. Regner med det blir til at vi bare sjekker inn på hotellet, dusjer og camper resten av kvelden i senga. Vi skal opp tidlig på onsdagen, og det blir en utrolig stor dag, så det er viktig å være uthvilt. Har et ønske om å finne på noe når vi først er utenbys, så det er mulig vi reiser til Stavanger på torsdag. Men vi orker ikke planlegge så veldig mye, og tar det heller på sparket. En ting vet jeg garantert, jeg skal ha en saftig og god biff når vi er der nede! Har i flere dager hatt lyst på biff, men har ikke hatt ork til å lage det her hjemme. Det kunne vel ikke passet bedre å ta et bedre måltid på en restaurant, for å feire at vi endelig er igang med vårt første IVF-forsøk. 

Gleder meg til et herlig biff måltid!! :D

En liten avsporing: vi har snakket mye om hunden vår i det siste og hvordan hun vil reagere den dagen vi får en liten baby i hus. En liten en som krever masse oppmerksomhet, dulling og kjærlighet. For det viser seg at hunden er ubeskrivelig sjalu! Hun har gjentatte ganger glefset etter ungene og ei venninne når de har kommet for nært oss for å gi oss klem. Og hun har blitt arrestert veldig kraftig når hun har gjort dette, og skjønner meget godt at hun har gjort noe galt. Hun knurrer til og med på katta når han kommer for nært henne i sofaen når hun ligger å slapper av. Dustehund!
Vi tenker derfor mye på hvordan hun vil oppføre seg den dagen vi sitter med en liten bylt i armene og hvor hun ikke får ligge inntil oss i sofaen lenger. Om hun fortsetter med denne glefsinga blir vi nødt til å gi henne bort, uansett hvor glade vi er i henne. Kan ikke risikere at hun skal glefse etter et lite barn bare fordi hun er sykelig sjalu! 

Ettersom mamma ikke vet at vi prøver å få barn, har jeg heller ikke snakket noe med henne om hundens oppførsel og eventuelle skjebne. Både jeg og Lillemor har kommet til den konklusjonen at det er til det beste for hunden, at mamma og "pappa" overtar henne. De er utrolig glade i hunden og hunden forguder dem! De har lenge ytret ønske om å ansaffe seg hund, men synes det er greit å bare låne vår hund når de ønsker. Håper bare at de ønsker å overta henne om hunden ikke forbedrer oppførsel. Om de ikke gjør det, vet vi ikke hva som skjer med henne. Eventuell avlivning må diskuteres med oppdretteren, og jeg tviler på at hun kommer til å godta at hunden blir avlivet.... 
Er forresten veldig frustrerende at hunden oppfører seg slik, men hun ser på oss to som Alfa-paret i huset, og at hun er etter oss i rang. Om ungene eller besøkende kommer for nær oss (les: klemming når vi sitter i sofaen) så protesterer hun trolig fordi at de i hennes hode er under henne på rangstigen....
Vi må bare vente å se hva som skjer, skulle hun fortsette sin tåpelige oppførsel etter at vi har fått baby, så åker hun på hue og rævva ut av vårt hus!
Er det noen av dere som har opplevd at hunden er sykelig sjalu? Og hva gjorde dere eventuelt med det?



Skal prøve å få noen timer med søvn før hverdagen kaller!

søndag 20. november 2011

Teller ned!

Da har vi full nedtelling! 3 dager igjen til avreise, 4 dager til uttak og 6 dager til innsett...
I morgen er det søndag og de siste sprøytene med gonal-f og orgalutran skal settes. Mandag 21.30 skal ovitrelle sprøyta settes! Når det kommer til bivirkniger på ovitrelle er de det samme som på de andre sprøytene jeg har satt, så jeg har ikke noe nytt i vente. Er bare litt usikker på om jeg skal stikke den i låret eller som de andre sprøytene; i magen.  
Noen av dere der ute som har erfaring på dette området?

Var så heldig å atter engang bli invitert på middag til mamma og "pappa" i ettermiddag, og fikk en forsmak på julemat med medisterkake, pølser og diverse tilbehør. Det var veldig varmt inne hos dem, og mamma ba meg om å ta av meg kofta slik at jeg ikke skulle bli varm. Så skeptisk bort mot Lillemor og var livredd for at mamma skulle legge merke til min gedigne mage, for jeg hadde bare en tynn polo under kofta og den skjuler ikke akkurat så mye. Fikk lurt av meg kofta og sneket meg på andre sida av bordet uten at hun la merke til noe. Mulig hun tror at jeg bare har lagt kraftig på meg den siste uka, men da hadde hun garantert kommentert det! Vi koste oss med maten, og vi skravlet om masse, men ingen kommentar om magen kom. Pustet lettet ut, over at ingen av dem hadde bitt seg merke i min store mage. Men jeg tror den dagen vi overbringer budskapet om spire i magen, så kommer hun til å si at hun har skjønt det hele tida. ;) 

Buksene mine er blitt så utrolig ubehagelige, så jeg måtte faktisk ta på meg en mamma-bukse i dag. Ja! En mamma-bukse!! Helt utrolig, hadde aldri trodd at jeg skulle kle meg i et slikt plagg før spiren i magen hadde festet seg. (den ser forresten ikke ut som en typisk mamma-bukse)
Du lurer sikkert på hvorfor vi har mamma-klær i huset allerede? Jeg er veldig glad i å handle på nettbutikker, og når jeg handlet julegaver for to uker siden på La Redoute, var det tilbud på noen mamma-klær. Klarte selvfølgelig ikke å motstå fristelsen og kjøpte et par plagg på salg, for jeg tenkte: "gravide skal vi bli før eller siden". Det var også viktig at det jeg bestilte ville falle i smak hos Lillemor også.(vi bruker samme størrelse i klær, noe som er veldig praktisk når man er to kvinner)
Siden hun med tid og stunder også skal bli gravid, ja, så lenge hun får stabilisert den veldig ustabile syklusen sin! Det er forresten veldig frustrerende, for alle blodprøvene av henne viser ingen tegn til feil på henne. Nå er det 62 dager siden sist hun hadde mensen. Etter at hun sluttet på provera, gikk alt tilbake til det gamle og unormale. Hva mer kan vi gjøre da, når legen mener at alt er fint og flott med henne?! Når mensen er et veldig tydelig tegn på at ting IKKE er normalt! 



Det viste seg å være smart at jeg bestilte de klærne, for jeg fikk bruk på dem lenge før både jeg og Lillemor hadde trodd i og med at magen svulmet sånn opp. Er vel kanskje ikke så rart at magen har blitt stor, med 17 fortsatt voksende follikler, så sier det vel seg selv...

Digger denne buksa! Er ikke noe spesielt glad i åletrang dongeri.
Denne passer perfekt til vår stil :)
Buksa er kjøpt på La Redoute.

Skal si at mamma-moten har forandret drastisk siden sist jeg gikk gravid. Da skulle magen skjules, men nå skal man helst fremheve den, og være stolt over sin voksende mage. Husker jeg vraltet rundt i gedigne skjorter og formløse fæle bukser, og jeg følte meg ikke akkurat flott. Mens nå derimot vrimler det av masse flotte klær på diverse internettbutikker som passer for en voksende mage, og jeg kan ikke vente til jeg kan kjøpe flotte dongeribukser, skjørt, kjoler og gensere som fremhever magen. Jeg skal være flott og stolt gravid denne gangen! Håper bare at det klaffer nå i neste uke....

Det er ubeskrivelige spennende dager vi teller ned mot, og selv om det bare er 3 dager til avreise føles det ut som det er 14 dager til! De siste dagene har gått utrolig sakte, men det er vel slik det bruker å være når man går og venter på at noe stort skal skje!
Håper, håper, håper så inderlig at det er vår tur til å få to streker på graviditetstesten i begynnelsen av desember. 


Klemmer fra 

lørdag 19. november 2011

Etterlengtet oppdatering?!

Beklager at oppdateringen kommer noe sent, men formen min var bedriten i dag etter undersøkelsen, pluss at det var masse som måtte ordnes. Har nå fått bekreftet timeavtale på HFS, bestilt avreise og hjemreise samt hotellovernatting. Etter at dette var fikset klarte jeg ikke mer, og måtte legge med nedpå for noe timers søvn. 
Noen timers søvn gjorde underverker, og vi laget skikkelig god fredagsmat før vi dro avgårde på Twilight, Breaking Dawn part 1, som forresten var en sinnsykt bra film! Bare så innmari synd at det er ett helt år til neste film kommer!...

Anbefales!

Hvordan gikk det på undersøkelsen idag da? Joda, det gikk kjempefint. Var veldig øm, spesielt på venstresiden. Men der har jeg hatt innmari vondt de siste dagene, men når vi fikk høre resultatet av antall follikler, så er det kanskje ikke så rart at jeg har hatt litt vondt....Lillemor kunne bli med på undersøkelsen i dag, noe både jeg og gynekologen satte stor pris på. Veldig godt å ha henne ved min side, og gynekologen ga henne umiddelbart rollen som sekretær! Hun fikk ansvaret for å skrive ned hvor mange follikler han fant, og størrelsen på dem. 

Nå ligger arket ute i bilen, men jeg kommer ALDRI til å glemme antall follikler. Årsaken til dette, er at Lillemor spurte meg på lørdag i forrige uke om hvor mange follikler jeg trodde gynekologen ville finne. Da svarte jeg 17!!! Jeg sa også til den hyggelige sykepleieren på HFS da jeg pratet med henne tidligere i uka, at jeg hadde som mål å få 17 follikler. Hun bare lo av meg, og sa: "du skal være glad om du har mellom 5 og 10". Kan vel si at jeg har motbevist det, for det VAR 17 (!!!!!!) follikler i dag. Litt varierende størrelse, men de ligger fra 10-16 mm i gjennomsnitt. Da er det kanskje ikke så rart at magen min ser ut som en sperreballong....Og nei, den har ikke blitt mindre.

Hva skjer de følgende dagene? Jo, jeg skal fortsette på gonal-f med samme dose som hele tiden, altså 150 ie, skal også fortsette med orgalutran. Det blir to dager til med disse sprøytene, før det braker løs på mandag! Klokken 21.30 skal eggløsningssprøyta ovitrelle settes. Det som da blir neste er egguttak på onsdag klokken 09.30, altså 36 timer etter at ovitrelle er satt. Fredag blir det innsett av egg (forhåpentligvis) og vi vil i praksis være gravide neste fredag om alt går slik vi ønsker. Åååååh, dette er så utrolig spennende! Nå svirrer selvfølgelig tankene rundt, men denne gangen er det: "hvor mange egg får de ut, blir noen befruktet, isåfall hvor mange egg blir befruktet, får vi noen egg på frys??"

