Følelser som knuser meg!

Av og til så lurer jeg på om jeg i det store og hele er til stede i denne verden! Ganske irritert over meg selv akkurat nå, men jeg vet at jeg får fikset det. Men bare det faktum at jeg er så surrete at jeg glemte å skrive ned vesentlig informasjon i brevet sendte til Medicus igår!
Det er jo ikke værre enn at jeg ringer Medicus i morgen og forteller dem hvor mange strå med donorsperm vi skal ha, og hvor lenge de skal lagres på cryos. Men jeg irriterer meg grønn over at jeg til tider er så surrete! Hva pokker skal det bli av meg når jeg blir gammel?!

Jeg må ringe klinikken i morgen for å høre om det er noen regler for om Lillemor kan bli gravid samtidig som jeg går gravid. Vi tenker som så at vi skal uansett ha minst to barn, og jeg skal bære frem et av dem, så får Lillemor ta seg av resten. ;) Men vi ser vel for oss at når jeg er ca.5 måneder på vei så starter vi forsøkene med henne. Er mange faktorer som spiller inn, om det klaffer og når det klaffer, men vi håper på to tette i alle fall. Dessuten ønsker vi at barna våre skal ha samme opphav. Høres kanskje ut som galskap å starte forsøkene med Lillemor mens jeg enda går gravid, men som sagt så vet vi jo ikke om det klaffer med en gang. 

Ettersom vi har tenkt å flytte, men ikke har fått tilslaget på huset vi har siklet på. Så får vi bare vente å se, om selger likevel godtar budet vårt. Inntil da forholder vi oss til at vi skal bruke klinikken i Trondheim. Og skulle jeg bli gravid med IVF på Medicus, så er vi faktisk så heldige at vi kan bruke klinikk i Danmark til forsøkene på Lillemor! Oppdaget nå nettopp at Stork har samme spermbanken som Medicus, JIPPI!! :D Da var det "problemet" løst. Trodde at det var slik at vi måtte fortsette å bruke Medicus, og det hadde blitt ekstremt tungvindt ettersom Danmark ligger litt nærmere Agder-fylkene enn Trondheim. Forskjellig man tenker å grubler på i denne prosessen....

Når det kommer til min kjære farmor, ble hun utskrevet av sykehuset i dag, ikke at jeg skjønner hvorfor. For etter min mening er hun strengt tatt ikke frisk nok til å klare seg hjemme alene. Hun er svak, og allmentilstanden hennes er ikke akkurat noe å skryte av. Er bekymret for at hun skal ramle ned den bratte trappa, ettersom hun sover i andre etasjen. Pratet nettopp med henne på telefonen og hun høres fryktelig pjusk ut. Pappa og tantebarnet til farmor er de som har tatt på seg oppgaven med å sørge for at hun har det bra. Og det er kjempeflott, for da vet jeg i allefall at hun blir tatt vare på.

Da jeg spurte farmor om jeg skulle komme å hjelpe til med noe, poengterte hun at ovennevnte personer skulle hjelpe henne, så hun ville rett og slett ikke ha min hjelp....
Det såret meg. For jeg vet at hun ikke har så alt for lenge igjen å leve, nettopp fordi hun er så gammel. Og jeg skulle helst sett at jeg fikk tilbringe mer tid med henne, men hun ønsker ikke det....
Jeg er ikke bare såret, jeg er faktisk skikkelig lei meg! Forholdet mitt til fars-sida har vært noe anstreng helt siden jeg var liten, og jeg skjønner meg fortsatt ikke på det. Hvorfor kunne ikke jeg bare vokst opp med et helt normalt forhold til min far, selv om jeg ikke bodde hos han? Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg kommet over skuffelsen over hans oppførsel. Men jeg kjenner nå, etter at farmor ble syk, at den stygge vonde følelsen og tristheten over å ikke ha et bra forhold til min egen far og fars-sida virkelig gjør vondt!
Jeg har ikke fått noe bedre kontakt med pappa, han skyver meg fortsatt bort, men jeg var bra nok når han behøvde støtte på sykehuset fordi farmor var så syk. Så håpet mitt om at pappa endelig hadde fortstått at han har en datter og to flotte barnebarn, er rimelig knust. Vi betyr fortsatt ingenting for verken han, mine tanter og søskenbarn. Og nå føler jeg at jeg likevel ikke betyr så mye for farmor heller...Hvorfor betyr jeg så mye mindre enn mine andre søsken? Hvorfor betyr mine barn så mye mindre enn de andre barnebarna? Hvordan kan voksne mennesker behandle andre mennsker på en slik måte?

Jeg er ødelagt, føler meg brukt og utnyttet, føler meg mindreverdig og verdiløs! Klumpen ligger øverst i halsen og verker, og tårene svømmer i øynene mine, og følelsen som herjer i kroppen er så fryktelig vondt at jeg ikke klarer å beskrive den engang. 

Jeg kommer nok aldri til å forstå hvorfor min egen far har valgt meg bort, og det kommer aldri til å slutte å gjøre vondt, selv om jeg en stund har innbildt meg det. Jeg har levd på en illusjon om at jeg var kommet over min fars patetiske oppførsel.
Helt plutselig kom virkeligheten og innhentet meg, og ga meg et realt slag i trynet! Jeg har falt for det slaget, og føler at jeg ligger nede mens realiteten står og sparker meg mens jeg ligger nede....Smerten dette påfører meg er ulidelig vond!

Jeg skjønner ikke hvordan han kunne:

....si at jeg var uønsket i huset hans da jeg var 6 år, fordi jeg hadde tegnet litt på kjøkkenveggen...

....drikke alkohol mens jeg var der en helg når jeg var 5 år, for så å gjemme seg, for så igjen skremme meg halvt ihjel!

....henge opp bilder av mine søsken i stua, mens bildene av meg hang på rommet til mine søsken...
....unnlate å komme i min konfirmasjon, han sto på kirketrappa da jeg kom ut, med en konvolutt i hånda...

