Følelser som knuser meg!

Av og til så lurer jeg på om jeg i det store og hele er til stede i denne verden! Ganske irritert over meg selv akkurat nå, men jeg vet at jeg får fikset det. Men bare det faktum at jeg er så surrete at jeg glemte å skrive ned vesentlig informasjon i brevet sendte til Medicus igår!
Det er jo ikke værre enn at jeg ringer Medicus i morgen og forteller dem hvor mange strå med donorsperm vi skal ha, og hvor lenge de skal lagres på cryos. Men jeg irriterer meg grønn over at jeg til tider er så surrete! Hva pokker skal det bli av meg når jeg blir gammel?!

Jeg må ringe klinikken i morgen for å høre om det er noen regler for om Lillemor kan bli gravid samtidig som jeg går gravid. Vi tenker som så at vi skal uansett ha minst to barn, og jeg skal bære frem et av dem, så får Lillemor ta seg av resten. ;) Men vi ser vel for oss at når jeg er ca.5 måneder på vei så starter vi forsøkene med henne. Er mange faktorer som spiller inn, om det klaffer og når det klaffer, men vi håper på to tette i alle fall. Dessuten ønsker vi at barna våre skal ha samme opphav. Høres kanskje ut som galskap å starte forsøkene med Lillemor mens jeg enda går gravid, men som sagt så vet vi jo ikke om det klaffer med en gang. 

Ettersom vi har tenkt å flytte, men ikke har fått tilslaget på huset vi har siklet på. Så får vi bare vente å se, om selger likevel godtar budet vårt. Inntil da forholder vi oss til at vi skal bruke klinikken i Trondheim. Og skulle jeg bli gravid med IVF på Medicus, så er vi faktisk så heldige at vi kan bruke klinikk i Danmark til forsøkene på Lillemor! Oppdaget nå nettopp at Stork har samme spermbanken som Medicus, JIPPI!! :D Da var det "problemet" løst. Trodde at det var slik at vi måtte fortsette å bruke Medicus, og det hadde blitt ekstremt tungvindt ettersom Danmark ligger litt nærmere Agder-fylkene enn Trondheim. Forskjellig man tenker å grubler på i denne prosessen....

Når det kommer til min kjære farmor, ble hun utskrevet av sykehuset i dag, ikke at jeg skjønner hvorfor. For etter min mening er hun strengt tatt ikke frisk nok til å klare seg hjemme alene. Hun er svak, og allmentilstanden hennes er ikke akkurat noe å skryte av. Er bekymret for at hun skal ramle ned den bratte trappa, ettersom hun sover i andre etasjen. Pratet nettopp med henne på telefonen og hun høres fryktelig pjusk ut. Pappa og tantebarnet til farmor er de som har tatt på seg oppgaven med å sørge for at hun har det bra. Og det er kjempeflott, for da vet jeg i allefall at hun blir tatt vare på.

Da jeg spurte farmor om jeg skulle komme å hjelpe til med noe, poengterte hun at ovennevnte personer skulle hjelpe henne, så hun ville rett og slett ikke ha min hjelp....
Det såret meg. For jeg vet at hun ikke har så alt for lenge igjen å leve, nettopp fordi hun er så gammel. Og jeg skulle helst sett at jeg fikk tilbringe mer tid med henne, men hun ønsker ikke det....
Jeg er ikke bare såret, jeg er faktisk skikkelig lei meg! Forholdet mitt til fars-sida har vært noe anstreng helt siden jeg var liten, og jeg skjønner meg fortsatt ikke på det. Hvorfor kunne ikke jeg bare vokst opp med et helt normalt forhold til min far, selv om jeg ikke bodde hos han? Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg kommet over skuffelsen over hans oppførsel. Men jeg kjenner nå, etter at farmor ble syk, at den stygge vonde følelsen og tristheten over å ikke ha et bra forhold til min egen far og fars-sida virkelig gjør vondt!
Jeg har ikke fått noe bedre kontakt med pappa, han skyver meg fortsatt bort, men jeg var bra nok når han behøvde støtte på sykehuset fordi farmor var så syk. Så håpet mitt om at pappa endelig hadde fortstått at han har en datter og to flotte barnebarn, er rimelig knust. Vi betyr fortsatt ingenting for verken han, mine tanter og søskenbarn. Og nå føler jeg at jeg likevel ikke betyr så mye for farmor heller...Hvorfor betyr jeg så mye mindre enn mine andre søsken? Hvorfor betyr mine barn så mye mindre enn de andre barnebarna? Hvordan kan voksne mennesker behandle andre mennsker på en slik måte?

Jeg er ødelagt, føler meg brukt og utnyttet, føler meg mindreverdig og verdiløs! Klumpen ligger øverst i halsen og verker, og tårene svømmer i øynene mine, og følelsen som herjer i kroppen er så fryktelig vondt at jeg ikke klarer å beskrive den engang. 

Jeg kommer nok aldri til å forstå hvorfor min egen far har valgt meg bort, og det kommer aldri til å slutte å gjøre vondt, selv om jeg en stund har innbildt meg det. Jeg har levd på en illusjon om at jeg var kommet over min fars patetiske oppførsel.
Helt plutselig kom virkeligheten og innhentet meg, og ga meg et realt slag i trynet! Jeg har falt for det slaget, og føler at jeg ligger nede mens realiteten står og sparker meg mens jeg ligger nede....Smerten dette påfører meg er ulidelig vond!

Jeg skjønner ikke hvordan han kunne:

....si at jeg var uønsket i huset hans da jeg var 6 år, fordi jeg hadde tegnet litt på kjøkkenveggen...

....drikke alkohol mens jeg var der en helg når jeg var 5 år, for så å gjemme seg, for så igjen skremme meg halvt ihjel!

....henge opp bilder av mine søsken i stua, mens bildene av meg hang på rommet til mine søsken...
....unnlate å komme i min konfirmasjon, han sto på kirketrappa da jeg kom ut, med en konvolutt i hånda...

....unnlate å besøke meg på sykehuset da jeg fikk begge barna, ikke fikk jeg noen gratulasjon fra han heller...

....unnlate å ikke komme i sine barnebarns dåp, da ble gavene lagt i postkassa...

....la vær å ta kontakt, annet enn en tekstmelding på bursdagen min, ungene får aldri gratulasjoner fra han...

....unngå å overlevere julegavene fra farmor personlig, men legger dem i postkassa...Er jeg så heldig at jeg er hjemme når han kommer, veksler vi knapt nok noen ord i det jeg tar i mot konvolutten...
....fortelle meg på 18 års dagen at nå var han ferdig med å betale bidrag, så da hadde han ingen flere forpliktelser overfor meg...

Pappa har gjort mye rart opp gjennom årene, og når jeg leser det jeg selv har skrevet synes jeg han er en skikkelig dust! Men til tross for det, så er han faktisk min far og grunnen til at jeg sitter her i dag.
Tror nok tiden er inne for å skrive det brevet jeg har ønsket å skrive til han siden jeg var fjorten år...

Der var dagens følelser ute, og det føles litt bedre...

Klemmer fra: