Da var denne månedens arbeid unnagjort....

I stor-panikk fikk vi positiv el-test natt til den 25! Panikk, hvorfor skulle vi få panikk? Jo, donoren vår kom til å være bortreist fra den 24-27.januar, og vår sjanse ville være spolert denne måneden. Typisk vår flaks!
Men så fikk vi kontakt med donoren og fikk til å avtale et møte til tross for at han var bortreist. Plutselig ble frustrasjon snudd om til euforisk lykke, vi skulle få benyttet oss av månedens eggløsning likevel. Egget skulle vise seg å ikke gå til spille.

Mandagsnatta kom vi oss i seng ganske seint, men vi klarte å komme oss opp på tirsdagsmorgenen 07.30 uten problemer. Fikk gjort unna endel gjøremål før vi måtte kaste oss i bilen å kjøre, hadde en 4 timers tur foran oss. Vi dro av gårde med godt mot, og været var praktfullt og solen skinte fra skyfri himmel. Vi kunne vel ikke fått noen bedre start på dagen. Etter en times kjøring endret kjøreforholdene seg drastisk! Det ble voldsomt sporete og veldig glatt, og det var en utfordring å kjøre. Vi anpasset hele tiden farten etter forholdene, men dette til ingen nytte. Vi hadde elendig veigrep, og bilen levde sitt eget liv på veien. Det toppet seg da vi fikk en uvarslet kjempe sleng, en sleng som var så kraftig at vi endte opp med tre slenger i en før vi klarte å rette bilen opp. Hadde farten vært større hadde bilen gått rundt og vi hadde kollidert med bilen som lå bak oss.Var vel ingen tvil om at vi var veldig heldige.

Ingen av oss ble nervøse etter slengen fordi vi klarte å opprettholde kontrollen over bilen under slengen, og praten gikk lett i bilen. Var vel egentlig ikke før vi starte på hjemreisa at slengen tidligere på dagen klarte å prege stemningen i bilen. Føret var vel bortimot det samme, men nå var det bekmørkt ute og man måtte virkelig konsentrere seg for å klare å følge med på veien. Med kraftige smerter i magen for Tuppen, null gatelys og elendige langlys, ble hjemturen ekstra slitsom. Så slitsom ble den at vi måtte stoppe for å sove ei lita stund. Etter mye om og men, med hjerte til tider veldig langt oppi halsen så kom vi oss omsider hjem...

Da vi ankom stedet hadde vi enda noen timer å slå i hjel før vi kunne møte donoren, og vi benyttet tiden til å rusle litt rundt i byen. Kikket litt i butikkene og fikk i oss litt mat. Det er jo begrenset hvor mye man orker å gå rundt i butikkene, så vi kjørte til biblioteket. Der fikk vi slappet litt av og lest litt nyheter. Tiden kom til vi skulle møte donoren, og få overlevert våre dyrebare dråper. Vi pratet litt kjapt før han hastet avgårde, og vi skulle nå gjøre vår del av jobben ;) Ettersom det var langt hjemmefra, ble selve insemineringen litt alternativ, men man blir ganske kreativ når man må altså ;)

Veien hjem var som sagt tidligere, veldig lang og krevende, så det bar rett i seng med oss når vi kom hjem. Tuppen sovnet vel omtrent med en gang hun traff puta, Lillemor ble liggende i halvørska å lese Nemi.
Da vi sto opp i morges så det ut som om hårnissen hadde vært på besøk hos begge, makan til morgensveis!! Tuppen tok en ny EL-test, for å kontrollere når eggløsningen faktisk fant sted. Testen var svakere enn testen som ble tatt i går morges, så det tyder på at EL har forekommet mellom i går og i dag. Så dette øker jo sjansene våre, for denne perioden tyder det på at vi traff. Forrige periode hadde vi ikke tatt EL-tester, og hadde bare regnet ut EL etter den "gamle" måten. Krysser alt det vi har av fingrer for denne perioden og satser på en Oktober baby. Skulle det ikke gå vår vei denne perioden, så er det ut i ilden igjen om 14 dager, og da er det Lillemor som skal til pers! :D