....unnlate å besøke meg på sykehuset da jeg fikk begge barna, ikke fikk jeg noen gratulasjon fra han heller...

....unnlate å ikke komme i sine barnebarns dåp, da ble gavene lagt i postkassa...

....la vær å ta kontakt, annet enn en tekstmelding på bursdagen min, ungene får aldri gratulasjoner fra han...

....unngå å overlevere julegavene fra farmor personlig, men legger dem i postkassa...Er jeg så heldig at jeg er hjemme når han kommer, veksler vi knapt nok noen ord i det jeg tar i mot konvolutten...
....fortelle meg på 18 års dagen at nå var han ferdig med å betale bidrag, så da hadde han ingen flere forpliktelser overfor meg...

Pappa har gjort mye rart opp gjennom årene, og når jeg leser det jeg selv har skrevet synes jeg han er en skikkelig dust! Men til tross for det, så er han faktisk min far og grunnen til at jeg sitter her i dag.
Tror nok tiden er inne for å skrive det brevet jeg har ønsket å skrive til han siden jeg var fjorten år...

Der var dagens følelser ute, og det føles litt bedre...

Klemmer fra:

Da er vi i gang!

Samtlige papirer til Medicus er nå sendt inn, ja bortsett fra blodprøvesvarene fra syklusdag 3. Jeg klarte selvfølgelig å glemme det forrige periode, så jeg må ta de når tanta melder sin ankomst engang i begynnelsen av september. Vi har forresten lagt det med privat donor på hylla, inntil videre, og fokuserer bare på at vi skal få hjelp fra Medicus.

Skal si at det er litt rart å sende inn et ark med ønske om hvem som skal bidra til at vi får vårt største ønske oppfylt, nemlig det å få barn sammen. Vi har skrevet ned våre ønsker om hvilke egenskaper donor bør ha, i form av øyefarge, høyde, vekt, etnisitet og hårfarge. Ikke nok med det, vi måtte inn å velge på spermbanken over NO godkjente donorer, og skrive dem ned på lista. Om du lurer på hvordan vi ønsker at han skal se ut, og hvorfor vi har valgt som vi har gjort, er det for at barnet skal ligne mest mulig på oss begge.

Våre ønsker angående donor er:

* grønne øyne, blå/grønne øyne

* mørk blond, lys brun eller brun hårfarge

* mellom 185 og 195 høy

* at han skal være av skandinavisk opprinnelse
* mellom 85 og 95 kg

Håper selvfølgelig at vi skal få tatt i bruk herligheta i løpet av 2012 :)

Så da overlater vi ønskelista til legen, og lar han ta seg av resten. Vi oppga tre donorer, og alle har de ulik blodtype. Er litt usikker på om blodtypen har noe å si når man skal bli gravid?

I det siste har det vært endel snakk om graviditet her hjemme, og hva vi skal gjøre når spiren sitter og magen vokser. Ting har bare helt plutselig blitt så mye mer virkelig ettersom vi har fått så mye informasjon fra klinikken. Og det virker ikke så fjernt lenger!
Bare det at egget blir befruktet før det blir satt inn igjen, får oss til å håpe og tro at dette skal vi klare rimelig kjapt. Skulle det vise seg at det ikke klaffer, så vil nok nederlaget bli hardere å svelge enn om vi hadde forsøkt inseminasjon. Hvorfor? Jo, fordi egget allerede er befruktet og det skal "bare" feste seg, og vokse inni hybelen sin. 

Det er fortsatt ingen som vet om våre planer, og vi har fortsatt ingen ønsker om å dele det med noen før vi får klaff og har passert de magiske 12 ukene. Ikke fordi at vi skjemmes over hvilken prosess vi er gjennom, men fordi med en gang man forteller til nære og kjære rundt seg at man prøver å lage barn, så øker også presset. De stiller til stadighet spørsmål om hvordan det går, når det skal skje, hvordan det gikk og om vi har testet. Vi orker rett og slett ikke alt dette maset, og føler at det blir et voldsomt press på oss. Vi har nok med å dele tankene rundt denne prosessen med hverandre, for det er uansett oss det angår. Det er også veldig deilig å ha denne bloggen å skrible ned ting, når ting enten blir for vanskelig å snakke om, eller når man føler at man ikke klarer å forklare alt som suser rundt oppe i hodet. 

Når det kommer til min kjære farmor, så er hun fortsatt på sykehuset, og det kan virke som hun er blitt litt bedre, men hun er fortsatt alvorlig syk. Jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å besøke henne så mye denne uken, på grunn av at jeg selv ble veldig syk. Er veldig lei av at jeg til stadighet blir syk hele tiden, og jeg har vært mer eller mindre syk siden før jul. Etter at de siste blodprøvene ble tatt skjønner jeg mer av hvorfor, immunforsvaret mitt er nedsatt. Hva dette kommer av, vet de ikke. Men jeg skal til legen igjen idag, mandag. Når det kommer til give-awayen så håper jeg at vi kan ta trekningen i løpet av denne uken. Har du fortsatt ikke meldt deg på, så har du fortsatt sjansen. :)

Til tross for at formen ikke er helt slik som den skal, er det fortsatt huslige plikter som kaller. Så idag kravlet jeg inn i garasjen og dro frem gressklipperen, jungelen som har dannet seg på utsiden av huset trengte virkelig å temmes! Er vel ikke noen sak å klippe plena når man er to som kan deles på det. Men før vi kunne gå igang måtte vi plukke plena fri for lemmen! Som sagt i tidligere innlegg, så er det ingenting galt med jakt-instinktet til katta vår...Ikke mindre enn 19 lemmen måtte vi plukke rundt huset! Ekkelt og motbydelig å plukke opp døde og stinkende lemmen? JA! Men oppi all galskapen er jeg veldig glad for at han ikke kommer inn med levende lemmen som han bruker som leketøy i stua.  