Som dere hører, vi går en utrolig spennende tid i møte!


Klemmer fra

fredag 18. november 2011

Ikke mange timene igjen!

Om drøye ni timer ligger jeg i den berømte gu-stolen og spriker med beina som den største selvfølge. Det har blitt en vane med disse undersøkelsene, og man vet at man er "garva" når man ikke føler seg ille til mote over å kle seg halvnaken for helsepersonell. 
Er veldig spent på hva morgendagen bringer...Håper at dagen i morgen blir den siste med sprøyter, ikke at det er ille å sette dem, men jeg blir så utrolig dårlig.

Det hele toppet seg i dag da jeg var ute sammen med hunden. Var kommet hjem og sto på altanen å ventet på at hunden skulle rase fra seg i hagen. Var kvalm i utgangspunktet, men plutselig kom det skyllende over meg som en gedigen bølge. Endte opp med at jeg hang over rekkverket på altanen og spydde som en gris! Takk og lov for at det var tidlig i morges og at det enda var skumt ute. Var neppe noen naboer som så at jeg sto å ropte på elgen hengende over min egen altan....Fikk summet meg, og krabbet nesten inn. Hunden var selvfølgelig tørst etter turen, og det var tomt for vann i skåla. Måtte derfor fylle opp med vann til firfotingen, og det endte opp med at jeg igjen spydde, i vasken på kjøkkenet!! Var helt ødelagt, og fant ut at det var like greit å gå å legge seg. Rasket med meg en pakke med ritz-kjeks og litt drikke før jeg fant veien til senga. Klarte å pakke i meg et par kjeks og litt drikke før jeg la meg nedpå. Sovnet rimelig kjapt, og ble vekt av at Lillemor kom hjem fra jobb. Kvalmen har kommet og gått hele dagen, og jeg var våken i knappe to timer før jeg måtte sove mer. Da jeg våknet var kvalmen nesten borte, men nå hadde magen slått seg vrang. Midt i middagslaginga måtte jeg bare løpe fra alt! Date med toalettet neste...

Får trøste meg med at når spiren sitter, så er det trolig at kvalmen kommer snikende igjen, og vi er forberedt på hvordan den påvirker kroppen min. Men da finnes det hjelpemidler om kvalmen skulle bli for intens, og jeg vet at ritz-kjeks klarer å dempe kvalmen litt. Fra den dagen spiren sitter og om kvalmen skulle melde seg, vil det stå en eske med ritz-kjeks pent plassert på nattbordet mitt... 


Nå skal vi begge prøve å få noen timer med søvn, før morgendagens store begivenhet skal skje. Oppdaterer dere så snart vi vet hva som skjer videre. 




Nattahilsen fra

torsdag 17. november 2011

En forsmak på graviditet!

Nå er det bare to dager, eller mer konkret 32 timer og 50 minutter til jeg skal på ultralyd! Lillemor er dessverre på jobb, og får ikke vært med på den mest spennende ultralyden.  Gleder meg som en unge på julaften til dette, og vet at fredagen blir veldig hektisk for oss. Heldigvis fikk jeg time så tidlig på dagen at det skal nok ikke by på noen problemer. 

Det er ganske mye som skal skje etter at gynekologen har undersøkt meg, og skrevet ned resultatet på skjemaet vi fikk med oss fra HFS. I og med at lokalsykehuset ikke tar på seg ansvaret å sende resultatet på faks (for de mener det ikke er trygt nok, og at pasientopplysningene kan komme i feile hender) så vil jeg få med meg skjemaet hjem. 
Her hjemme skal jeg scanne det inn, og sende det på mail til HFS ettersom jeg ikke har tilgang til faks. Mens jeg venter på telefon fra Haugesund må jeg selvfølgelig ringe Lillemor å fortelle hvordan det gikk på ultralyden.
Håper selvfølgelig det tar veldig kort tid før Haugesund ringer oss for å fortelle hva som skal skje videre. Blir det flere dager med stimulering, eller blir fredagen den siste dagen jeg setter sprøyter på meg selv? Eggløsningsspøyta ligger trygt i kjøleskapet på apoteket, og den henter jeg ikke ut før jeg har hørt noe mer fra Haugesund.


Så snart Haugesund har ringt oss, er det bare å be dem om å sende bekreftelse på behandling til pasientreiser på faks. For å ha kontroll på hvordan vi reiser, må jeg ringe pasientreiser selv. For de rekker ikke å sende oss billetter i posten siden alt skjer innenfor en veldig tidsbegrenset periode. Hvordan vi løser dette med billetter og slikt, og hvordan og hvorfra vi reiser er heller ikke sikkert. Er litt småfrustrerende at man ikke vet noe som helst! Eller jo, vi vet at vi skal til Haugesund....
Har allerede kontaktet hotellet vi bodde på sist, for å sikre oss overnatting. Har ikke booket rom enda fordi vi ikke vet datoen, men vi vet at de har masse ledig kapasitet fra mandag til torsdag. Har også ordnet barnevakt til hunden og ungene. Alt det vi har kunnet fikse er ordnet, nå er det bare å vente. Vente på en konkret dag for uttak! Nervepirrende.


