Bilde av den stadig voksende magen.

Begynte å ta bilder av magen allerede i uke 6. Det skjer kanskje ikke stort helt i begynnelsen, men vi startet heller tidlig opp med å ta bilder, enn å angre på at vi startet for sent. Magen er nå stort sett steinhard hele tida, og det river godt nedi bekkenet når jeg reiser meg opp fra sittende stilling. Det er ikke noe tvil om at det er et lite mirakel som vokser inni magehulehybelen sin. 

Skal til jordmor neste fredag slik at vi får hørt hjertelyden, sjekket urinen og eventuelt jernnivået. Det har sakte men sikkert begynt å gå opp for meg at det er et sprell levende bittelite menneske som koser seg inni magen min. Tror det vil gå enda mer opp for både meg og Lillemor når vi hører hjertelyden til den lille. 

Skal bli spennende å se hvor stor jeg blir til slutt...

Mamma bortimot verker etter å "slippe bomba" som hun så fint sa. Hun gleder seg virkelig over å bli bestemor igjen, og har allerede store planer om å strikke masse til den lille. Det varmer hjertene våre at hun gleder seg så mye over vår lille regnbuebaby. 

Er forresten sjeleglad for at vi skal flytte fra denne møkkaplassen! Når voksne mennesker som tydeligvis har "et horn i sida" til meg, forteller min mor hva som er greia fremfor å ta det med meg da blir jeg skikkelig sint. Når det attpåtil er min egen tante, så sier det litt om hvor barnslig dama på langt over 50 er! Når mamma fortalte meg hva greia var, måtte både jeg, Lillemor og mamma le over hvor patetisk den dama er. Orker ikke å skrive noe mer detaljert om denne saken, men poenget mitt var: jeg er møkk lei at folk ikke tørr å konfrontere rette vedkommende, men heller snike bak ryggen og frese ut av seg eder og galle (og som i tillegg er overdramatisert så det holder). Dama er en intrigemaker ut av det milde helvette, og vet å skape splid innad i familien! Er ubeskrivelig glad for at jeg og min familie slipper å ha noe med dette mennsket å gjøre i fremtida.