Vi la forresten inn bud på drømmehuset før helga, men selger forkasta budet vårt. Så får vi se da, om vi orker å strekke oss lenger. Det er tross alt litt som må gjøres med huset. Og selv om det er drømmehuset, så kjøper vi det ikke for enhver pris altså!
Skal ringe megleren i morgen, for vi hørte ikke noe mer fra han da han ringte forrige uke, til tross for at han sa han skulle ta kontakt. Blir å legge ut huset vårt for salg så fort som mulig, og vi er veldig positive på at vi skal få solgt rimelig kjapt.

Søvnløs hilsen fra

Håper på det beste...

Som vi skrev i går, så har vi utsatt vår give-away inntil videre. Jeg føler ikke at det blir rett med noen trekning i skrivende stund. 

Fredag havnet min kjære farmor på sykehuset, og først søndag fikk jeg vite noe!! Jeg har bestandig hatt et bra forhold til min farmor, og jeg har bortimot vokst opp hos henne og farfar. Han gikk dessverre bort i 1985 på grunn av kreft, og etter dette ble forholdet mellom meg og farmor enda sterkere. Ble derfor veldig lei meg over at ingen på far-siden hadde tatt kontakt med meg før.

Men mitt forhold til min far har ikke akkurat vært optimalt. Vi har alltid bodd i samme by, men likevel så nekter han å ha kontakt med meg. Dette var veldig sårt da jeg var fjortis, men etterhvert som jeg vokste skjønte jeg at det faktisk var han som tapte på den oppførselen han viste. For å heve meg over dette, så har jeg alltid behandlet han som min pappa, og kjøpt gaver til jul, bursdag og ringt/sendt meldinger i blandt. Til tross for at han har behandlet meg som luft og mine to halvsøsken som gull, så er han likevel min pappa. Jeg har gjentatte ganger spurt mamma om hvorfor han er slik, om han har noe grunn til å behandle meg slik. Og etter det hun sier så er/var han sint på henne uten at hun visste årsaken. Dette har da altså gått ut over meg, hans førstefødte. Barnebarna har han også avskjært, mens han forguder barnebarna til mine halvsøsken. 

Ungene er nå kommet dit jeg var som fjortis, de er såret over hvordan han overser dem og ikke bryr seg. Jeg har forsøkt å forklare dem så godt jeg kan, men hva skal jeg si da? For jeg vet jo ikke hva som er årsaken...Jeg har flere ganger forsøkt å prate med han, men han skyr konfrontasjoner og konflikter som pesten. Derfor har jeg vurdert i mange år å skrive brev til han og sier hva jeg mener og føler, men jeg har aldri gjort det. 

Jeg har nå møtt han oftere enn jeg har gjort sammenlagt på de siste 6 årene, i og med at han også har vært tilstede på sykehuset når jeg har vært der. Han ringte meg til og med på mandag, og fortalte at farmor var havnet på intensiven fordi tilstanden hennes var kraftig forverret. Han ønsket at jeg skulle komme. Da jeg kom dit var pappa der, men han sa ikke stort. Han virket litt småstressa av at farmor var koblet til så mye slanger og apparater, men da jeg forklarte hva tallene som vistes på skjermen sa om tilstanden til farmor, så roet han seg litt ned. Men sånn helt plutselig sa han: jeg setter utrolig stor pris på at du er her nå, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Ble så paff, at jeg bare fikk stotret frem at det skulle da bare mangle, for jeg har verdens beste farmor.

En god følelse når hun grep etter hånda mi, måtte bare forevige øyeblikket.

Har brukt mange timer på sykehuset siden søndag, men mandagen ble jeg værende i mange timer. Strøk henne med kald klut i panna, holdt henne i hånda og fikk trillet henne på CT-røntgen og hjalp til med der, selvfølgelig med en sykepleier sammen med meg (jeg er ikke ferdig utdannet sykepleier enda). Hun smilte hver gang hun så meg, de få gangene hun orket å åpne litt på øynene. Det tok sin tid før vi fikk vite resultatet av røntgen, for legen er som leger flest, veldig opptatt. Men han kunne i allefall fortelle at hennes tilstand er veldig alvorlig, at vi ikke måtte ta noe for gitt, og at vi måtte ta en dag om gangen. Ettersom hun er så gammel, så er prognosene hennes veldig dårlige, men jeg velger å tenke litt positivt, for hun er en skikkelig kjemper, men samtidig så må jeg være realistisk...Vanskelig balansegang.

Jeg håper derfor at dere har fortståelse for at jeg ikke føler for å ta noen trekning på give-awayen vår riktig enda. Jeg vil vente til farmor er stabil, og at vi ser at tilstanden hennes forbedrer seg.

Klemmer fra 

Vår give-away

Blir stående litt til, dette grunnet sykdom i nærmeste famile, samt at vi selv ikke er i toppform.

Håper på forståelse på dette fra dere som allerede har meldt dere på, og til dere andre så er det da fortsatt mulighet for å bli med. :)

Klemmer fra Tuppen & Lillemor

Tenker og grubler....

Klarer ikke å la vær å tenke på det søteste huset som står i ei lita bygd på sørlandet. Selv om jeg vet at vi ikke får gjort noe mer med den prosessen før mandag morgen, så pusser jeg opp, maler og møblerer inne i hodet mitt....Jeg klarer rett og slett ikke å dytte det huset bort, og "glemme" det til mandag. Sitter her og ser tomt ut i rommet, og Lillemor lurer på hva jeg grubler over. Hvor jeg da svarer: behøver jeg virkelig å svare på det?...Nei, du gjør egentlig ikke det.
Som dere skjønner er jeg helt fjern for tiden, forviller meg inn i drømmeland på dagtid!

For både jeg og Lillemor fantaserer om livet på landet i det søteste huset vi har sett på lenge! Vi drømmer faktisk om det på nettene også. Snakker om å bli fanatisk opptatt av noe! Bare krysser fingrene atter en gang for at det blir vårt. Det er flere hus som er blitt solgt i området rundt, så vi føler vel at det begynner å brenne litt rundt oss, blir nesten litt stressa. 