Har skrevet tidligere at formen min ikke har vært noe særlig, og deriblant at magen min er opphovnet og stinn. Magen er stenhard, og jeg har virkelig gravid-mage, men uten noe spire inni. Til vanlig har jeg ikke noe særlig med mage, og det er utrolig at ingen har reagert på hvordan magen ser ut. Men jeg har vel vært flink å kle meg i klær som skjuler magen. Lillemor er veldig sikker på at vi får klaff på første forsøk, og jeg lever i håpet jeg også. Dette er uten tvil det største vi har vært med på i livet!


Absolutt ingen tvil om at stimuleringen fungerer!
Sjekk den magen!
På bildet står jeg helt normalt, og jeg presser ikke ut magen. Måtte prøve igår, bare for morro skyld å dra inn magen, men det funket dårlig! Den forble like stor...Synes egentlig det er litt morsomt at magen har gått fra flat til veldig gravid-mage. Er bare en liten smak på hvordan magen etterhvert vil se ut når det endelig kommer en spire inni der....




Klemmer fra


tirsdag 15. november 2011

Fikk lettet på hjertet!

Med null nattesøvn atter engang, forårsaket av kvalme, urolig mage og masse tanker, måtte jeg bare ringe HFS i dag. Etter å ha lest på pakningsvedlegget til sprøytene jeg stikker i magen hver dag/kveld, så er OHSS det som bekymrer meg mest av alt ettersom jeg er mer disponert for det på grunn av PCOS. 

Det som er faresignalene for OHSS:
"Symptomer kan være buksmerter, oppsvulming av buken, kvalme, brekninger, diaré, vektøkning, redusert urinstrøm og pusteproblemer. Komplikasjoner kan omfatte dannelse av blodpropper. Dersom du merker slike symptomer, kontakt legen din umiddelbart."

Nå har jeg bare hatt moderate buksmerter, buken står som en sperreballong og jeg ser ut som jeg er 4 måneder gravid allerede, kvalme og diaré. Men samtidig så kan metformin være en synder til både kvalme og diaré. For å få svar på mine bekymringer ringte jeg å snakket med sykepleieren som hadde oss til samtale når vi var der i september. Ei veldig hyggelig og behagelig dame. Jeg buste ut med mine tanker og bekymringer og lurte på om jeg burde ta ultralyd før fredag. Hun ga meg masse beroligende ord, og på slutten av samtalen satt vi bare å lo begge to. HERLIG! Aaaah, ett tonn med bekymringer er borte fra hodet mitt. For det er som jeg tidligere har sagt: de vet hva de holder på med, og dosen jeg har med gonal-f er ikke spesielt høy, og for å få dette til må de uansett stimulere meg. Hun kunne også fortelle at om jeg skulle ende opp med å bli overstimulert, så vet de hvordan de behandler det, og jeg har ingenting å bekymre meg for. Hun skulle forresten også være behjelpelig med å skrive en faks til pasientreiser slik at vi får dekket reisen. Lillemor får selvfølgelig være med.

Derfor fortsetter vi slik som før, og vi ser frem mot fredagen! Får bare forsøke å klare meg så godt jeg kan gjennom dagene når kvalmen herjer som værst og magen ikke spiller på lag. Har kjøpt inn masse ulike tørre kjeks, slik at jeg får i meg litt mat om dagene. Det frister ikke med mat både fordi kvalmen herjer og at magen slår seg komplett vrang hver gang det dumper noe mat nedi magesekken, uansett hva det er! 
Jaja, får se det positive i det. Jeg er i alle fall godt forberedt på en eventuell graviditet!


Klemmer fra 

mandag 14. november 2011

Orgalutran

Japp, da er kveldens siste dose med diverse medikamenter inntatt, deriblant orgalutran sprøyta som jeg gruet meg til. Spissen var ikke noe lengre enn gonal-f, men litt tykkere. Var ikke like lett å stikke sprøyta inn som med gonalen, men det gikk fint. Det vondeste var faktisk å aspirere (dra stempelet tilbake for å sjekke at den ikke kom blod i sprøyta, skulle det komme blod, måtte sprøyta kastes) og den tok litt lengre tid å sette, for alt skal gå så sakte. Spurte Lillemor om hun ville sette den på meg, men det turte hun ikke.
På gonalen er alt selvregulerende, når sprøyta har gitt fra seg fire klikk, så er man ferdig. Eller, man skal vente 10 sekunder før man drar ut spissen. 


Den største forskjellen på gonal-f og orgalutran er at sistnevnte merket jeg veldig etterpå, mens jeg ikke merker noe til at jeg har tatt gonal-f. Det svir som bare rakkern inni magen på stikkstedet!!! For de av dere som har prøvd saltvannspapler i forbindelse med fødsel vet hvordan dette føles, kan også sammenlignes med et vepsestikk.
Stikkstedet har også blitt rødt og hovent, så jeg gleder meg ikke til neste dose. Kommer til å ha fire røde brennende hovne rundinger på magen på slutten av denne uka.
Jaja, hva gjør man vel ikke for å få sin største drøm oppfylt?! 

