mandag 8. september 2014

Jeg har ringt Haugesund

Dro til legen i morges, henvendte meg i luka og sa at jeg hadde prøvd å ringe legen direkte uten å komme gjennom. Forklarte at jeg måtte inn til legen, ettersom jeg har hatt en spontanabort. Det skulle la seg ordne sa dama i luka. Satte meg i kø utenfor laboratoriet, ny hcg prøve skulle tas for å sjekke om den har stagnert eller om den er økende.

Fikk komme inn til legen direkte etter at jeg hadde tatt blodprøven. Legen beklaget så mye og var oppriktig lei seg for at ting ikke hadde gått vår vei. Ettersom jeg ikke har smerter i magen utover de normale menssmertenen eller feber, så blir det ikke rekvirert noe ultralyd. I første omgang blir det tatt hcg med jevne mellomrom for å se hvordan utviklingen er. Legen lovte å ringe i morgen når resultatet forelå, og han regnet med at det kom før 12. Inntil da er det bare å vente på svaret.

Jeg har null forhåpninger om at dette har gått bra, for jeg har blødd meget kraftig og konstant siden torsdag. Hadde trodd at det ville gitt seg litt nå, men det har heller eskalert. Det er faktisk blitt så ille at jeg må gå med nattbind på dagtid! Mage og ryggsmertene er på langt nær like smertefulle som de har vært, og det er en befrielse.

Etter jeg kom fra legekontoret ringte jeg Haugesund for å fortelle at dette ikke gikk veien likevel. Du lurer sikkert på hvorfor jeg ringte, når det kan være en sjanse for at det er en fighter igjen i magehulehybelen. Jeg er så sikker på at vi har mistet begge at jeg ikke orker å vente til i morgen, for jeg er overbevist om at hcg nivået er synkende.

Forståelsesfull og hyggelig som de alltid er på avdelingen, beklaget sykepleieren, og sa at det var ikke slik det skulle gå. Hun fikk all informasjon vedrørende alt som har skjedd den siste uke, og alt ble notert ned i journalen. Hun skulle allerede i dag få legen til å se på notatet fra dagens samtale, så da dumper det ned et nytt behandlingsopplegg i postkassa rimelig snart.

Det blir ikke noe oppstart på forsøk denne måneden, da Hfs vil at man går en syklus uten hormoner før man starter opp igjen. Har ikke noe problem med å skjønne det siden jeg har gått på hormoner siden juli. Når man lengter så inderlig og har et ønske så sterkt, da føles en syklus uten hormoner så endeløst lang.

Er blitt god venn med sprayen som smaker så grusomt og som gir meg så intens svie i nesen at jeg brekker meg. Det er bare en bagatell at den gir meg hetetokter og at jeg svetter som om jeg har hatt ei heftig treningsøkt så fort jeg beveger meg. Den er liksom blitt en del av hverdagen siden den mer eller mindre har fulgt meg siden april. Det som er igjen av sprayen fra dette forsøket står allerede klar på nattbordet og venter på å bli brukt opp. Sprøytene er det minste problemet, merker ikke når jeg verken stikker eller sprøyter inn, så de er bare en lek. Gonal lukter litt funky, men samtidig litt godt, for lukten minner meg om vannmaling jeg brukte som liten.

Når det blir oppstart igjen, det vet vi ikke, men sykepleieren håpet at det skulle bli før jul. De har det fullt for tiden, så hun kunne ikke garantere noe som helst. Akkurat der har jeg ingen forhåpninger, jeg vet bare at jeg er klar for å starte opp igjen, uansett når det måtte være.

I neste forsøk kommer vi til å være åpne om hva vi skal gjennom. Jeg klarer ikke mer hemmelighetskremmerier. Merket også at det var veldig godt å fortelle det til mamma nå før vi hadde spontanaborten. Hun vet så utrolig godt hva vi er gjennom da hun også har hatt prøverørsbehandling gjentatte ganger. Dessverre ga ikke hennes forsøk noe levende født barn.

Om dårlig eggkvalitet er arvelig det vet jeg ikke, men det var derfor mamma måtte gjennom det, i håp om å gi meg søsken. Og det er derfor jeg ikke har blitt gravid på naturlig vis i tidligere forhold, eggene mine er rett og slett for dårlige. Nå kan vi naturlig nok ikke lage barn en annen plass enn hos legen, men forutsetningene våre er enda dårligere ettersom kvaliteten er så elendig. Ikke nok med det, men kvantiteten er også synkende.

Det har i løpet av den siste uka virkelig sunket inn hos meg at det ikke er sikkert at Plutten noen gang blir storebror. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å være komfortabel med den tanken, men det er fint lite vi får gjort med det. Jeg er veldig usikker på hvilke resultater fremtidige egguttak vil gi. Lillemor sin syklus er slik den alltid har vært, veldig ustabil. Dermed er ikke hun noen kandidat for prøverør, så lenge den er slik den er. Det er også veldig sårt å kjenne på, for jeg skulle mer enn gjort alt for at også hun fikk oppleve hvor fantastisk og magisk det er å være gravid. Jeg var selvfølgelig flink til å inkludere Lillemor i graviditeten, det blir veldig naturlig når man er to kvinner, men hun fikk ikke kjenne det på sin egen kropp. Alt fra å være gravid med alle symptomene, kjenne liv i magen, gå gjennom en fødsel, barselstårene og ammingen. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne svinge tryllestaven og på magisk vis så var syklusen  normal, og hun kunne fått prøverørsbehandling.

Hjertesukk fra Tuppen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du skriver noen ord til oss :)