Men, åååh, tenk så koselig vi kommer til å få det. Vi har allerede innredet barnerommet og  walk-in-closet, laget glassveranda, bygd uteplatt, malt stua, malt kjøkken og baderoms innredninga, byttet benkeplater og satt inn ny vask på kjøkkenet, satt opp gjestehus og paviljong i hagen og selvfølgelig malt det hvitt. ;) Dette er det jeg har drømt om i alle år, et gammelt hvitmalt hus litt utpå landet med tømmervegger og stor hage. 

Veldig idyllisk på tomta på drømmehuset.

Før så mislikte jeg å klippe gress, blir feil å si før, for egentlig er jeg ikke videre begeistret for det, men det kommer av at 70 % av tomta vår er skrå. Ingen liker vel å klippe gress i kraftig oppoverbakke? Helst skulle jeg sett at hele plena ble asfaltert! Har gjort meg endel tanker på at tomta på det huset vi sikler på, er over dobbelt så stor som den vi har i dag, og det er masse plen å klippe. Men hva gjør vel det når vi har kjøpt ny plenklipper som har fremdrift, og at tomta på drømmehuset er helt plan? Da klipper jeg mer enn gjerne plena ;)

Planen var at vi skulle begynne å pakke ned masse i går, men jeg ble overrasket av en heidundrende hodepine, med tilhørende kvalme. Lillemor ville at jeg skulle prøve en av hennes migrene tabletter, men da hadde jeg allerede dyttet innpå med ibux for å få bukt med faenskapen. Men neste gang, om det skjer, at jeg blir så dårlig, så skal jeg droppe ibuxen og høre på Lillemor. Derfor ble det ingen pakking, for jeg ble så utslått at jeg sov bort nesten hele ettermiddagen. Idag hadde vi rett og slett ikke lyst til å pakke, så derfor ble det heller gjort litt husarbeid. Satser på litt pakking i morgen.

Ellers så hadde vi fått en mail fra Medicus i går, hvor de skrev at de endelig hadde mottatt søknaden vår, og at hun skulle ta kontakt på mandagen for å planlegge hva som skjer fremover! :D Vi har derfor pratet endel om det å bli gravid, og om vi blir gravide samtidig. Om det klaffer nå innenfor to måneder så er det stor sannsynlighet for at i allefall en av oss er gravide i jula, og trolig er preget av litt kvalme. Men jeg er gladelig grisekvalm i jula! Ja, selvfølgelig er jeg glad for å være kvalm, jeg vil jo bære på en spire som skal vokse seg stor og sterk og komme til oss som et bitte-lite menneske! Håper så inderlig at spiren sitter, og det spiller ingen rolle hvem av oss som blir gravide først. Så lenge det fører til at vårt etterlengtede bitte-lille perfekte barn blir født, så er jeg ubeskrivelig lykkelig!

Ting føles så virkellig, det skjer ting, vi får hjelp fra en klinikk!! Akkurat nå føler jeg bare for å være litt Ronja Røverdatter å ta et skikkelig vårhyl! 

Kom akkurat på en kommentar som min bestemor sa til min mor rett etter at hun hadde fått vite at jeg hadde fått meg jentekjærest: jaja, det blir i allefall ikke barn av det forholdet!

Jeg skal da bevise for min bestemor at det SKAL bli barn av vårt forhold, for jenter kan faktisk få barn sammen, de bare behøver litt hjelp fra legen. 

Etter et linket innlegg på Flippy sin blogg, som igjen førte oss til IVF-fruen sin blogg, så endte vi også opp med å bestille boken Ønskebarn. De har utrolig kjapp leveringstid, vi bestilte natt til fredag, og i dag lørdan dumpet boka ned i postkassa vår! Skal nok lese litt i den før jeg legger meg. Boken handler altså om mennesker som ikke kan få barn på egenhånd.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg, det lille som er igjen av den. 

Klemmer fra

Overraskelse i posten og påminnelse til dere ;)

Vi var så heldige å vinne 1.premien i Flippy sin give-away, og denne pakken dumpet ned i postkassa vår her om dagen! En super premie for oss som enda prøver, for disse testene får bein å gå på ettersom vi er to stykker som skal teste. 

Tusen takk Flippy for en suuuuper premie!

Vi fikk til og med diplom! Denne skal inn i boka vår om veien til kjærlighetsbarnet. ;)

Nå har ikke Lillemor testet de siste månedene ettersom syklusen hennes har vært helt skrudd, men regner med at dette er i ferd med å endre seg. Legen hennes kunne i allefall fortelle at alt av hormoner og stoffskiftet er ok, det eneste som er feil er mangel på progesteron. Det er fortsatt veldig lenge mellom hver syklus, men det er da foreløpig en bedring. Fra å ha 68 dager fra mens til mens, er hun nå nede i 41 dager. Blir spennende å se om det reduseres ytterligere denne måneden, slik hun ligger an nå er hun på dag 31. Det hadde vært fint om hun kom seg under 40 dager mellom.

Jeg var på kontroll på sykehuset i går, for å ta nye blodprøver, de ville se om resultatene hadde endret seg på grunn av medisineringen. Det var ingen endring i prøvene, og de vet fortsatt ikke hvorfor jeg har denne infeksjonen i magen. Tykktarmen min er hoven, ikke at jeg hva det kommer av. Jeg beundrer legene for at de klarer å konstatere det ved bare å trykke å kjenne på magen min! Helt utrolig hva de legene klarer å finne ut ved hjelp av hendene sine.
Fikk beskjed om å doble dosen på tablettene de har satt meg på over en periode på 14 dager, så skal jeg trappe ned til en om dagen. I løpet av neste uke skal jeg ta kontakt med fastlegen for å ta enda fler prøver, for de må finne ut av hvilke bakterier som forårsaker plagene i magen. Legen på sykehuset har også søkt meg inn til gastro-undersøkelse, og kan vel forvente at dette skjer innenfor en tidsramme på 3-6 måneder. Jeg har vært med på en slik undersøkelse før, og da fikk jeg ingen medikamenter for å gjøre undersøkelsen litt mer behagelig. Og det er faktisk det værste jeg noen gang har vært med på! Følelsen av å ha en slange stappet langt ned i svelget, samtidig som man konstant brekker seg og spyr og føler at man ikke får puste, er helt forferdelig! Jeg har sagt siden jeg tok denne undersøkelsen, at om det skulle bli behov for en ny undersøkelse så skulle jeg legges i narkose! Jeg nekter å gå gjennom en slik undersøkelse uten enten narkose eller masse medikamenter. Traumatisk opplevelse.