Har ikke merket noe til noe smerter i eggstokkene, så jeg er litt usikker på om jeg skal ringe sykehuset for å få ultralyd før den ordinære timen på fredag...

Da var man igang med orgalutran. Enda et steg nærmere målet!

Klemmer fra

Stinn....

Undersøkelsen på fredag gikk veldig bra. Ventet i 2,5 time før jeg ble tatt inn, og tiden gikk faktisk veldig fort. Hadde tatt med meg en stor pose med garn, men når jeg skulle sette meg ned å hekle, fant jeg ikke heklepinnen! Er det mulig? Ta med seg så mye garn for å ha noe å gjøre mens man venter, og IKKE det viktigste? Hadde til og med fått med meg saksa...Ble passe oppgitt, og satte meg ned å leste gjennom et par ihjel-leste blader og aviser, passe furt. 

Jaja, tiden gikk greit unna, og mens jeg likevel var på sykehuset benyttet jeg sjansen til å ta blodprøvene som HFS skulle ha. Dama på labben knota litt og spurte meg hvordan hun skulle gjøre det! Hun klarte ikke å finne ut hvem som skulle ha svaret. Fint at de har kompetent helsepersonell som ikke klarer å tyde prøveskjemaet. Til og med jeg skjønte til hvilken sykehus prøvene skulle sendes, og jeg måtte forklare det henne det flere ganger før hun endelig skjønte hva jeg mente...Ble ikke noe mindre irritert at hun satt å pusta meg rett i ansiktet med den motbydelige røykånden sin. Tilgi meg dere som røyker, men jeg takler rett og slett ikke den ekle ånden, og ihvertfall ikke når den blir pusta rett opp i ansiktet på meg. 

Etter at prøven var tatt ble jeg hanket inn, og ting har forandret seg mye siden sist jeg var inne på sykehuset for å bli lagt i narkose. Tidligere ble man lagt inn på avdelingen, fikk et par beroligende og dyttet i ei seng frem til det man skulle inn på operasjonsstua. Nå blir man henvist til et rom med et par stoler, og sitter der til man blir hentet opp til dagkirurgisk avdeling. Der blir man tildelt sokker, crocks, sexy truse, sykehusskjorte og morgenkåpe. Så skal man inn på en liten samtale med en sykepleier for å gå gjennom hele forløpet og de forklarer hva som skal skje. (at de setter venflon og at man blir nøye overvåket under narkosen) Deretter blir man henvist til et lite avlukke som ligger vegg i vegg med der pasienter som har vært i narkose ligger å henter seg inn. I dette avlukket sitter det flere mennesker, kledd akkurat som meg mens de venter på at det er deres tur. Følte meg litt ubekvem å sitte med flere ukjente mennesker i den tildelte habiten jeg hadde på meg...Vi satt som på et samlebånd!
Ga uttrykk til sykepleieren at mye var forandret siden sist, og jeg synes at den tidligere måten å ta i mot dagkirurgisk pasienter var mer skånsom for pasienten.
Men det er klart, det er vel slik det blir når helse-Norge skal kutte i budsjettene. Satt i en halvtime sammen med disse menneskene, før en anestesisykepleier kom for å sette venflon på meg. Det har jeg gjort så mange ganger, så det var ikke noe å grue seg til. Han som satte venflon var i tillegg veldig flink, så det gikk supert å sette den inn. Måtte selvfølgelig skryte til han at han gjorde en god jobb, noe han satte pris på å få tilbakemelding på. 


Deretter ble jeg geleidet inn på operasjonsstua, hvor 4 mennesker ventet på meg. Hoppet opp på senga, fikk et oppvarmet helseteppe bredd over meg (noe som forøvrig var fantastisk deilig!) Anestesisykepleieren som satt venflon var også der, og forklarte hvordan han ville at jeg skulle ligge. Men først fikk jeg plassert blodtrykksmålet, så disse klistrelappene på brystet, pulsmåler på fingeren, sånne oksygensvamper i hvert nesebor og et rosa munnstykke for å holde munnen min åpen, dermed var jeg klar. Fikk legge meg på siden, med en ryggstøtte bak meg. Lå veldig godt på operasjonsbordet, og jeg følte meg veldig bekvem og ivaretatt. Fikk beskjed om at narkosen nå skulle settes, og det ville svi litt i armen. Kjente ikke noe til det, og hun som overvåker maskinene ba meg om å ta et dyp åndedrag gjennom nesen. Det er det siste jeg husker! Da de vekte meg etter inngrepet, husker jeg at jeg snakket om at jeg drømte og at jeg ville sove mer. Dermed var jeg borte igjen! Våknet opp på dette bråkete rommet, og irriterte meg over tv'en som sto på og pasienter som snakket. Jeg ville bare sove. Før når man hadde vært i narkose, lå man på intensiven, og der er det stille, for alle hvisker. Men her brukte virkelig alle ute-stemmen! Ææææh, slitsomt.
Uansett, jeg våknet til meg selv etter et par timer søvn. Fikk tilbud om mat, og takket selvfølgelig ja, for jeg var halvt i hjelsultet for ikke å glemme: TØRST! Ble litt paff da maten kom, for det var som en matpakke på papptallerken. Tre halve skiver og en liten juicepakke. Snakker vi nedskjæringer? Jadda, for før smurte sykepleierne maten oppe på avdelinga, og man kunne spise og drikke så mye man måtte ønske. Nå klager jeg ikke over mengden mat, for det holdt for meg. Men det er hele opplevelsen, alt skal være så effektivt og kostnadsbesparende i disse dager, at kvaliteten sykepleierene tidligere hadde har forsvunnet litt sammen med denne effektiviseringen.
Legen kom å snakket med meg og kunne fortelle meg at jeg fortsatt har magesår, og skader på spiserøret. Dette kommer nok av at jeg lider av reflux (lukkemuskelen fungerer ikke slik den skal, og magesyre kommer veldig ofte opp) Refluxen er vel fint lite de kan gjøre noe med, men det gjør meg ingenting. Knasker syrenøytraliserende når ting blir for ille, og det positive med reflux: jeg har ingen problemer med å spy...Ikke at det er noe jeg liker å gjøre, men jeg vet om andre som ikke får til å spy når de er syke. Ingenting er så ille som å være så utrolig kvalm og dårlig, og ikke få opp gørra i magen som forårsaker problemet. 


