Når tiden ikke strekker til...

Lenge siden sist, men sånn blir det når man får ny sjef i huset. 

Lillesprell slet i lang tid med å få opp luft, noe som resulterte i søvnløse netter for både liten og stor. Overskuddet forsvinner sakte men sikkert når søvnen uteblir over lengre perioder, derav lite oppdatering på bloggen. 

Vi har også vært innlagt på barneavdelingen med Lillesprell da han dessverre fikk RS-virus og slet med voldsom hoste, slim og pusteproblemer. Som en følge av feber, snørr, diaré og puppenekt over flere dager ble han dehydrert i tillegg. Han var så dårlig at han ikke orket å gråte en gang...noen ynkelige lyder var det han klarte å komme med når han var misfornøyd med noe.
3 dager lå vi på infeksjonsavdelingen på isolat. Behandlingen Lillesprell fikk var oksygen, medisin på forstøver pluss at han fikk sonde. Det var noen tøffe dager for oss, ikke fordi at vi var innlagt på sykehus, for vi ble veldig godt ivaretatt. Vi var så redde for gullet vårt, og det reiv og røsket i mammahjertene fordi Lillesprell var så syk.

Nå er han omsider frisk, og det er fantastisk godt å få den blide og sprelske gutten vår tilbake!

Har lenge lovet dere fødselshistorien, så her kommer den endelig!

Historien om da Lillesprell meldte sin ankomst. 
Jeg var 11 dager på overtid da dagen var kommet for igangsettelse. Jeg hadde i 4 uker gått med mas-rier og hadde hatt 1-2 cm åpning i tilsvarende antall uker. Vi reiste inn til føden tidlig om morgenen nedlesset i bagasje (skal skrive eget innlegg om fødebagen) klare til å bli satt i gang, sikre om at vi kom til å bli foreldre en gang i løpet av de første dagene i desember. 

Vi var spente på hvordan vi ville bli tatt i mot på føden ettersom vi er to jenter, men samtlige vi hadde med å gjøre var helt suverene. Det var noe hektisk på føden da vi kom inn, så vi fikk tildelt et rom med beskjed om at det ville bli noe ventetid på oss. Rundt 11 på formiddagen kom legen på visitt. Etter en runde med undersøkelse og smertefull stripping, la hun inn en cytotec bak livmorhalsen med beskjed om å bli liggende 1 time slik at tabletten skulle få virke. For øvrig hadde jeg 3 cm åpning ved denne undersøkelsen og mas-riene fortsatte, men nå litt mer regelmessig. 

Tiden sneglet seg avgårde mens vi ventet på at tabletten skulle fungere. Da klokken ble 12 ruslet vi en runde på sykehuset i håp om å få hjelp av tyngdekraften slik at Lillesprell kom lenger ned i bekkenet. Underveis på vår lille runde hadde jeg noen greie tak, men ikke så kraftig at jeg vil kalle det skikkelige rier, i allefall ikke i nærheten av hva jeg har opplevd tidligere. Sa vel til Lillemor at det var murringer og ikke skikkelige "vondter". 

Vi fikk først beskjed om at legen skulle komme å undersøke meg klokken 14.00, men ny beskjed ble gitt og legen skulle komme klokken 16.00. Innimellom all ventingen lå jeg på ctg-registrering. I følge den hadde jeg grei rieaktivitet, men det kjente jeg egentlig veldig lite av. Det som bekymret oss var at hjertelyden til Lillesprell var veldig høy. Spurte jordmor om dette og hun sa at de ikke var bekymret for han, da det er flere faktorer som spiller inn om barnet er stresset, og høy hjertelyd var bare en av dem. Jeg slo meg aldri helt til ro med dette svaret. 

Da legen kom var klokken nærmere 17.30, og hun undersøkte meg og åpningen var fortsatt 3 cm, men det kunne tøyes til 4 cm. Det var en skikkelig nedtur at ingenting hadde skjedd i løpet av de timene vi hadde ventet. Fikk beskjed om at jeg skulle få ny tablett klokken 20.00 om ingenting hadde skjedd til da. Når legen likevel var innom spurte jeg henne angående den vedvarende høye hjertelyden til Lillesprell, og svaret vi fikk da var: "Nei, det er helt normalt".
Om jeg ikke grublet nok på dette med hjertelyden, så ble det enda verre etter svaret jeg fikk fra legen. Her sier jordmor at årsaken til den høye hjertelyden mest sannsynlig er tabletten jeg fikk i skjeden, da noen babyer reagerer på den mens legen dysser det hele ned.

Det går knapt en halv time etter at legen har forlatt rommet vårt til jordmoren kommer inn. Sitat jordmor: "Vi har pratet "litt bak ryggen på dere" og vi er bekymret for den høye hjertelyden til babyen. Derfor har vi besluttet at vi skal ta vannet ditt og sette en elektrode på babyens hode slik at vi får helt korrekte målinger".
I all hast pakket Lillemor bagasjen vår og vi satte kurs mot fødestua. 
Det var altså ikke uten grunn at jeg ikke klarte å slå meg til ro med at Lillesprell sitt hjerte dunket så alt for fort! Jeg ble bekymret, det gikk kaldt ned gjennom ryggen min og tårene presset på mens vi gikk bort gjennom gangen og inn på fødestua. Jeg var livredd! Det jeg ikke visste da var at Lillemor også var redd, men bevarte roen slik at jeg ikke skulle få panikk.

Jeg skalv som en aspeløv da jeg lå i fødesenga og tårene trillet. Jordmor stakk hull på fosterhinna og ut rant klart og varmt fostervann. Første forsøk på å feste elektroden var mislykket, men hun fikk det til på andre forsøk. Lillespell var fortsatt stresset.
15 minutter etter at vannet var tatt startet smertehelvete. PANG!! Og der var vi i gang! Riene kom som lyn fra klar himmel, intense og uten pause. Jeg gikk fra 3 cm til 10 cm på 1 time. Heftig og intens fødsel, så 1 time og 2 press etter at vannet ble tatt var Lillesprell ute.

Han kom til verden med navelstrengen to ganger rundt halsen og skrek ikke når han ble født. Som mamma til et nyfødt barn, er det gråt man ønsker å høre, men jeg hørte ingenting. Jeg ble livredd for at noe var galt og sa engstelig til Lillemor: "men han gråter jo ikke!". Hun sto med fin utsikt fra øverste rad og så selvfølgelig Lillesprell. "Slapp av jenta mi, han ligger å vinker med fingrene sine". Så gikk det et minutt før han plutselig satte i et kjempevræl. Phuuuu, musikk i mine øre.

Han ble lagt opp på brystet mitt, en vakker liten bylt så varm, myk og deilig. For en magisk følelse, vi var blitt foreldre til en alldeles perfekt liten gutt lenge før noen av oss hadde forestilt oss at han ville komme. Som sagt innledningsvis var vi sikker på at han ville komme i desember. Når man blir igangsatt har ting en tendens til å dra ut i langdrag, og dette var vi sikker på kom til å skje oss. Greit Lillesprell hadde trenert oppholdet i magen med 11 dager, men når han først hadde bestemt seg for at han ville ut å møte oss, så kom han jaggu i rakettfart også!

...Lillesprell sin bittelille hand...