Når det kommer til prosjekt hus/flytting, så står vi enda på stedet hvil! Dama i banken som ellers er verdens kjappeste og veldig hjelpsom, har brukt unødvendig lang tid på denne saken. Nå er vi litt bekymret for at huset skal gå fra oss, og at vi mister drømmehuset fordi bank-dama somler. Men skal vi være litt realistisk, så var det bare 5 intressenter, og om alle disse er genuint interessert i boligen vet vi ikke. Det er ikke lagt inn noe bud, og boligen har ligget ute for salg i over 2 måneder. Vi kommer til å bruke morgendagen på å kjøre fra butikk til butikk for å skaffe bananesker slik at vi kan pakke bort ting som likevel ikke er i bruk til daglig. Da gjør vi ting så mye lettere for oss selv den dagen vi virkelig skal flytte, for da er halve huset pakket ned, og bare de store tingene og noen pappesker vil gjenstå å få ordnet.
Ja, for flytte det skal vi uansett!

Dessuten så må boligen "styles" før den blir lagt ut for salg, og slik det ser ut nå, med tørkestativ stående i hallen, vinterklær og annet rask liggende å slenge på boden så er det ikke akkurat salgsfremmende. Vi skal ikke gjøre rare operasjon med huset før salg, en skikkelig opprydding samt litt malingsflikking.
Har alt for mange ganger irritert oss over prospektene som ligger på finn, hvor leilighetene og husene er overfylt av møbler, bilder, skitt og rot. Skjønner ikke at folk ønsker å vise frem boligen sin på en slik måte. Man klarer ikke å fokusere på annet enn rotet som dominerer boligen. 

Nei, her skal boligen vises fra sin beste side, slik at potensielle kjøpere klarer å se seg selv som beboere i huset. . 

Har du solgt bolig, og hva gjorde du i såfall før boligen ble lagt ut på markedet?

Ikke glem vår give-away, dere har fortsatt noen dager på dere til å delta! :)

Klemmer fra

 

Sykehusbesøk....

Natt til mandag fikk jeg akutt vondt i magen, og brukte atskillige timer på doskåla. Fikk til slutt kommet meg i seng og sovnet vel rundt 6-tiden og det siste jeg sa til Lillemor var "jeg er så innmari kvalm". Jeg våknet igjen litt før 8, for jeg hadde så voldsomme smerter. Atter engang bar det på do, og denne gangen endte jeg med å stikke hodet i en pose å ropte på elgen. Var det noen som sa multitasking?...

Kikket meg i speilet i det jeg gikk ut, en kaldsvett og likblek Tuppen var det jeg så. Usj ikke noe vakkert syn! Kom meg i seng og fikk ristet liv i Lillemor, og sa at jeg hadde utrolig vondt i magen, og forklarte hva som hadde skjedd. Hun mumlet ett eller annet, så la hun seg ned for å sove igjen!!! (trolig så fikk jeg aldri vekt henne skikkelig i utgangspunktet...) Forsøkte å legge meg for å sove, men smertene ble bare mer og mer intense. Jeg klarte ikke å holde det inne lenger, å begynte å stortute. Lillemor våknet, og lurte på hvorfor i alle dager jeg lå å grein. Hulket at jeg hadde så vondt i magen. DA våknet hun skikkelig, og lurte på hvor hun skulle ringe. Hun ringte først sykehuset, men vi ble henvist til fastlegen, der fikk vi time klokken 10. 

Klarte såvidt å gå, eller stå på legekontoret, og det hjalp heller lite at legen var en halv time forsinket. Han undersøkte meg og sendte meg sporenstreks til sykehuset.

Når vi kom dit, så måtte vi vente igjen...Da vi ble hentet sa hun at vi skulle gå direkte til mottakelsen. Men herregud, det var jo dit Lillemor hadde ringt to timer tidligere! Hadde det ikke vært litt enklere om vi fikk komme dit direkte, istedenfor å bruke masse tid på kjøring hit og dit?! Ble sånn passe irritert. Ble undersøkt opp og ned i mente og tappet for 6 glass blod. 

Sykehus er heller ikke kjent for å være av de kjappeste, så fra vi kom til vi dro, så hadde vi brukt over 4 timer der. Takk gud for at blindtarmen min ikke hadde sprukket, for da hadde jeg i hvertfall ikke vært her nå! 

Uansett, enden på visa var at jeg egentlig burde blitt innlagt, men det ville vi ikke. Kunne liksågodt ligge hjemme å ha vondt. Blodprøvene tydet på en infeksjon i magen pluss nedsatt immunforsvar, fikk noen tabletter som skulle roe ned magesmertene. Skal tilbake onsdag morgen for å ta nye prøver, og videre vurdering.

En av de hyggelige damene på Medicus ringte mens vi satt på sykehuset, og sa at de ikke hadde mottatt søknadpapirene våre! Så jeg fikk lov til å sende pasientopplysningene per mail, men journalen måtte jeg sende per post. Om vi var heldige kunne vi starte opp allerede denne måneden, men det visste hun ikke før papirene våre var kommet inn. Men hun kom til å ta kontakt så snart dette forelå, og hadde laget en hastesak av dette, og noterte seg navn og telefonnummer slik at hun kunne sette oss opp på denne lista og at vi ikke skulle gå i glemmeboka. Hvorfor papirene våre aldri ankom Medicus er det ingen som vet. Men de var i allefall såpass at de tok kontakt med en gang etter at jeg hadde kontaktet dem angående resepter. Så da får vi se hvordan vi ligger ann. 