Fikk dra hjem kort tid etter at jeg hadde spist og drukket litt, men de glemte å ta ut venflonen. Lillemor mente jeg måtte tilbake for å få fjernet den. Men jeg har da jobbet med dette selv, så den fjernet jeg her hjemme. Skulle strengt tatt ikke kjørt bil, for jeg var fortsatt litt groggy. Var snar med å innta horisontalen på sofaen hjemme, og det tok vel ikke lange stunda før jeg var i drømmeland igjen. Sov noen timer, men var trøtt hele fredagen. 

Ringte forresten HFS før jeg reiste inn i narkosehimmelen, for jeg var litt bekymret over smertene jeg hadde i eggstokkene noen timer tidligere. Sykepleieren der kunne fortelle meg at dette IKKE var normalt, og at jeg måtte følge nøye med om dette fortsatte. Det var faktisk alt for tidlig til at gonalen hadde fått gjort noen innvirkning på eggstokkene mine! Så jeg måtte ringte til dem om dette fortsatte, for da skulle de ta en videre vurdering på hva som skulle skje. Har ikke hatt sånne intense smerter siden oppstarten på torsdag, bare litt murringer og det er utelukkende positivt!

Nå idag, på sprøytedag 4 føler jeg meg veldig stinn og oppblåst i magen. Favorittbuksa mi er merkbart trangere rundt livet, jeg er slik jeg bruker å være når jeg venter mensen. Får bare følge videre med på utviklingen, for jeg er livredd for å bli overstimulert! I morgen mandag er det oppstart på orgalutran, enda fler sprøytemerker på min oppblåste mage. ;) Har fortsatt ingen blåmerker på magen, og sprøytemerkene synes knapt nok. Det eneste jeg må huske på i morgen er at sprøytene IKKE han sette på samme plass. For å gjøre det enkelt for meg selv, så stikker jeg på hver siden av navelen i morgen. Gruer meg kanskje litt mer til orgalutran, for sprøytespissene er en centimeter lenger enn gonal-f spissene....
Men det går sikkert over all forventing. Uka har gått veldig fort, og den kommende uka kommer trolig til å gå like fort. Nå ser vi bare frem til ultralyd på fredag, så tar vi det derfra. Er utrolig spennende! 


Klemmer fra

fredag 11. november 2011

Seriøst?!

Begynner å bli ganske lei de søvnløse nettene! Natta som var fikk jeg i alle fall sove 4 timer, men nå i natt har søvnen vært umulig å oppnå. Glad jeg ikke skal jobbe i dag, men at den skal tilbringes på sykehuset. Skal møte 07.30, det er heldigvis ikke så lenge til. Rekker å blogge litt, lese litt i nettavisene samt freshe meg opp med en dusj.
Fikk beskjed av driftssykepleieren på tirsdag at jeg måtte påregne meg noe ventetid. Det er helt greit at jeg må vente, så lenge de gir meg ei seng, kanskje jeg får sove litt før jeg skal dopes ned. Er totalt uaktuelt å sitte å dingle på en benk i en korridor med øyelokk som er super tunge på grunn av manglende søvn. 


Men håper det ikke blir langt utpå ettermiddagen at de tar meg inn, har ikke spist eller drukket siden klokka 20.30 i går kveld. Jada, det er min egen feil at jeg ikke spiste eller drakk noe nærmere midnatt, men jeg var så kvalm at det fristet ikke. Som følge av manglende drikke har jeg hatt en trivelig hamrende smerte i hodet (også kalt hodepine) pluss intense smerter i eggstokkene. Det med smertene i eggstokkene var litt snodig, for nesten på slaget 12 timer etter at sprøyta ble satt ble jeg overmannet av disse smertene. Levner ingen tvil om at gonal-f faktisk funker på kroppen, og at det er et helsikkes rabalder i eggstokkene. Morsomt! Hadde det så ille, at jeg måtte ringe sykehuset for å høre om jeg kunne dytte innpå med smertestillende. Visste egentlig svaret på det, siden jeg skal i narkose. Hadde vel kanskje håpet at dama i andre enden skulle si at det var greit...Ville bare dobbeltsjekke, for å være helt sikker. Det ble altså ingen smertestillende på meg, men heller ei forkrøpla stilling i sofaen med knærne godt trukket godt opp mot magen. Den hjalp da litt, og litt er bedre enn ingenting sant?


