Det å være sterk...

...tar på i det lange løp.

 Jeg har siden vårt forsøk som ble avbrutt i mai, holdt tilbake skuffelsen over dette. Siden vi ikke har delt det med noen, har vi ikke hatt noen andre enn hverandre. Klart vi prater sammen når ting har gått skeis, men det er vel det at alt har vært hemmelig som har blitt så tungt å bære. Normalt sett så deler jeg alt med min mor, men ikke i dette tilfellet, siden vi har bestemt at vi ikke skal si noe til noen.

Tirsdag var det en uke siden uttak, og jeg testet positivt. Og jeg VET at det ikke var eggløsningssprøyta som ga det resultatet, da jeg testet og fant ut at den var ute av kroppen på søndag. Selvfølgelig var vi glade for en positiv test, men klart det var tidlig, så vi turte ikke slippe gleden helt løs. Når symptomene kom som perler på en snor, klin lik de jeg hadde når jeg var gravid med Plutten, ja da steg forhåpningene betraktelig. At jeg ble allergisk, at luktesansen ble ekstremt bra og at enkelte matvarer smakte unormalt. Dette resulterte selvfølgelig i at vi ble sittende å dagdrømme om fremtiden vår, og at vi ville bli mødre til et nytt mirakel i løpet av våren neste år.

Helt ut av det blå fikk jeg en veldig dårlig magefølelse på dette, og jeg er sikker på at dette ikke gikk veien likevel. Symptomene er borte og jeg har hatt vanvittige mens smerter de to siste dagene.
Jeg tenkte jeg skulle vente til over helgen med å teste, men jeg blir nok å teste i morgen tidlig. Det er bedre å vite enn å gå i uvissheten. Selv om jeg egentlig vet at dette forsøket ikke gir oss noe spire i magen. Selv om jeg ikke har fått det bekreftet enda, så føler jeg det på kroppen. Og det kom veltende inn over meg i dag. Jeg ble utrolig lei meg, og jeg kjente på den mengden vonde følelser som har samlet seg opp siden mai. Med følelsene kom en hel haug spørsmål og anklagelser mot meg selv.

Det første jeg sa til Lillemor på tur hjem etter uttaket, var at jeg trodde ikke at jeg kom til å takle flere uttak, og at dette trolig var vårt siste forsøk. Jeg var uten tvil veldig preget av hvor vondt uttaket var og at jeg attpåtil var blitt veldig overstimulert. I ettertid har jeg tenkt mer på det, og vi kan ikke gi oss. Uansett hvilken påkjenning det er for kroppen både psykisk og fysisk, så må jeg bare bite tennene sammen. Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å prøve å gi Plutten søsken.

Jeg tar det på ingen måte som en selvfølge at vi skal få flere barn, jeg har veldig dårlig eggkvalitet og de har tydeligvis blitt færre siden 2012. For første gang kjenner jeg at biologiske klokken tikker, og den tikker høyt! Jeg blir ikke akkurat yngre med årene, og tiden går så alt for fort. Det er ikke en selvfølge å få barn, det er en velsignelse. Derfor er jeg ekstra takknemlig for at vi allerede har fått en meget flott gutt som følge av ICSI.

Om vi skal fortsette å holde ting hemmelig er noe vi bør ta opp til vurdering, for jeg kjenner at det sliter mer på meg enn det gjør godt. Vi har siden vi startet opp i 2010 holdt hvert eneste forsøk hemmelig, og det begynner å bli noen forsøk...Derfor er det ekstra godt å ha denne bloggen, for her deles alt. Tror likevel at om vi bryter tausheten at vi ønsker søsken til Plutten, så vil ting bli lettere for oss. Vi får se hva som føles rett når vi kommer til neste etappe i dette racet.


Beste hilsener fra Tuppen