Når det kommer til huset vi driver å sikler på, så fikk vi plantegningen på mail i går. Huset er rett og slett perfekt! Selvfølgelig er det noen justeringer som må gjøres, men vi kan flytte rett inn. Vi kan ta oppussing mens vi allerede bor der, for vi skal likevel ikke gjøre store inngrepene. Kun litt maling og småflikking, så overlater vi nytt rør til pipa til fagfolk. 

Skal kontake banken i morgen, bare for å sjekke at vi kan by på huset selv. Finansieringen er ikke noe problem, men det er en stund siden vi sjekket sist at det var greit at vi  la inn bud på bolig. Deretter er det vel bare å legge inn bud da ;) 

I dette huset drømmer vi om å leve med både smått og stort!

Klemmer fra 

Endelig give-away!! :D

Mens andre bruker tiden i hagen til å plukke blomster og kose seg, har jeg brukt deler av dagen til å saumfare hagen etter LEMMEN!! Katta er tydeligvis en kløpper til å fange lemmen, så i dag fant jeg tre lemmen og ei lita mus, døde riktignok....Tidligere i uka plukket jeg opp to lemmen, så han holder da bestanden nede.Trøster meg med at katta nøyer seg med å legge dem på plena og ikke drasser dem med seg inn i huset! 

Om det blir flytting til Sørlandet, og ut på bygda, så skal i allefall den katta bli med selv om jeg er allergisk! Han kommer til å sørge for at vi ikke blir plaget med mus verken inne eller ute.

Vi har pratet en god del om fordeler og ulemper med å flytte, og de siste dagene har vært preget av mye tenking! Så mye at det går ut over nattesøvnen, og det blir slitsomt etterhvert. Vi har vel tatt den avgjørelsen at om vi får huset for en viss sum under taksten, så pakker vi sakene våre og drar. Så vi får se hva som skjer over helga. I og med at vi kun har "sett" huset gjennom svogers øyne og gjenfortellinger, og bildene på nettet, så er det ikke så enkelt å forstå seg på helheten i huset. Vi venter derfor med å legge inn noe bud på huset til huseier har ordnet med plantegning av huset, dette blir på mandag. Neste uke kan med andre ord bli veldig spennende for oss.

Jeg fikk ikke kontakt med Medicus når jeg forsøkte å ringe dem før helgen, så jeg har ikke fått noen resepter denne måneden, ergo så blir det ikke noe oppstart på oss denne perioden. Men i September skal alt være klart, og vårt første IVF forsøk er en realitet!

Når det kommer til Lillemor, så tok hun sin siste tablett med provera i dag for denne måneden. Neste måned er altså siste måned hun går på disse tablettene, og i følge legen skal syklusen hennes være normalisert innen Oktober. Blødningene i syklusen er nå normalisert, men det er fortsatt veldig lang tid mellom hver gang hun har mensen. Håper selvfølgelig at dette retter seg opp, og at Lillemor også er klar for behandling igjen. 

Det tok litt tid å få i gang denne give awayen, men som sagt i forrige innlegg så har nettet vårt vært plagsomt ustabilt! Men her er den altså.

Denne gangen er det tre premier, hvor første premien er et flott sengeteppe som passer til 150x200 seng. Vi kjøpte to, men fant ut i etterkant av vi bare behøver ett. Teppet er hvitt med blomstermønster, med striper som skal henge over kanten av senga, selvfølgelig er det ubrukt og flunke nytt. Andre premien er en vimpelrekke med 12 vimpler i forskjellige rødtoner og mønster, den er sydd av meg. En vimpel har påstrøket logoen min; Tryllestøv. Tredje premien er en overraskelse, men denne egner seg for de som allerede har barn i alderen 0-3 år.

Så hva må du gjøre for å bli med i trekningen?

Ingen premie uten lodd, og de får du slik:

1 Lodd for å kommentere under dette innlegget. 

1 Lodd for å linke til giveawayen fra din egen blogg.

(Forutsetter at give-awaybildet blir plassert i sidemenyen på bloggen din og linket til dette innlegget. Får du ikke dette til, er det greit at du skriver om give-awayen gjerne med bilde i et eget innlegg på bloggen din med link til dette innlegget)

1 Lodd for å være/legge deg til som følger av bloggen.

Du kan altså få hele 3 lodd!

HUSK!

At du må skrive hvor mange lodd du tar, og hva du har gjort for å få de :)

Legger du igjen kommentar som "anonym" eller har du ikke egen blogg, må du legge igjen e-posten din, så vi når tak i deg om du vinner :) 

Lykke til!

 ♥Tuppen & Lillemor ♥

Ustabilt nett!

Da er endelig nettet vår såpass stabilt at det går ann å skrive et innlegg uten å være redd for at det plutselig skal forsvinne! 

Siden forrige torsdag har det vel egentlig ikke skjedd så mye her i huset. Våre to herlige maine coon puser ble hentet av oppdretteren sin på fredag, og bor nå sammen med henne. Hun trodde at hun skulle beholde dem selv, for begge har så utpreget bra og spesiell personlighet. Det var selvfølgelig trist å sende dem tilbake, for de har bodd sammen med oss i nesten ett år. Men fordelene veier tyngst i vektskåla! 

Jeg slipper å spytte katthår hver gang jeg spiser eller drikker noe, lufta er ikke lenger dekket av svevende kattehår, jeg slipper å finne kattehår på hvert ett klesplagg eller luke oppvaskmaskinen fri for hår, og huset vårt stinker ikke lenger verken kattebæsj eller piss! Nå er det faktisk deilig å komme hjem, for nå dufter det endelig friskt fra dufteposene jeg kjøpte på Home&Cottage. Før ble denne lukta besudlet av de motbydelige duftene fra kattenes ekskrementer. Og kombinasjonen duftepose/kattebæsj er ikke å anbefale!
Men nå, ja nå lukter det blomster og vanilje og det er så hærlig!