Til nå har jeg ikke merket noe på selve stikkstedet, det er bare en liten rød prikk der nåla har vært. Mens eggstokkene min har fått gjennomgå! Kan vel sammenlignes med menssmerter, men bare i eggstokkene på en måte. Fikk et øyeblikk krampe i magen, men det var ikke noe særlig smertefullt, heller litt rart. Kjentes faktisk ut som det var noen som hadde flyttet inn i magen allerede. Sjuk følelse!

Lillemor ligger i senga å får sin skjønnhetssøvn og snorker, mens jeg og katta er planta godt i sofaen. I bakgrunnen durer radio-super (???!!!) og det virker som katta koser seg, for han ligger med rævva mot meg og fiser! Var det noen som sa koselig selskap??!
Har gjort alt klart, med en stappfull pose med garn (hekling <3) blodprøveskjema, metformin og gonalen min. Må jo ha det med meg på sykehuset siden jeg ikke vet hvor lenge jeg blir. Men jeg har grublet litt på en ting. Sprøyta skal tas på samme tid hver dag med 1 times slingringsmon. Hva om jeg er i narkosehimmelen under denne tida? Er det krise om jeg setter den utenfor denne timen pluss/minus? Er jeg i "koma" får jeg be en sykepleier om å stikke meg til rett tidspunkt, værre er det ikke!!


Ok, som dere skjønner, så er det kanskje ikke så rart jeg ikke får sove om nettene når hodet mitt fylles av alle mulige tanker. Store som små, alle får tydeligvis plass, og noen er så absurde at jeg blir oppgitt av meg selv! Når de mest idiotiske tankene kommer, skulle jeg ønske det gikk an å sniffe litt korrekturlakk så kanskje tankene ble borte permanent?!

Saklig innlegg.....og tydelig preget av søvnmangel. 

Rart alt får plass oppi hodet på en og samme gang...Gid ctrl+alt+delete hadde funka på mennesker!
Sikker på at jeg kommer til å få kræsj på harddisken (altså toppetasjen) en vakker dag, får jo aldri utløp for mine til tider idiotiske tanker fordi min kjære faktisk får sove om nettene. BLÆÆÆÆH! 
(ikke det altså, jeg unner henne å sove, og de gangene jeg deler mine tanker så prater jeg henne i søvn...)
 

PST! bare sånn helt på tampen, jeg har slutta å snuse snus med nikotin!
Og jeg kan faktisk ikke si at det er så ille å pakke snus under leppa som inneholder havrefiber og kakao-ett-eller-annet! Det er sunt, og jeg skal ihvertfall ikke ha det på meg at jeg kan skade vår fremtidige spire som følge av snusing! For nikotinbombene jeg tidligere har pakket under leppa, har Lillemor overtatt!
Ikke bare det, jeg har kutta drastisk ned! Flinke meg.



Snakkes plutselig da folkens, nå stikker jeg på sykehuset for å få meg en real dose med narkose!

torsdag 10. november 2011

Pirrende!

Klokka 14.30 satte jeg den aller første sprøyta med gonal-f! Var litt nølende når jeg skulle stikke, men plutselig så stakk jeg bare! Det gikk helt fint, kjente ikke stikket og heller ikke at jeg sprøytet gonal-f inn under huden. Er alle sprøytene like enkle å sette, så blir dette super-enkelt. Er absolutt ingenting å grue seg for. Vi er altså offisielt igang, og veien mot målet er veldig synlig.

Til tross for vanlig håndvask, sprita jeg hendene i tillegg til stikkstedet.
 WEEEEEEEEE!! Danser en jubeldans for oppstart!!


Klemmer fra 

Søvnløs....

Ligger i senga, vrir meg og surrer meg inn i et virrvarr av laken og dyne! Er det mulig?! Jeg får faktisk ikke sove uansett hvor hardt jeg prøver. Prøver jeg for hardt eller?! Uansett, det er forferdelig irrerende! Vurderer å stå opp...bare for å slippe å ligge her å vri meg.

Er ikke mange timene til første sprøyta skal settes. Jeg gruer meg ikke. Vi testet i kveld at den fungerer slik den skal, så den ligger klar sammen med sprit-serviettene. Klar til dyst! Men hvorfor får jeg ikke sove når hodet er slitent men likevel nekter hjernen min å sendes til drømmeland?!....

Hater slike netter! Skulle gjerne hatt noe å sove på, men da er jeg redd jeg ikke kommer meg opp om kun få timer....La oss håpe at john blund mister bøtta med sovestøv i øynene på meg snarest!


Hilsen en søvnløs Tuppen.

onsdag 9. november 2011

Dagen før den STORE dagen!

WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!! Er nå bare 24 timer til sprøytestart! Er så spent.
Måtte innom apoteket å hente ut det som ble bestilt i forrige uke, så en 5 pakning med orgalutran ble med hjem. Når vi kom hjem stusset både jeg og Lillemor over noe, vi følte at vi ikke fikk med oss alt. Ganske riktig! Dama på apoteket hadde bare gitt oss orgalutran og ikke ovitrelle som også hadde blitt bestilt. Derfor må vi innom apoteket igjen i morgen, vil liksom ha alle medikamentene i hus ved oppstart. Kontrollfreak kanskje, men vil vite at alt er tilgjengelig her hjemme. 

