Håper på det beste...

Som vi skrev i går, så har vi utsatt vår give-away inntil videre. Jeg føler ikke at det blir rett med noen trekning i skrivende stund. 

Fredag havnet min kjære farmor på sykehuset, og først søndag fikk jeg vite noe!! Jeg har bestandig hatt et bra forhold til min farmor, og jeg har bortimot vokst opp hos henne og farfar. Han gikk dessverre bort i 1985 på grunn av kreft, og etter dette ble forholdet mellom meg og farmor enda sterkere. Ble derfor veldig lei meg over at ingen på far-siden hadde tatt kontakt med meg før.

Men mitt forhold til min far har ikke akkurat vært optimalt. Vi har alltid bodd i samme by, men likevel så nekter han å ha kontakt med meg. Dette var veldig sårt da jeg var fjortis, men etterhvert som jeg vokste skjønte jeg at det faktisk var han som tapte på den oppførselen han viste. For å heve meg over dette, så har jeg alltid behandlet han som min pappa, og kjøpt gaver til jul, bursdag og ringt/sendt meldinger i blandt. Til tross for at han har behandlet meg som luft og mine to halvsøsken som gull, så er han likevel min pappa. Jeg har gjentatte ganger spurt mamma om hvorfor han er slik, om han har noe grunn til å behandle meg slik. Og etter det hun sier så er/var han sint på henne uten at hun visste årsaken. Dette har da altså gått ut over meg, hans førstefødte. Barnebarna har han også avskjært, mens han forguder barnebarna til mine halvsøsken. 

Ungene er nå kommet dit jeg var som fjortis, de er såret over hvordan han overser dem og ikke bryr seg. Jeg har forsøkt å forklare dem så godt jeg kan, men hva skal jeg si da? For jeg vet jo ikke hva som er årsaken...Jeg har flere ganger forsøkt å prate med han, men han skyr konfrontasjoner og konflikter som pesten. Derfor har jeg vurdert i mange år å skrive brev til han og sier hva jeg mener og føler, men jeg har aldri gjort det. 

Jeg har nå møtt han oftere enn jeg har gjort sammenlagt på de siste 6 årene, i og med at han også har vært tilstede på sykehuset når jeg har vært der. Han ringte meg til og med på mandag, og fortalte at farmor var havnet på intensiven fordi tilstanden hennes var kraftig forverret. Han ønsket at jeg skulle komme. Da jeg kom dit var pappa der, men han sa ikke stort. Han virket litt småstressa av at farmor var koblet til så mye slanger og apparater, men da jeg forklarte hva tallene som vistes på skjermen sa om tilstanden til farmor, så roet han seg litt ned. Men sånn helt plutselig sa han: jeg setter utrolig stor pris på at du er her nå, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Ble så paff, at jeg bare fikk stotret frem at det skulle da bare mangle, for jeg har verdens beste farmor.

En god følelse når hun grep etter hånda mi, måtte bare forevige øyeblikket.

Har brukt mange timer på sykehuset siden søndag, men mandagen ble jeg værende i mange timer. Strøk henne med kald klut i panna, holdt henne i hånda og fikk trillet henne på CT-røntgen og hjalp til med der, selvfølgelig med en sykepleier sammen med meg (jeg er ikke ferdig utdannet sykepleier enda). Hun smilte hver gang hun så meg, de få gangene hun orket å åpne litt på øynene. Det tok sin tid før vi fikk vite resultatet av røntgen, for legen er som leger flest, veldig opptatt. Men han kunne i allefall fortelle at hennes tilstand er veldig alvorlig, at vi ikke måtte ta noe for gitt, og at vi måtte ta en dag om gangen. Ettersom hun er så gammel, så er prognosene hennes veldig dårlige, men jeg velger å tenke litt positivt, for hun er en skikkelig kjemper, men samtidig så må jeg være realistisk...Vanskelig balansegang.

Jeg håper derfor at dere har fortståelse for at jeg ikke føler for å ta noen trekning på give-awayen vår riktig enda. Jeg vil vente til farmor er stabil, og at vi ser at tilstanden hennes forbedrer seg.

Klemmer fra