Vi har begge en forkjærlighet for eldre hus, og hver gang det dukker opp et i nærområdet så drar vi på visning, det er dessverre alt for skjelden at dette skjer. Gamle hus er mangelvare her i Nord-Norge, i allefall her vi bor.
Forrige uke dro vi på visning på et hus fra 1924, og hadde ikke så store forhåpninger til huset for bildene i prospektet ga oss et dårlig inntrykk av boligen. Men da vi kom dit ble vi helt fortapt, vi følte oss veldig hjemme! Selvfølgelig behøvde den litt oppgradering, men ikke noe vi ikke maktet å starte på. Boligen var verdivurdert til 700 000,- og vi begge var skeptiske til dette ettersom det ikke forelå noe takst av kvalifisert takstmann, kun en verdivurdering fra megler.

Takstrapportene brukes jo for å avdekke feil og mangler med boligen. Men nå eg jeg veldig nøye, og vet hva jeg skal se etter så vi brukte 1 1/2 time på visningen (det var bare oss) Jeg fant store mengder mugg i kjelleren og utette vegger, og vi ble enige om etter visningen om at til tross for at det var en del å gjøre med boligen så skulle vi ha den! Men vi syntes ikke den var verdt 700 000,- Selger hadde fått inn bud på 500 000,- noe som han forkastet.
Selvfølgelig kom noen før oss med et bud på 700 000,- og dermed var krigen i gang! Vi trodde at vi var de eneste intressentene, og at huset skulle bli vårt. Vi kom med et motbud, og ble overbydd og slik holdt vi på i en halvtime med korte frister på 2-5 minutter. Det var noen nervepirrende minutter mens vi holdt på, men da budet kom på 925 000,- orket vi ikke mer. Nei, for så  mye var ikke boligen verdt selv om den var helt fantastisk! Vi så for oss at vi måtte bruke i allefall 400 000,- på renovering, og da har totalprisen kommet på over 1,3 millioner. Ikke at det er avskrekkende, men skulle man solgt boligen igjen senere ville vi gått i tap. For man får ikke solgt boliger for den prisen, så langt utenfor sentrum.

Det var selvfølgelig tungt for oss å svelge at det ikke ble det huset, for det var drømmehuset, og jeg har slekt i nabohuset. Men vi klarte heldigvis å tenke realistisk på det, at det faktisk ikke var verdt den prisen det gikk for med tanke på at dette måtte byttes: bordkledning, samtlige vinduer, kjøkken, bad, drenering, oppmeisling av gulv i kjeller, etterisolere, ny altan på to plasser,  to nye ytterdører, bytte av samtlige gulv og total oppussing av samtlige rom. Når jeg skriver dette ned, ser jeg at vi hadde sprengt budsjettet med 400 000,- i renovering! Nei, takk og lov at vi ikke fikk huset for det siste budet vi la inn på 915 000,-

Vi endte etter dette "nederlaget" opp med å saumfare finn.no/eiendom for boliger i gammel stil, og endte opp med et nede på Jevnaker som hadde stort potensiale. Men da vi søkte dem opp på kommunebørsen fant vi fort ut at vi ikke skulle flytte dit! De lå nederst på samtlige punkter de hadde blitt vurdert på. Dessuten syntes Lillemor at det var litt for langt å flytte dit. Da fant vi et hus i Trøndelag, men da vi leste tilstandsrapporten på det, la vi det fort i glemmeboka! Plutselig så dukket det opp et hus ikke så langt fra begge brødrene til Lillemor på Sørlandet og vi ble sittende å se på bilder, lese rapporter og taksten. Og fant vel fort ut at dette passet oss. Har lest om kommunen, de scorer høyt eller middels på samtlige punkter på kommunebørsen. Det er en bra kommune å bosette seg i, og vi har vært i kontakt med tilflyttingskoordinatoren som er ansatt der. De har et eget prosjekt for å øke antall innbyggere i bygda de kommende årene. Vi kan faktisk få boligtilskudd for å flytte dit, og det hjelper selvfølgelig på. Så hva skjedde med at avstanden til Trøndelag var akkurat passe langt å flytte?...Jo, vi har vel blitt helt bergtatt av både kommunen og huset!

Så hvorfor ønsker vi å flytte fra Nord-Norge? Det er mange årsaker til det, men det som veier tyngst er at det ikke er heltidsstillinger å oppdrive, og for oss med planer om flere barn er avhengig av å ha en stabil økonomi. Vi trives strengt tatt ikke her oppe til tross for at jeg er oppvokst her. "Alle" legger nesa si borti hva man foretar seg, skitkasting og ryktespredning uansett hvem det gjelder. Vi har ikke vært utsatt for noe ubehag som gjør at vi vil "rømme", men bare tanken på at våre barn og fremtidige barn skal vokse opp på en plass som er preget av baksnakking, rykter, at andre legger seg borti livene til andre og en narkotika problematikk som er like høy som mange storbyer. Selvfølgelig kan vi ikke skjerme barna for det ovennevnte for resten av livet, men de behøver ikke vokse opp på en plass som bare er preget av dette! 

Lillemor sin storebror har sagt seg villig til å dra på visning for oss ettersom det blir over 150 mil å reise, så får vi ta ting videre etter at han sett på huset. Håper selvfølgelig at huset er så bra at vi bare kan legge inn bud på det, og få tilslag på det slik at det blir vårt! Så kan vi legge vårt hus ut for salg, pakke ned alt, flytte og kose oss på det blide Sørlandet. Jeg har allerede rukket å søke på en del jobber og fikk telefon allerede i dag, og han skulle kontakte meg igjen. Spennede! 

Visst er det flott? Er vel kanskje ikke så rart vi er fortapt...