Sprøytene ser faktisk ikke så ille ut!
Tok også en telefon til pasientreiser idag for å høre hvordan vi skulle organisere reisen vår nedover til Haugesund i uke 47. Traff på en dust av ett manneben som absolutt IKKE skjønte hva jeg snakket om! Ble så irritert på slutten at det var like før jeg klep tak i han gjennom telefonen! Snakker om å gjøre ting vanskelig da. 

Spørsmålet mitt var: "får vi rekvisisjon på fly til haugesund når vi skal dit i uke 47, eller skal dere bestille for oss?"
 

Svaret fra han: "jeg kan ikke bestille eller utstede noen rekvisisjon før vi har fått noen innkalling fra sykehuset på at dere har time der!!" (sint i stemmen)

Meg: "ja, men fra vi setter den siste sprøyta har vi bare 36 timer på å komme oss nedover dit, og ettersom vi er under IVF behandling får vi ingen innkalling denne gangen ettersom alt er så usikkert. Holder det ikke at dere får en bekreftelse på at vi skal på behandling på sykehuset i uke 47, så ringer vi til dere når vi vet hvilken dag vi skal dit?"


Han: "ja, men for å få reservert flyseter til dere må jeg jo ha en dato å forholde meg til!! Nå synes jeg du gjør ting veldig vanskelig for meg" (enda mer sint i stemmen!!!)


Meg: "det er jo ikke det som er spørsmålet her! Jeg vil bare vite om hvor lang tid i forveien dere må ha beskjed før vi skal nedover, og om det holder at vi ringer dere på kort varsel. For sist gang vi pratet med pasientreiser fikk vi streng beskjed om at vi ikke skulle betale reisen på forhånd selv, for alt skulle gå gjennom dere. Samt at neste gang vi skulle ut å reise måtte dere ha beskjed i god tid i forveien. Og det er jo ikke snakk om noe bestilling av flyseter nå, jeg vil jo bare vite at vi gjør ting på rett måte. Dessuten gjør jeg det ikke vanskelig for deg, det er du som roter det til!"


Han: "det er to måter å gjøre det på, enten betale alt selv å få det refundert eller at pasientreiser betaler. Så da har vedkommende sagt feil til dere! Og det spiller ingen rolle når dere sier i fra til oss. Men sykehuset er nødt til å fakse en bekreftelse til oss på at dere skal inn til behandling."


Meg: "jaha, så du sier at det holder at klinikken fakser bekreftelse kun kort tid før avreise?"


Enden på visa var at han bekreftet at det spilte ingen rolle når de fikk bekreftelsen fra sykehuset, bare de fikk den. At han hisset seg så ille opp, skjønner jeg ikke. Jeg kunne ikke snakket mer i klartekst enn jeg gjorde. Virket rett og slett som han IKKE ønsket å forstå meg. Fikk i alle fall faksnummeret til pasientreiser.
Men jeg tar meg en telefon til den dama som vi har forholdt oss til hele tida, så får vi høre hva hun sier, om det er nok med en bekreftelse på at vi skal til behandling i uke 47. Er da vel søren meg ikke sikkert at HFS har tid til å skrive noen bekreftelse så kort tid før vi skal komme, for å fakse den til pasientreiser! Snakker om tungrodd system! ARGHHHH!!! Det var dagens utblåsning!



De positive følelsene herjer fortsatt i kroppen, og glisene våre går nesten rundt. Livet er supert for tiden. Måtte forresten forsikre meg når vi var på apoteket for det var ei barndomsvenninne av meg som sto i andre kassa. Dere har taushetsplikt sant? Jada, det har vi! Jeg visste jo selvfølgelig det, men jeg sa det nok for forsikre meg om at vedkommende i den andre kassa skulle holde munn til våre felles bekjente! Vil jo selvfølgelig ikke at det skal komme ut på bydga at vi skal gjennom et IVF-forsøk. Den gleden skal vi dele selv den dagen testen lyser positivt mot oss, og vi har passert 12 uker. Man vil jo ikke at sine nære og kjære skal få vite det gjennom rykter. 

Angående rykter: fikk plutselig smelt i ansiktet av mamma om vi skulle flytte sørover?! Ble ganske perpleks når hun spurte meg, og lurte på hvor hun hadde fått dette fra? For vi har ikke sagt til NOEN at vi har store planer om å flytte, så hvordan dette hadde kommet ut klarte jeg ikke å nøste opp i der og da. Ville fortsatt ikke si noe til mamma, da ting ikke var helt sikkert, og nektet plent på våre planer....Etter å ha vridd hjernen noen timer slo det meg plutselig! Jo, jeg vet hvor det kommer fra! Vi hadde vært innom en møbelbutikk, og der sa jeg: "hva om vi flytter 150 mil og får plager med stolen igjen slik at vi må reklamere atter engang, hvordan blir det da?" DER har du synderen! Dusten som sto bak skranken hadde sagt dette til sin samboer, som igjen hadde sagt det til en venninne av min mor! Ting sprer seg virkelig som ild i tørt gress her. Er vel også en av grunnene til at vi vil bort herfra. Folk bryr seg mer om andre sine liv, enn sine egne. Vi HATER sladder og rykter!


I morgen dere, i morgen braker det løs! :D




Klemmer fra en superspent