Skjønner meg ikke på meg selv....

Dagen i dag har gått kjempefint, fikk sove lenge i dag ettersom jeg ble sykemeldt i går. I bunn og grunn burde jeg blitt sykemeldt for 10 dager siden da jeg var på behandling til kiropraktoren. For 14 dager siden mistet jeg følelsen i halve ryggen og nedover høyrehanda, mest sannsynlig fordi jeg hadde dinglet i stigen i to dager og malt huset mens Lillemor var bortreist. Ville ha ferdigmalt hus til hun kom hjem slik at jeg kunne overraske henne...Merket stikkinger i ryggen mens jeg malte, men ignorerte dem glatt! 

Ble rimelig bekymret da jeg bortimot ble lam i ryggen, men det tok meg fire dager før jeg tok kontakt med helsepersonell. Jeg trodde at det kom til å gå over....Så Lillemor mer eller mindre tvang meg til å ringe legen. Det å komme gjennom på telefon på legekontoret er mer eller mindre håpløst, så jeg ga opp etter 40 minutter i telefonen uten noe svar. Hjelp måtte jeg ha, og jeg tenkte at legen kunne neppe gjøre noe med ryggen likevel, derfor kontaktet jeg kiropraktor og fikk komme inn kun en time etter at jeg hadde ringt. Han knapp opp noen låsninger samt fant en hel masse kuler og knuter som han trykte lett på, han kunne fortelle meg at jeg var kraftig betent i ryggen. Han mente at det ikke var behov for sykemelding, for jeg ville ikke bli bedre av bare å sitte hjemme. Derfor sa han at jeg IKKE skulle foreta tunge løft på jobben, og at arbeidsplassen burde tilrettelegge forholdene slik at jeg kunne fortsette å jobbe samt knaske betennelsesdempende. Forøvrig fikk jeg heller ikke lov å dingle mer i stigen med det første, så huset er bare malt ett strøk...

Jeg ga selvfølgelig beskjed på jobben om dette, at jeg ikke lenger kunne drasse rundt på 10 og 20 liters bøtter med maling eller store ruller med gulvbelegg. Dette var selvfølgelig ikke noe problem i følge sjefen, og jeg ble kjempeglad. Gleden var kortvarig! Det fungerte i to dager, så var det tilbake til det normale igjen. Jeg fikk ikke hjelp av gutta når jeg ropte på dem, og måtte ta de tunge løftene selv, dette fungerte helt frem til i går. Da var det bom stopp, og kroppen mer eller mindre skrek at nok var nok! Denne gangen ble det en tur til legen, resultatet ble en ny resept med betennelsesdempende, smertestillende, ei sykemelding og streng beskjed om å ta det med ro. Formen har vært dårlig i dag, jeg har hatt en intens hodepine i hele dag samt veldig vondt i ryggen selv om jeg ikke har løftet en finger. Eller jo, jeg og Lillemor dro på shopping-runde i dag. Må jo ha mat og drikke, og matvarene går dessverre ikke inn i huset av seg selv. Er forresten veldig fornøyd med dagens runde, for vi endte opp med tv til campingvogna med dvd spiller til under tusenlappen! Takk gud for gode tilbud.

Tilbake til overskrifta...I motsetning til Lillemor griner jeg veldig sjelden, hun kan sitte å sippe til filmer mens jeg sitter der som et steinansikt. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg er kald og følelsesløs. Men når jeg først gjør det er det av to grunner: enten fordi jeg er fly forbanna eller at jeg er innmari lei meg. Men i går grein jeg fordi jeg var blitt forbigått
 på en jobb jeg tidligere har søkt på, og som jeg mer enn gjerne skulle hatt.
Du lurer sikkert på hvorfor jeg tok slik på vei å begynte å grine? Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang, men jeg følte meg rett og slett mislykket! Jeg er godt utdannet innenfor to yrker, og når folk uten kompetanse blir ansatt forran meg anser jeg at den bedriften har veldig høy trynefaktor. Det var nok ikke bare det som fikk begeret til å renne over, det var faktisk en nedtur å bli sykemeldt ettersom jeg ikke har vært ansatt på jobben så lenge. Og jeg poengterte både i søknaden og på intervjuet at jeg var sjelden syk. Hva skjer da? Joda, jeg ble skikkelig dårlig kun fjorten dager etter at jeg startet i jobben! Fint!! Pluss at jeg blir sykemeldt nå. Jeg henger meg alt for mye opp i hva andre folk tenker om meg, men det er dessverre en stor last som jeg ikke klarer å bli kvitt uansett hva jeg gjør. 

Det toppet seg nå i kveld da jeg satt på nettet å leste på diverse blogger som var blitt oppdaterte. Jeg har x-antall ganger lest om kvinner som har mistet sitt ufødte barn, jeg synes selvfølgelig at det er trist og har stor medfølelse for personene som blir berørt av en spontanabort. Jeg skjønte forsåvidt hvor landet lå hen da jeg så overskrifta på innlegget på bloggen jeg var inne på, og kjente allerede da at jeg fikk en klump i magen. Lillemor satt ved siden av meg og spilte på ds'en mens jeg leste høyt fra bloggen. Da jeg kom helt nederst i innlegget knakk jeg bare helt sammen. Lillemor skjønte ikke noe, mens jeg satt her å hulket og tårene trillet i strie strømmer nedover kinnene mine. Hun spurte meg hva som var galt og jeg klarte såvidt å få stotret frem: jeg synes så innmari synd på dem. 

Hun la armene sine rundt meg og trøstet meg, hun fikk roet meg ned og jeg klarte å skrive noen få ord til Mrs.O som skriver bloggen. 

Så til Mrs.O om du leser dette; jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en skikkelig klem, for ord blir fattige i denne sammenhengen! Dere har vært gjennom nok nå, og du imponerer meg stort med din enorme kampvilje og styrke. Håper sommeren blir bra for hele familien til tross for at dere har mistet atter en gang. Fortsett å stå på slik du har gjort hele veien!

Når jeg reagerer så kraftig ved å lese på en blogg når andre mister, hvordan vil jeg reagere om dette (gud forby!!) skulle skje oss igjen?

Jeg skjønner meg rett og slett ikke på meg selv, og strengt tatt kjenner jeg meg ikke igjen lenger. Glemte forresten å si at jeg tok til tårene på jobb her i forrige uke, måtte gå å sette meg på do for å skjule det for kollegaene. Grunnen var at sjefen var dust, men han ba om unnskyldning dagen etterpå. Hvorfor i alle dager ender jeg opp med å ta til tårene så fort for tiden? Er jeg i ferd med å "møte veggen"? 

Tuppen....