Vi går uten tvil en spennede til i møte! Jeg skal ta kontakt med Medicus i morgen for å få dem til å sende resepter til meg slik at vi får startet opp med prosjekt IVF. Håper selvfølgelig vi lykkes på første forsøk hos Medicus, men skulle vi ikke gjøre det, og vi flytter til Sørlandet, så blir vi å bruke en av klinikkene i Danmark. Er kortere å reise dit en å reise opp til Trondheim. 

Så kryss fingrene for oss da, at boligen er bra og at vi får tilslag på det, og at vi får solgt vår bolig kjapt!

Sa jo forrige uke at jeg skulle ha en give-away, den kommer i morgen! Måtte ta bilder av premiene, slik at vi får lagt dem ut. Følg med, denne gangen er premien noe til hjemmet!

Klemmer fra

Hjemme igjen...

Kom hjem i går kveld, men hadde prioriterte å være sammen med familien fremfor å blogge. Vi gjorde egentlig ikke så veldig mye, men det var godt å være sammen med dem. Prate litt om hva de har gjort og hva dagene mine har gått ut på. De har virkelig kost seg mens jeg har vært borte. Jeg synes det er greit å kunne reise bort for å jobbe innimellom, avveksling og nye erfaringer vokser man på. Tror Lillemor og ungene har godt av at jeg "stikker av", for da kommer de nærmere hverandre og får et bedre forhold til hverandre. Det er veldig bra at de kan finne på ting sammen, når jeg ikke tilstede. Det blir rett og slett kvalitetstid på høyt nivå, og det øker samholdet i familien vår.

Jeg har dessverre utviklet ekstrem allergi for katt, så vi må dessverre levere tilbake våre to vakre maine coon katter som vi er fôrverter til. Det er helt forferdelig, for de er så herlige, begge søker masse kontakt og følger oss uansett hvor vi går, den ene aporterer bedre enn hunden vi har og den det er bilde av, er utrolig kosete. Når vi kommer hjem om dagene, sitter de i trappa å tar i mot oss. Ingen av oss ønsker å gi dem tilbake, det kommer til å bli så rart...men når kroppen ikke synes det er kult med kattehår, og gir meg masse problemer, så har vi ikke noe valg. Den tredje katta eier vi, men vi kan neppe beholde han selv om han er utekatt, for han røyter enormt mye. Hvor han ender opp, vet vi ikke helt, men det er mulig svigerfar vil ha han. De ble så gode venner da han var her i jula, og han ville helst pakke katta i kofferten da han reiste hjem. Et hus uten katter vil bli rart....

Kosekatta tar seg en powernap!

 Fikk som Lillemor allerede har skrevet litt om, svar på blodprøvene jeg tok på syklusdag 10, og de konstaterte at verdiene for eggløsning var veldig lave. Ergo har jeg ikke hatt eggløsning denne måneden, men det skjønte jeg forsåvidt. For kvelden før jeg i følge beregningene skulle hatt eggløsning var testen veldig veldig svak. De typiske symptomene uteble, null stikkinger eller smerter. Jaja, det er jo ikke hver måned man slipper egg, og det er greit nok det.  

Men jeg lurer på om det har noe å si i forhold til den behandlingen vi skal gjennom?

Det har helt sikkert ikke det ettersom kroppen min likevel skal proppes full av hormoner for å fremprovosere flest mulig egg. 

Kan manglende eggløsning påvirke antall egg de klarer å hente ut?

Er på syklusdag 24 i morgen, og skal da innom for å ta nye prøver. Jeg skulle også tatt prøver på dag 20, men siden jeg var utenbys, så lot det seg ikke gjøre. Håper at det ikke har noe å si for oppstarten av IVF-behandlingen, at vi må vente enda en måned fordi de mangler prøveresultatene for en dag. Men jeg blir ikke overrasket om det blir utsatt. Jeg er i alle fall forberedt på det, men det er ikke akkurat noe ønskesituasjon. Men, men, så lenge vi kommer oss i gang, så burde jeg vel være mer enn fornøyd. For sånn egentlig skulle ikke tilbudet om IVF kommet for om 2-3 år, ettersom ventelistene er så ulidelig lange. Bare håper det klaffer kjapt, og helst på første IVF-forsøk. Da blir det smått på oss i 2012. Lengter og drømmer....

Lillemor har vært en tur til legen idag, da hun har slitt i lengre tid med sterke smerter i nakken, skuldrene og strålinger ned i armene. Jeg måtte som vanlig sparke henne bak slik at hun tok til vett å søke hjelp! Hun fikk konstatert betennelse i skuldrene og ble satt på legens spesial cocktail og ble videre sykemeldt. Bare håper at hun drar seg til å blir fort bra. Det siste året vårt har samtlige i familien vært preget av sykdom, men det er vi voksne som har vært mest syk. Hadde vært helt greit om vi kunne gå høsten i møte med friske kropper, er mektig lei av at det bestandig er noen av oss som er i redusert for på grunn av ett eller annet feil med kropp og helse!
Legen til Lillemor er en veldig hyggelig og omsorgsfull mann, og i dag kom han med verdens koseligste oppfordring: han mente at vi begge måtte forsøke å bli gravide, at vi måtte ta vare på hverandre og dyrke kjærligheten samt at vi ikke måtte stresse med å bli gravide. Han gledet seg til etterhvert få Lillemor på svangerskapskontroll, for han mente at hun kom til å bli gravid så snart tablettkuren med provera fungerte. Herlig at det finnes slike leger, som virkelig bryr seg om sine pasienter! De vokser ikke på trær, dessverre.

Vi kjører i gang med en ny give-away i morgen, men jeg skriver et eget innlegg på dette og hva premien blir. Så følg med! :D

Vil også benytte anledningen til å gratulere Min drøm så mye med den positive graviditetstesten! Dette var virkelig gullegget, for den satt på første forsøk. Blir spennende å følge med på hvordan magen vokser seg stor! :D

Klemmer fra